Halsbåndparakitt
Halsbåndparakitt (vitenskapelig navn Psittacula krameri) er en papegøye. Den stammer fra Afrika og Asia. Men utsatte og rømte fugler har dannet store, levedyktige populasjoner i tempererte og subtropiske strøk i store deler av verden. Den er en populær burfugl.
| Halsbåndparakitt | |
|---|---|
-_During_Foreplay_at_Hodal_I_Picture_0034.jpg) Halsbåndparakitter (Psittacula krameri manillensis) Hunn til venstre og hann til høyre | |
| Vitenskapelig(e) navn: |
Psittacula krameri Scopoli, 1769 |
| Norsk(e) navn: | halsbåndparakitt[1] |
| Biologisk klassifikasjon: | |
| Rike: | Dyr |
| Rekke: | Ryggstrengdyr |
| Underrekke: | Virveldyr |
| Klasse: | Fugler |
| Orden: | Papegøyefugler |
| Familie: | Parakittfamilien |
| IUCNs rødliste: | |
| livskraftig | |
| Fremmedartslista: [2] | |
 | |
| Habitat: | åpen løvfellende skog |
| Utbredelse: | opprinnelig fra Asia og Afrika |
BeskrivelseRediger
Halsbåndparakitten er ca. 40 cm lang, inklusive de lange, spisse halefjærene. Vingespennet er om lag 35 cm. Asiatiske fugler er kraftigere bygd og har kortere hale enn de afrikanske, som er påfallende slanke, med en hale som utgjør nær halvparten av totallengden. Selv om begge kjønn er overveiende grønne, viser arten kjønnsdimorfisme. Hannen har en tydelig halsring, som kan variere noe i farge. Denne mangler eller er svært utydelig hos hunnene, som også har mindre tydelig blåfarge på halefjærene. Nebbfargen varierer fra brunrød til rosa.
Lydene består av skarpe, umusikalske skrik.
Utbredelse og underarterRediger
Naturlig utbredelse og habitatRediger
Arten var opprinnelig knyttet til løvskog med overveiende løvfellende trær, men har vist en nesten enestående evne til å tilpasse seg «kunstige» habitater, som parker, hager og plantasjer. Før en omfattende spredning påskyndet av menneskelig aktivitet fantes den i Afrika mellom Sahara og ekvator og på det indiske subkontinentet (se utbredelseskart).
UnderarterRediger
Det fins fire underarter, og muligens vil også den nærstående Mauritiusparakitten (Psittacula echo), som hittil er regnet som en egen art, i fremtiden bli innlemmet som en underart av arten P. krameri. Men foreløpig er disse fire underartene anerkjent:
- Afrikansk halsbåndparakitt (P. krameri krameri). Naturlig utbredt i Vest-Afrika: Guinea, Senegal og sørlige Mauritania, østover til Uganda and sørlige deler av Sudan.
- Etiopisk halsbåndparakitt (P. krameri parvirostris): Nordlige deler av Somalia og Etiopia til Sennar-distriktet i Sudan.
- Indisk halsbåndparakitt (P. krameri manillensis). Naturlig utbredt i sørlige deler av det indiske subkontinent. Innførte stammer blant annet i London, New York, Amsterdam og en rekke andre steder i Vesten.
- Nordlig (Neumanns) halsbåndparakitt (P. krameri borealis) is distributed in Bangladesh, Pakistan, nordlige deler av India, Nepal og Burma. Innførte populasjoner i en rekke land.
Spredning på grunn av menneskelig aktivitetRediger
Som populære burfugler er de blitt introdusert over store deler av verden, og har etablert seg i frihet i tempererte og subtropiske områder. På tross av sitt subtropiske utgangspunkt, klarer de vinteren i såpass kalde strøk som Sør-England og Nederland.
I Europa er arten først og fremst knyttet til byer og større tettbebyggelser med parker og utstrakte villastrøk. De største populasjonene er i London og omegn (6000 fugler vinteren 2006[3], i Nederland, knyttet til de fire største byområdene: Amsterdam, Rotterdam, Utrecht og Haag( anslått til 10,000 fugler i.[4] og i Brussel. (ca. 10 000 fugler)[5] Også i Sør-Afrika, Japan, Tunis, Teheran, Libanon, Israel, De Forente Arabiske Emirater og Oman fins etablerte kolonier. I USA er halsbåndparakitten etablert i Florida, California og Hawaii.
Fuglene i disse etablerte koloniene av innførte fugler er for en stor del hybrider mellom underartene manillensis, borealis og krameri, til dels også med den nærstående arten Psittacula eupatria (Alexanderparakitt). Innslaget av de ulike underartene samsvarer med det klimaet de må tilpasse seg.
Mens man i Europa frykter at det store innslaget av rømte burfugler kan true arter som finnes naturlig, ser det ut til at den utstrakte fangsten har ført til nedgang i de naturlige populasjonene av halsbåndparakitter i Sør-Asia.
BurfuglerRediger
Halsbåndparakitter er kjent som burfugler helt tilbake til antikkens Hellas og Roma. I nyere tid er en rekke fargemutasjoner dyrket fram. Men det som først og fremst gjør halsbåndparakitten populær som burfugl er nok den evnen både hannene og hunnene har til å mime menneskelig tale og emosjonsuttrykk-
ReferanserRediger
- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger»
. Artsdatabanken. 15. april 2023. Besøkt 15. april 2023.
- ^ Stokke BG og Gjershaug JO (5. juni 2018). «Fugler. Vurdering av økologisk risiko for halsbåndparakitt Psittacula krameri som NK for Norge» . Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Besøkt 15. april 2023.
- ^ London Bird Report 2006. London Natural History Society. 2006. s. 93. ISBN 0 901009 22 9.
- ^ Aantal halsbandparkieten in Nederland verdubbeld
- ^ Halsbandparkieten
Eksterne lenkerRediger
- (en) halsbåndparakitt i Global Biodiversity Information Facility
- (no) halsbåndparakitt hos Artsdatabanken
- (sv) halsbåndparakitt hos Dyntaxa
- (en) halsbåndparakitt hos Fauna Europaea
- (en) halsbåndparakitt hos ITIS
- (en) halsbåndparakitt hos NCBI
- (en) Kategori:Psittacula krameri – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Psittacula krameri – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Psittacula krameri – detaljert informasjon på Wikispecies
