Hendrik George de Perponcher Sedlnitsky

nederlandsk diplomat
Hendrik George de Perponcher Sedlnitsky
General Hendrik George de Perponcher Sedlnitsky (ca. 1830).jpg
Født19. mai 1773
Haag
Død29. november 1856[1] (83 år)
Dresden
Gravlagt Französischer Friedhof
Beskjeftigelse Diplomat, militær
Nasjonalitet Nederland
Utmerkelser Den sorte ørns orden, ridder kommandør av den militære Wilhelmsordenen (1815)

Hendrik George de Perponcher Sedlnitsky (født 19. mai 1771, død 29. november 1856) var en nederlandsk offiser og diplomat, kjent for sin innsats under Napoleonskrigene og slaget ved Waterloo. Sedlnitsky avsluttet sin militære karrière som general og var nederlandsk minister til Preussen fra 1815 til 1842, da han avgikk med pensjon.

BiografiRediger

FamilieRediger

Perponcher var sønn av Cornelis, baron de Perponcher Sedlnitsky, dommer i Hof van Holland (høyesterett i provinsen Holland) og Jonkvrouwe (lavadelig tittel) Johanna Maria van Tuyll van Serooskerke. Han tilhørte en gammel nederlandsk hugenottfamilie og en gammel tsjekkisk adelsfamilie som hadde flyktet fra Böhmen etter slaget på Det hvite berg i 1621. Selv om familien ikke var en del av den nederlandske adelen under De forente Nederlandene hadde de overtatt en antall herreseter (nederlandsk: heerlijkheden) tilsvarende mange andre ledere (nederlandsk: regenten) noe som ga de en de facto aristokratisk posisjon. Da kong Vilhelm I av Nederland reorganiserte og kraftig utvidet den nederlandske adelstanden i 1815, ble familien De Perponcher Sedlnitsky inkludert i den nederlandske adelen med tittelen baron. Perponcher ble selv opphøyet til arvelig greve av kongen i 1825.[2]

Perponcher giftet seg den 2. oktober 1816 med Adelaide, grevinne Van Reede. De hadde tre sønner og en datter. De tre sønnene gikk alle i prøyssisk tjeneste og fikk høye stillinger.[3]

Tidlig karrièreRediger

Perponcher begynte sin tjeneste for De forente Nederlandene som kadett i et regiment med dragoner i 1788. Han ble forfremmet til kaptein i 1792 og utnevnt til aide-de-camp for prins Willem George Frederik van Oranje-Nassau, en yngre sønn av stattholderen Vilhelm V av Oranien. Med han deltok Perponcher i felttog i den første koalisjonskrigen og reddet prinsens liv i slaget ved Werwick 13. september 1793. Da republikken ble invadert av det revolusjonære Frankrike og Den bataviske republikk ble etablert i 1795 (et lydrike under Frankrike), fulgte Perponcher sin herre i østerriksk tjeneste, hvor prins Frederik ble utnevnt til general. Han ble såret ved beleiringen av Kehl i 1796.[3]

 
Britiske tropper under slaget ved Alexandria 21. mars 1801, Perponcher deltok og ble såret under kampene

Da prins Frederik døde 6. januar 1799 i Padova under et østerriksk felttog i Italia gikk Perponcher over i britisk tjeneste. Han fikk en stilling i et regiment med jegersoldater med grad av major. Regimentet ble sendt til Egypt for å kjempe mot franskmennene og han ble såret i slaget om Alexandria den 21. mars 1801. I 1804 ble han overført til Dillons regiment,[4] som han kort etter tok kommando over med grad som oberstløytnant i garnisonen i Malta.[3]

I 1808 fikk han som oberst kommando over The Loyal Lusitanian Legion (LLL) i den spanske selvstendighetskrigen. Han deltok ikke i kamp der da han ble beordret tilbake til Storbritannia for å bli stabssjef for en lett divisjon under generalløytnant James St Clair-Erskine i felttoget i Walcheren i 1809. Han kom der i kamp med sine nederlandske landsmenn, området var da en del av Kongeriket Holland. Etter invasjonsforsøket ble slått og evakuering av koalisjonstroppene var gjennomført frasa han seg sin britiske offisersstilling etter trussel fra Napoléon I om konfiskering av hans nederlandske eiendommer.[3]

Selv om han var uten offisielle oppgaver var han veldig aktiv på orangistenes (nederlandsk: Het orangisme) side de neste årene, noe som forklarer hvorfor han ble valgt som en av utsendingene for triumviratet som tok makten i oktober 1813 og tilbød prinsen av Oranien å bli Vilhelm I av Nederland. Prisen forfremmet han kort etter til generalmajor og satte han som leder for den nyetablerte nederlandske hæren. Han ledet felttoget mot de retirerende franske styrkene og beleiret festningene i Gorinchem, Bergen op Zoom og Antwerpen sent i 1813 og tidlig i 1814. Etter den første freden i Paris i 1814 ble han utnevnt til minister til det prøyssiske hoffet i Berlin.[3]

