Wikipedia

Guillaume Postel

(Omdirigert fra «Guillaume Postel (død 6. september 1581)»)

Guillaume Postel (født 25. mars 1510 i Dolerie ved Barenton i Manche i Frankrike, død 6. september 1581 i Paris) var en fransk orientalist og visjonær. Han var humanist og universallærd (matematiker, kartograf,[3] lingvist, kristen kabbalist). Han benyttet blant annet psevdonymene Rorisperge og Elias Pandocheus.[4] Postel ble sendt av kong Frans I av Frankrike til Orienten for å etterforske manuskripter og ble etter hjemkomsten professor ved Collège des trois langues i 1539. I 1547 ble han i Venezia kjent med en kvinnelig visjonær og tilsluttet seg ivrig hennes frelseslære og utviklet en egen rolleforståelse innenfor dens rammer. Han førte senere et omflakkende liv og ble innesperret i 1562 i klosteret Saint-Martin-des-Champs i Paris, der han døde.

Guillaume Postel
Født25. mars 1510[1]Rediger på Wikidata
Barenton
Død6. sep. 1581[1]Rediger på Wikidata (71 år)
Paris
BeskjeftigelseLingvist, diplomat, professor, matematiker, kartograf Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedCollège Sainte-Barbe
NasjonalitetKongeriket Frankrike[2]
Guillaume Postel på Commons
Postel som fremstilt i Les vrais pourtraits et vies des hommes illustres grecz, latins et payens (1584) av André Thevet

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Fra sin lille landsby i Normandie dro Guillaume Postel til Paris for utdannelsens skyld. I sine studier ved Collège Sainte-Barbe ble han kjent med Ignatius av Loyola og flere av de menn som skulle bli gunnleggerne av Jesu selskap (jesuittene), og han hadde en livslang forkjærlighet for dem.[trenger referanse]

Postel ble dyktig i arabisk, hebraisk, syriansk og andre semittiske språk, foruten i de klassiske språk gammelgresk og latin, og ble snart lagt merke til av det franske hoff.[trenger referanse]

 
Notat av Guillaume Postel på et arabisk astronomisk manuskript av al-Kharaqī, Muntahā al-idrāk fī taqāsīm al-aflāk, 1536, Konstantinopel

Reise til Det osmanske rike rediger

I 1536, da kong Frans forsøkte å få i stande den fransk-osmansk allianse med osmantyrkerne, sendte han med Postel som offisiell tolk for den franske sendeferd ledet av Jean de La Forêt til den tyrkiske sultan Suleiman den store i Konstantinopel.

Postel ble også fått i oppdrag å anskaffe interessante orientalske manuskripter til det kongelige bibliotek, dokumenter som i dag er å finne i Bibliothèque Nationale i Paris.

Verker rediger

 
Side fra Linguarum Duodecim Characteribus Differentium Alphabetum Introductio med hva som antas å være den første vestlige gjengivelse av den hasmoeisk mynt[5]
 
De la République des Turcs, Guillaume Postel, Poitiers, 1560

Med verket Linguarum Duodecim Characteribus Differentium Alphabetum Introductio (En introduksjon til de alfabetiske tegn i tolv forskjellige språk), publisert i 1538, ble Guillaume Postel den første vestlige lærde til å identifisere rett inskripsjonene på judeiske mynter fra tiden for den jødiske krig som hebraisk skrevet i den gamle «samaritanske» skrift.[5]

I 1543 utgav Postel en kritikk av protestantismen, og understreket paralleller mellom islam og protestantisme i Alcorani seu legis Mahometi et Evangelistarum concordiae liber («Konkordie mellom Koranen og Evangeliene»).[6]

I 1544 gikk Postel i De orbis terrae concordia (Vedrørende jordens harmoni) inn for en universalistisk verdensreligion. Bokens tese var at all verdens jøder, muslimer og hedninger ville la seg konvertere til den kristne tro så snart det var blitt påvist at alle verdens religioner hadde felles fundamenter og at kristendommen best representerte disse fundamenter.[trenger referanse] Han beskrev sisse fundamenter som Guds kjærligher, lovprisning av Gud, menneskets kjærlighet, og fremmet av menneskeheten.

