Henrik Steffens

norsk-tysk filosof, teolog, naturvitenskapsmann og dikter
(Omdirigert fra «Heinrich Steffens»)

Henrik Steffens (født 2. mai 1773 i Stavanger, død 13. februar 1845 i Berlin, fornavnet skrives også Henrich eller Heinrich) var en norskfødt tysk filosof, teolog, naturvitenskapsmann og dikter.

Henrik Steffens
Født2. mai 1773[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Stavanger
Død13. feb. 1845[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (71 år)
Berlin
BeskjeftigelseBiolog, naturviter, skribent, filosof, universitetslærer, lyriker, fysiolog, mineralog, botaniker Rediger på Wikidata
Utdannet vedFriedrich-Schiller-Universität Jena
Christian-Albrechts-Universität zu Kiel
EktefelleJohanna Steffens (1803ukjent)[5]
FarHenrich Steffens
NasjonalitetKongeriket Preussen
Norge
GravlagtBerlin
Medlem avDet prøyssiske vitenskapsakademiet
Bayerische Akademie der Wissenschaften

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Steffens ble født i Stavanger av dansk mor og tysk far. Faren Henrich Steffens (født 17. februar 1744 i Berbice;[6] død 27. mars 1798 i Rendsburg) var en barberer og kirurg som hadde innvandret fra Holstein. Moren var født Bang og døde i 1788 i København.[7] Mormoren var i slekt med teologen Frederik Grundtvig.[8][9]

Fjorten år gammel flyttet han med foreldrene til København, hvor han studerte teologi og naturvitenskaper.

Akademiker, dikter

rediger

I 1796 underviste han i Kiel, og dro ett år senere til Jena for å studere Schellings naturfilosofi. Han traff og tok inntrykk av alle de sentrale tyske romantikerne på den tida og besøkte Goethe i Weimar. I 1800 kom han til Freiberg, hvor han kom under Abraham Gottlob Werners innflytelse.

Etter to år reiste han tilbake til København. Han holdt berømte, ildnende naturfilosofiske forelesninger i Elers' Kollegium i 1802, og vakte stor oppsikt. Dikteren Adam Oehlenschläger lot seg blant annet inspirere av møtet med Steffens og skrev det romantiske programdiktet Guldhornene. Steffens ble professor i Halle. Under frigjøringskrigene mot Napoleon meldte han seg frivillig, og var til stede ved erobringen av Paris. Deretter gjenopptok han sin akademiske karrière. Fra 1811 var han professor i Breslau i Schlesien, frem til han 1832 aksepterte en invitasjon til Berlin, hvor han fikk en lærestol ved Humboldt-universitetet.

Steffens regnes som den som brakte romantikken til Norden. Henrik Wergeland dediserte prologen til sitt visjonære verdensdikt Skabelsen, Mennesket og Messias (1830) og kalte det Til Henrich Steffens. Det var især den unge Steffens som Wergeland var inspirert av. Steffens var kjødelig fetter av salmedikteren N.F.S. Grundtvig som skrev et vakkert hyllingsdikt til Steffens da denne døde i 1845. Han karakteriserer Steffens som «Lynildsmanden».

Henrik Steffens-prisen eksisterte fra 1936 til 2005.

Henrik Steffens-professoratet

rediger

Henrik Steffens-professoratet er et navngitt professorat ved Nord-Europa-instituttet ved Humboldt-universitetet i Berlin som er finansiert av den norske staten og fra norsk side administrert av Universitetet i Oslo. Det ble opprettet i forbindelse med president Roman Herzogs statsbesøk i Norge i 1998 etter initiativ fra blant annet UiO-rektor Lucy Smith. Professoratet har som formål å fremme vitenskapelig samarbeid mellom Norge og Tyskland innen humanistiske fag og samfunnsvitenskaper, «i forlengelsen av Henrik Steffens' livsverk». Professoratet blir besatt for tre år av gangen, fortrinnsvis av norske professorer innen relevante fag med kunnskap om Tyskland.[10]

Innehaverne av professoratet har vært:

Gatenavn

rediger

I Stavanger er han hedret med Henrik Steffens gate som ligger i Eiganes og Våland bydel.

Litteratur

rediger
  • Abelein, Werner (1977): Henrik Steffens' politische Schriften. Zum politischen Denken in Deutschland in den Jahren um die Befreiungskriege. Tübingen: Niemeyer. (= Studien zur deutschen Literatur; 53) ISBN 3-484-18049-8
  • Bergner, Marit (2016): Henrich Steffens. Ein politischer Professor in Umbruchzeiten 1806-1819. Frankfurt a.M: Peter Lang. ISBN 3-631-66896-2
  • Lorenz, Otto (1999); Bernd Henningsen (Hrsg.): Henrik Steffens - Vermittler zwischen Natur und Geist. Berlin: Berlin-Verl. Spitz. (= Wahlverwandtschaft - der Norden und Deutschland; 3) ISBN 3-8305-0000-9
  • Lorenz, Otto; Torleiv Skarstad (red.) (1995): Henrik Steffens (1773-1845). Kulturformidler Norge-Danmark-Tyskland. Interkulturell kommunikasjon og tverrfaglig dialog. Internasjonalt symposium Stavanger. Høgskolen i Stavanger.
  • Ludolphy, Ingetraut (1962): Henrich Steffens. Sein Verhältnis zu den Lutheranern und sein Anteil an Entstehung und Schicksal der altlutherischen Gemeinde in Breslau. Berlin: Evangelische Verlags-Anstalt.
  • Mikisch, John Patrick (2004): Im Lichte des Nordens. Die Geschichte des Henrik-Steffens-Preises 1966–2003. Hamburg: Christians. ISBN 3-7672-1401-6
  • Mischer, Sibille (1997): Der verschlungene Zug der Seele. Natur, Organismus und Entwicklung bei Schelling, Steffens und Oken. Würzburg: Königshausen & Neumann. (= Epistemata; Reihe Philosophie; 222) ISBN 3-8260-1331-X
  • Möller, Ingeborg (1948): Henrik Steffens. «Norges bortblæste Laurbærblad». Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. Tysk utgave: (1962): Henrik Steffens. Stuttgart: Verl. Freies Geistesleben.
  • Paul, Fritz (1973): Henrich Steffens. Naturphilosophie und Universalromantik. München: Fink.

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Henrik-Steffens, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0064089[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Dansk biografisk leksikon, Dansk Biografisk Leksikon-ID Henrik_Steffens[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Henrich_Steffens[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Was ich erlebte. Bd. 1, s. 8.
  7. ^ Was ich erlebte. Bd. 1, S. 10 und 11.
  8. ^ Georgi Schischkoff (Hg.): Philosophisches Wörterbuch. Kröner, Stuttgart 1991, Lemma Steffens.
  9. ^ Hal Koch: Grundtvig. Leben und Werk. Aus dem Dänischen übersetzt von H. Winkler u. Victor Schmitz. Gustav Kiepenheuer, Köln u. Berlin, 1951, S. 15.
  10. ^ Norsk professorat i Berlin

Eksterne lenker

rediger