Felttoget under de hundre dageneRediger

 
Prinsen av Oranien og nederlandske militssoldater under slaget ved Quatre Bras, hvor Perponcher spilte en viktig rolle

Perponcher ble tilbakekalt fra Berlin da Napoléon flyktet fra Elba i mars 1815. Han fikk kommando over den nye 2. nederlandske divisjon med grad av generalløytnant. Denne divisjonen var delvis (2. brigade under oberst Bernhard von Sachsen-Weimar-Eisenach) i bivuakk ved Quatre Bras, delvis (første brigade under generalmajor Willem Frederik van Bylandt) ved Nivelles om kvelden den 15. juni 1815. Da Saxe-Weimar mottok ordre fra feltmarskalk Arthur Wellesley (hertugen av Wellington) om å evakuere krysset ved Quatre Bras varslet han Perponcher da han tvilte på ordren og Perponcher diskuterte saken med generalmajor Jean Victor de Constant Rebecque, stabssjef for den nederlandske mobile arméen. De ble enig om å overse Wellingtons ordre og Perponcher beordret også sin andre brigade å ta stilling ved Quatre Bras.[5] Selv om de to brigadene var underlegne franskmennene i antall klarte de å stå imot det franske angrepet under marskalk Michel Ney lenge nok til at Wellington fikk frem britiske forsterkninger. Etter å ha holdt stand mot franskmennene foretok den britisk-allierte styrken dagen etter en strategisk retrett til området sør for landsbyen Waterloo.

Før slaget ved Waterloo splittet Wellington generalløytnant Perponchers divisjon, men lot han beholde kommando. Brigaden under Saxe-Weimar ble plassert helt ute på den venstre flanken til den britisk-allierte arméen, mens Bylandts brigade til sist ble passert mellom de britiske brigadene til generalmajorene Denis Pack og James Kempt. Plasseringen av Bylandts brigade ved innledningen til slaget ved Waterloo har vært omdiskutert, da mange historikere feilaktig har hevdet at brigaden var utsatt for fransk artilleribeskytning, grunnet dårlig stabsarbeide. Andre gir Perponcher æren for å beordre brigaden flyttet til et mindre utsatt sted før det innledende franske bombardementet begynte rundt klokken 12 den 18. juni. Sannsynligvis var det slik at Perponcher utførte ordre fra Wellington gitt via prinsen av Oranien.[6]

Begge brigader gjorde en god innsats (til tross for at noen britiske historikere har skrevet om oppførselen til Bylandts brigade, noe som burde motsies av de svært høye tapstallene for enheten). Perponcher var midt i kampens hete, han bidro til å stabilisere militsbataljonene i Bylandts brigade etter Bylandt ble såret og måtte overgi kommando, og ledet dem i et motangrep. Den 18. juli 1815 ble han for innsatsen i slaget utnevnt til ridderkommandør av Den militære Wilhelmsordenen.

Diplomatisk karrièreRediger

Kort tid etter slaget ved Waterloo ble Perponcher beordret tilbake til stillingen som nederlandsk utsending til det prøyssiske hoffet i Berlin. Han forble Nederlands utsending inntil 1842. Ved sin avgang ble han forfremmet til general.[2] De mange årene i Berlin tilpasset tydeligvis hans tre sønner (født i 1819, 1821 og 1827) fullstendig til omgivelsene. De gikk alle tre inn i prøyssisk diplomatisk eller militær tjeneste, hvor de fikk viktige stillinger.[3]

Hendrik George de Perponcher Sedlnitsky døde i Dresden i 1856.

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 15. okt. 2015, 1069937460
  2. ^ a b Van der Aa, s. 191
  3. ^ a b c d e f Winkler Prins, s. 187
  4. ^ Dette var et lojalt irsk regiment, opprettet av Dillon i 1795. Det bør ikke forveksles med det berømte Dillons regiment som var en del av den irske brigaden som tjenestegjorde for Frankrike inntil 1792.
  5. ^ Bas, F. de, T'Serclaes de Wommerson, J.A.J.A.R.L.G de, T'serclaes de Wommersom, J. de (1908) La campagne de 1815 aux Pays-Bas d'après les rapports officiels néerlandais, Tome 1, s. 395-411
  6. ^ Muilwijk, s. 5

LitteraturRediger

  • "Perponcher (Hendrik Georg Graaf de)", i: Aa, A.J. van der, Harderwijk, K.J.R. van, Schotel, G.D.R. (1872) Biographisch woordenboek der Nederlanden: bevattende levensbeschrijvingen van zoodanige personen, die zich op eenigerlei wijze in ons vanderland hebben vermaard gemaakt. Deel 15, s. 189–191
  • "Perponcher-Sedlnitzky (Hendrik George, graaf de)', i Winkler Prins, A. (1886) Geïllustreerde encyclopaedie: woordenboek voor wetenschap en kunst, beschaving en nijverheid. Deel 12, s. 187

Eksterne lenkerRediger