Herren og hans tjenere
| Herren og hans tjenere | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Generell informasjon | |||||
| Sjanger | Drama | ||||
| Utgivelsesår | 1959 | ||||
| Prod.land | Norsk | ||||
| Lengde | 1 t. 23 min. | ||||
| Språk | Norsk | ||||
| Aldersgrense | 12 (Norge) | ||||
| Bak kamera | |||||
| Regissør | Arne Skouen | ||||
| Produsent | Arild Brinchmann | ||||
| Manusforfatter | Axel Kielland (skuespill) Arne Skouen | ||||
| Musikk | Gunnar Sønstevold | ||||
| Sjeffotograf | Finn Bergan | ||||
| Klipp | Bjørn Breigutu | ||||
| Foran kamera | |||||
| Hovedrolle(r) | Claes Gill Wenche Foss Georg Løkkeberg | ||||
| Annen informasjon | |||||
| Filmformat | Agascope Svart-hvitt | ||||
| Prod.selskap | Norsk Film AS | ||||
| Premiere | 19. februar 1959 (Norge) | ||||
| Eksterne lenker | |||||
| IMDb · Norsk Filmografi | |||||
Herren og hans tjenere er en norsk dramafilm fra 1959 regissert av Arne Skouen. Hovedrollene spilles av Claes Gill, Wenche Foss og Georg Løkkeberg. Filmen er basert på Axel Kiellands skuespill fra 1955. Han har også en birolle i filmen. Stykket bygger på en sann historie fra Sverige.[1]
Filmen er i sort-hvitt.
HandlingRediger
Like etter at Sigurd Helmer (Claes Hill) er ordinert til biskop, leverer hans erkerival Tornkvist (Georg Løkkeberg) et brev til politiet som hevder at Helmer har ervervet embetet på uærlig vis. Dermed starter en maktkamp mellom de to åndshøvdingene, som får store konsekvenser for Helmers liv. Brevet beviser at Helmer har tusket til seg embetet ved hjelp av anonyme brev som bakvasker Tornkvist.
Senere, på festmiddagen på bispegården, lar han anklagene falle som en bombe blant gjestene. Samtidig offentliggjør han sin forlovelse med biskop Helmers datter Agnes (Anne-Lise Tangstad) som tar parti mot sin far og forlater sitt barndomshjem med Tornkvist. Festbordet oppløses i full forvirring, og tilbake står en fortvilet Helmer og hans kone som slites mellom kjærligheten til mannen og den kristne tro. Hun vil han skal ta på seg skylden som en riktig kristen. Etter hvert blir det klart at det er Helmers sekretær som har skrevet brevene. Hun forsøker å ta sitt eget liv etter å ha skrevet en tilståelse.
Om filmenRediger
Filmen fikk til dels god kritikk av Arbeiderbladets Knut W. Nordal da den kom. Han roste særlig skuespillerprestasjonene, men skrev også at: «Mer betenkelig er det at den kampglade, politiserende kirkehøvding, som er dramaets hovedperson, har mistet en god del av sin skarpeste kanter under bearbeidelsen». Dagbladets anmelder Arne Hestenes var enda mer begeistret og skrev blant annet at: «...Aldri før har en norsk film hatt en nerve som denne». Men han skriver også at «Claes Gill er for edel, han virker for sandru og prektig, og ikke et øyeblikk tror man han har skrevet de famøse brevene».[2]
Kielland lar dramaets bakgrunn være en uforsonlig strid mellom to retninger innenfor den svenske kirken: en åpen og liberal kristendomsforståelse, representert ved biskop Helmer, og en ortodoks, streng og fordømmende retning, representert ved hans rival til stillingen og tilkommende svigersønn, Dr. Tornquist.
PriserRediger
Filmen ble i 1959 nominert til Gullbjørnen ved Filmfestivalen i Berlin. Wenche Foss ble samme år tidelt Filmkritikerprisen for sin rolle i filmen.
Bakgrunn for filmen og skuespilletRediger
Stykket og filmen bygger på en sann historie fra Sverige fra 1952 da den nyutnevnte biskopen Dick Helander ble avsatt for bakvaskelser. Han ble i forbindelse med saken dømt for ærekrenkelser, etter en rettssak som var den mest omtalte i Sverige på 1900-tallet. Helander skulle ha skrevet anonyme brev og baktalt de andre kandidatene da bispestolen skulle besettes. Hans fingeravtrykk ble funnet på to av i alt 235 brev og brevene var skrevet på en skrivemaskin som han disponerte. Også i Norge fulgte man med i saken. Et par år etter dommen skrev forfatteren og Dagblad-journalisten Axel Kielland et skuespillet Herren og hans tjener om den. Det ble stor suksess på Nationaltheatret og andre teatre – også i Sverige og Finland. Deretter ble stykket satt opp som hørespill i, før det endelig ble filmatisert i 1959.[1]
En ny undersøkelse fra 2000 som gransket DNA-sporene fra brevene satte saken i et noe nytt lys. Analysen viste at Helander ikke kunne vært den som hadde slikket igjen konvoluttene. Hadde disse metodene hadde vært tilgjengelig under rettssakene mot ham, hadde han trolig blitt frikjent.[trenger referanse]
I rolleneRediger
|
|
RadiohørespillversjonenRediger
(en) Kategori:Herren og hans tjenere (play) – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons I 1957 kom en norsk radiohørespillserie basert på boka.
Rolleliste
- Sigurd Helmer – August Oddvar
- Margrethe Helmer – Ella Hval
- Agnes – Maja Lise Rønneberg
- Leif – Toralv Maurstad
- Dr. Arvid Tornkvist – Børseth Rasmussen
- Frøken Monsen – Gøril Havrevold
- Statsadvokaten – Olafr Havrevold
- Forsvareren – Kolbjørn Buøen
- Dommeren – Axel Thue
- Politimesteren – Einar Sissener
- Verksmester Jens Gren – Tryggve Larssen
- Vaktmester Gunnar Berg – Sigurd Magnussøn
ReferanserRediger
- ^ a b NRK. «"Herren og hans tjenere"». NRK (norsk). Besøkt 16. juni 2017.
- ^ Braaten, Lars Thomas (1995). «Norske kinofilmer». Filmen i Norge. Ad Notam Gyldendal. s. 223. ISBN 82-417-0195-0.
- ^ Nationalteatret om Herren og hans tjenere
Eksterne lenkerRediger
- (en) Herren og hans tjenere på Internet Movie Database
- (no) Herren og hans tjenere i Nasjonalbibliotekets filmografi
- (en) Herren og hans tjenere på AllMovie