I De la République des Turcs (Om den tyrkiske republikk) gir Postel en heller positiv beskrivelse av det osmanske samfunn.[7]

Postel var også en iherdig talsmann for at alle kristne kirker burde forenes, noe som var et utbredt ønske i reformasjonstiden, og han viste seg som bemerkelsesverdig tolerant overfor andre trosretninger på en tid er slik toleranse var uvanlig.[trenger referanse]

Novise hos jesuittene rediger

Denne tendens drev ham til samarbeide med jesuittene i Roma og så i Venezia.[trenger referanse] I mars 1544 ble han til og med novise for jesuittene. Her forsøkte han å overbevise jesuittene at det bestod en fullstendig harmoni mellom hans og deres stifter Ignatius' tanker. Han var ydmyk og meget from, men hans opplevelse av profetisk inspirasjon gjorde at han ikke var i stand til å tøyle sine oratoriske talegaver.[trenger referanse] Hans utlegninger var kilde til forlegenhet, til og med anstøt, og han ble tvunget til å forlate novisiatet etter ett og et halvt år (9. desember 1545).[trenger referanse] Både hans opptreden og ikke minst hans overbevisninger var for inkompatible med jesuittordenens i mange henseender til at han kunne bli fullt medlem i ordenen.

Kosmograf og kartograf rediger

 
CHASDIA seu Australis terra, quam Vulgus nautarum di fuego vocant alii Papagallorum dicunt (Chasdia eller Terra Australis, som de alminnelige sjøfolk kaller Tierra del Fuego og andre kaller Papegøyenes Land). Fra Guillaume Postel: Polo aptata Nova Charta Universi, 1578, inskribert: Ce quart de globe, ou demy Hémisphere contient dedans sa longitude clxxx degrès [180º], partie Australle de l'Atlantide dicte Peru ou America par Americ Vespuce Florentin son inventeur, et davantage une partie de la Chasdia or terre Australle vers les Isles Mologa ou Moluques. Service historique de la Marine, fonds du service hydrographique, recueil no.1, carte no.10; Brazil, Ministério de Relaçiões Exteriores, Rio de Janeiro, 193-3.

Postel antas å ha tilbragt årene 1548 til 1551 på en annen reise til Orienten, til Det hellige land og Syria for å samle manuskripter.[trenger referanse] Etter denne reisen ble han utnevnt til professor i matematikk og orientalske språk ved Collège des trois langues (eller Collège Royal, senere Collège de France).

Han utviklet en interesse for geografi, og det ble gjenspeilet i hans forelesninger ved Collège Royal fra 1537 og fremover. I 1557 utgav han et kort kompendium ved navnet De Universitate Liber, muligens isnpirert av verket av samme navn av Henricus Glareanus (1527).[trenger referanse] Denne geografen hadde tegnet to polarprojeksjoner som var forblitt i manuskriptform. Postel utvidet hans behandling i Cosmographicae Disciplinae Compendium, utgitt i Basel av Oporinus i 1561, hvori han fremla klart sine tanker fom fem kontinenter: Asia-Sem, Afrika-Cham eller Chamesia, Iapetia eller Europa, og Atlantides-Amerika delt i to, boreal og austral, separert fra Chasdia eller det australe kontinent av Fretum Martini Bohemi (Magellanstredet). Cosmographicae Disciplinae hadde et indeks med 600 navn, som Postel la inn på sitt kart Polo aptata Nova Charta Universi fra 1578.[8]

Sør for Sør-Amerika skrev han:

Ce quart de globe, ou demy Hémisphere contient dedans sa longitude clxxx degrès [180º], partie Australle de l'Atlantide dicte Peru ou America par Americ Vespuce Florentin son inventeur, et davantage une partie de la Chasdia or terre Australle vers les Isles Mologa ou Moluques.
(Dette kvartal av globen, eller halv-hemisfære, inneholder innenfor sine 180 longitudegrader den australe del av Atlantis kalt Peru eller America etter Amerigo Vespucci dens oppddager, og dessuten en del av Chasdia eller Terra Australis mot Mologa eller Molukkøyene).

På kartet er Terre Australe tre steder kalt Chasdia: under Afrika (CHASDIAE pars adhuc incognita); under Amerika (CHASDIAE residuum Atlantidis meridiana pars); og under Molukkene (CHASDIAE pars), der det er knyttet sammen med et navnløst Ny-Guinea med dets Rio S. Augustin. Mellom Sør-Amerika og Chasdia nevnes Fretum Martin Bohemi (Martin Behaim-stredet). Chasdia var et navn utmyntet av Postel:

Chasdia qui est vers le Gond ou Pole Austral ainsi appellée à cause que de la Meridionale partie ou Australe procede la Misericorde dicte Chassed
(Chasdia som er henimot den australe hengsel eller pol, slik kalt fordi fra den sørlige eller australe del kommer Barmhjertighet, kalt Chessed)[9] - fra hebraisk חסד, khesed.

En annen forklaring på kartet lyder:

CHASDIA seu Australis terra, quam Vulgus nautarum di fuego vocant alii Papagallorum dicunt
(Chasdia eller Terra Australis, som de alminnelige sjøfolk kaller Tierra del Fuego og andre kaller Papegøyenes Land).[10]

Postels verdenskart var sterkt influert av Gerard de Jode og andre av Antwerpenskolen.[11]

Den nære orient, Sentraleuropa rediger

 
Arabisk astronomisk manuskript av Nasir al-Din al-Tusi, annotert av Guillaume Postel

Etter atskillige år fratrådte imidlertid Postel sitt professorat og reiste rundt i Sentral-Europa, blant annet i Østerrike og Italia. Han returnerte til Frankrike mellom hver reise, ofte via Venezia. Ved sin innsamling av manuskripter, sine oversettelser og publikasjoner, bragte han mange greske, hebraiske og arabiske tekster inn i den europeiske intellektuelle diskurs.[trenger referanse] Blant disse tekster er:

Sjelens to aspekter rediger

Guillaume Postel utviklet en forståelse av at menneskets sjel er sammensatt av intellekt og emosjon, som han forestiller seg som mannlig / kvinnelig, hode / hjerte. Sjelens tiadiske enhet består så i enheten mellom disse to halvdeler.[13] I sin fremleggelse av dette kunne det synes som det inngikk en forestilling om en guddommens annen inkarnasjon, men hans sentiment og språk viser at han ikke mente dette annet enn i anskueliggjørende, billedlig forstand.[14]

Heresi, innleggelse rediger

Mens han arbeidet på sine oversettelser av Zohar og Bahir i Venezia i 1547, ble Postel «skriftefar» for en eldre kvinne kalt «Moder» Zuana og som var kjøkkensjef ved hospitalet San Giovanni e Paolo. Zuana bekjente at hun mottok guddommelige visjoner. Dette inspirerte Guillaume Postel til den overbevisning at hun var profetinne, at han var hennes åndelige sønn, og at han selv var blitt utsett til å bli den som skulle forene verdens religioner.[trenger referanse] Da han vendte tilbake til Frankrike fra sin annen reise i Orienten tilegnet han to av sine verker til hennes ihukommelse: Les Très Merveilleuses Victoire des Femmes du Nouveau Monde og La Vergine Venetiana .

Disse verkene baserte seg på hans egne visjoner. Verkene bragte Postel til konflikt med inkvisisjonen. Men Postels vennskapsbånd til de menn som gransket ham, førte til at det endte til en kjennelse om sinnsforvirring, ikke heresi (en kjennelse som kunne ha ledet til en visere straffeforfølgelse der dødsstraff var mulig utfall). Postel ble så bragt til pavestatens fengsel Ripetta (for jøder og heretikere) i Roma.[15]

Pave Paul IVs død i august 1559, og da ble Ripetta stormet; blant de som da slapp unna var Postel. Etter noen omveier om Basel, Venezia, Augsburg og Lyon, kom han i 1562 tilbake til Paris. Der fortsatte han sin forkynnelse, hvori han egen snarlige nøkkelrolle for folkenes fremtid stod sentralt. Den tsjekkiske humanist Šimon Proxenus ze Sudetu (1532–1575)[16] forteller at Postel senere, i 1564, måtte bosette seg i klosteret St. Martin des Champs i Paris, en raison de son délire sur la Mère Jeanne (på grunn av sine vrangforestillinger om Moder Jeanne).[17]

Postel gjenopptok sitt liv i Paris, men «mirakelet i Laon» i januar 1566 ( (eksorsismen av den demonbesatte Nicole Aubry, en begivenhet som stod i sammenheng med striden mellom landets katolikker og hugenotter) gjorde et sterkt inntrykk på ham, og samme år offentliggjorde han en fremstilling av det (De summopere considerando miraculo) hvori han atter tok for seg hvordan alle deler av universet hang sammen, og at hans egen gjenopprettelse av verdens orden var nært forestående.[18] Som en følge av dette ble han idømt husarrest av parlement de Paris og tilbragte så de siste elleve år av sitt liv i klosteret St. Martin des Champs.

Verker (utvalg) rediger

  • De originibus seu de hebraicae lingua, 1538.
  • Les Magistratures athéniennes, 1540.
  • Description de la Syrie , 1540.
  • Les Raisons du Saint-Esprit , 1543.
  • De orbis terrae concordia, 1544.
  • De nativitate Mediatoris, 1547.
  • Absconditorum clavis, ou La Clé des choses cachées et l'Exégèse du Candélabre mystique dans le tabernacle de Moyse, 1547.
  • Livre des causes et des principes,1551.
  • Abrahami patriarchae liber Jezirah, 1552.
  • Liber mirabilium, 1552.
  • Raisons de la monarchie, 1552.
  • La Loi salique, 1552.
  • L'Histoire mémorable des expéditions depuis le déluge, 1552.
  • Les Très Merveilleuses Victoires des femmes du Nouveau monde, 1553.
  • Le Livre de la concorde entre le Coran et les Évangiles , 1553.
  • Cosmographie, 1559.[1][død lenke]
  • La République des Turcs, 1560.
  • La Vraye et Entière Description du royaume de France, 1570.
  • Des admirables secrets des nombres platoniciens.

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 22. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Illustrations de Description et charte de la Terre Sainct), fem Palestina-kart, blant annet israelernes exodus fra Egypt, Postel, Guillaume, 1552, Signatur: ark:/12148/btv1b20000159, Bibliothèque nationale de France.
  4. ^ Guillaume Postel (1510-1581), Bibliothèque nationale de France. ISNI: 0000000121364266
  5. ^ a b Frederic Madden, History of Jewish Coinage and of Money in the Old and New Testament, s. ii
  6. ^ Orientalism in early modern France, by Ina Baghdianitz McCabe, ISBN 978-1-84520-374-0, s. 25
  7. ^ Veiled encounters: representing the Orient in 17th-century French travel by Michael Harrigan s.21
  8. ^ France, Service historique de la Marine, fonds du service hydrographique, recueil no.1, carte no.10; another copy Brazil, Ministério de Relaçiões Exteriores, Rio de Janeiro, 193-3.
  9. ^ Marcel Destombes, “Guillaume Postel cartographe”, i Günter Schilder, P. C. J. van der Krogt, Steven de Clercq (red.), Marcel Destombes, 1905-1983: contributions sélectionnées à l'histoire de la cartographie et des instruments scientifiques, Volume 3 of HES studies in the history of cartography and scientific instruments, HES Publishers, 1987, s. 552-566, s.561.
  10. ^ Charles Gilbert Dubois, Celtes et Gaulois, Paris, 1972, s.167.
  11. ^ Rodney W. Shirley, The Mapping of the World: Early Printed World Maps 1472-1700, Early Riverside, Conn., World Press, 2001, s. 166-7, pl. 122.
  12. ^ Islamic science and the making of European Renaissance, by George Saliba, s.218 ISBN 978-0-262-19557-7
  13. ^ The mind by its purity makes good errors of the heart, but the generosity of the heart must rescue the egoistic barrenness of the brain.... Religion to the majority is superstition based in fear, and those who profess such have not the woman-heart, because they are foreign to the divine enthusiasms of that mother-love which explains all religion. The power that has invaded the brain and binds the spirit is not that of the good, understanding and long-suffering God; it is wicked, imbecilic and cowardly.... The frozen and shriveled brain weighs on the dead heart like a tombstone. What an awakening will it be for understanding, what a rebirth for reason, what a victory for truth, when the heart shall be raised by grace! ... The sublime grandeurs of the spirit of love will be taught by the maternal genius of religion. The Word has been made man, but the world will be saved when the Word shall have been made woman.
  14. ^ Eliphas Levi: Histoire de la Magie, 1860.
  15. ^ Yvelise Bernard, L'Orient du XVIe siècle, Paris, L'Harmattan 1988. see her annotated biography s. 31-37
  16. ^ Proxenus ze Sudetu, Šimon (1979). Commentarii de itinere Francogallico. Bibliotheca scriptorum Medii Recentisque Aevorum, ser. nova, t. 5 (latin). Budapest: Akadémiai Kiadó. ISBN 963-05-1843-0. OCLC 7736635. 
  17. ^ Secret, François (1998). Postel revisité: nouvelles recherches sur Guillaume Postel et son milieu (fransk). Paris: S.É.H.A. ISBN 88-7252-187-4. OCLC 123291208. 
  18. ^ http://www.jstor.org/pss/2543605

Litteratur rediger

  • (de) Nicolas Benzin: «Postel, Guillaume» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 31, Nordhausen 2010, sp. 1079–1087.
  • William J. Bouwsma: Concordia mundi. The career and thought of Guillaume Postel (1510-1581). Cambridge (Mass.) 1957.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Guillaume_Postel&oldid=22752507»