Giftpitohui
Giftpitohui (Pitohui dichrous) er en art i slekten pitohuier (Pitohui), som hører hjemme i pirolfamilien og er spurvefugler. Arten er endemisk for Ny-Guinea, inkludert øya Yapen (Vest-Papua), og er giftig.
| Giftpitohui | |||
|---|---|---|---|
 Giftpitohui, Pitohui dichrous
| |||
| Nomenklatur | |||
| Pitohui dichrous Bonaparte, 1850 | |||
| Synonymi | |||
| Rectes dichrous | |||
| Populærnavn | |||
| giftpitohui, hettepitohui, sorthodepitohui, småpitohui m.m. | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Spurvefugler | ||
| Gruppe | Sangfugler | ||
| Familie | Pirolfamilien | ||
| Slekt | Pitohuier | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | løv- og regnskog | ||
| Utbredelse: | endemisk for Ny-Guinea, inkludert øya Yapen | ||
Beskrivelse rediger
Giftpitohuien (norsk navn i henhold til Norsk Ornitologisk Forening) måler cirka 22–23 cm og veier omkring 67–76 g. Fjærdrakten er hovedsakelig glinsende sort og kraftig rustfarget til kastanjebrun. Voksne fugler har sort hode (hette), kinn, strupe, overbryst og vinger, og sterkt rustfarget til kastanjebrune nakke/rygg og innervinger og bukside, sort stjert, sort eller mørkebrunt nebb og lemmer. Øynene har rødlig iris. Det er ingen forskjell mellom kjønnene. Ungfuglene er som de voksne, men flygefjærene har brune kanter.[1]
Habitat rediger
Arten trives i skråninger med varierende løv- og regnskog, og langs utkanten av skogsområder, herunder også i områder med sekundærvekst. Av og til også mangrover og andre trær i strandsonen. Den er normalt å finne i elevasjoner mellom 300 og 1 700 moh, men kan av og til også finnes opp mot 2 000 moh.[1]
Atferd rediger
Giftpitohuien er trolig standfugl og en av kun et fåtall (kjente) giftige fugler. De eter mest frukt, inkludert små fiken (Ficus), noen insekter, gress og frø. Ungene mates med bær og små virvelløse dyr. Lite er kjent om hekkeatferden, annet enn at arten trolig hekker kooperativt; flere hanner er observert mens de mater samme avkom, og minst fem hanner er observert mens de forsvarer samme rede.[1]
Toksisitet rediger
Giftpitohuien (som er den giftigste av pitohuiene) har kraftige toksiner i hud og fjær (oppdaget av ornitologen Jack Dumbacher i 1989), og selv om kjøttet er mindre toksisk bør det trolig ikke spises. Allikevel gjør lokalbefolkningen det, men det krever kunnskap og nøyaktighet. Skinn og fjær må fjernes først, uten at toksinet sprer seg til kjøttet.
Giften består av et homobatrachotoksin (et steroid nevrotoksisk alkaloid derivat i gruppen batrachotoksiner).[2][3] Dette er en ekstremt potent gift, som først ble oppdaget hos pilgiftfrosker (i slekten Phyllobates) i Sør-Amerika. Eksperimenter med laboratoriemus viser at batrachotoxin er en av de mest potente alkaloider som er kjent. Effekten på mus (injisert under huden) er ifølge LD50 er 2 µg/kg.[4] Det betyr at toksisiteten er femten ganger større enn for curare, over 250 ganger større enn stryknin,[5] og hele 10 000 ganger større enn for nervegassen sarin.[6]
Det er ukjent om giften gjør disse fuglene mindre sårbare for sine naturlige predatorer, men den kan tenkes å være en forsvarsmekanisme. Likeledes er det, som for pilfroskene, uklart hva kilden til toksinene er. En hypotese er at giften stammer fra næringsopptaket og kommer fra børstebiller i slekten Choresine. Lokalbefolkningen hevder at disse billene gir lignende reaksjoner (nummenhet) i huden, munnen og øynene som fuglene gir. Studier viser dessuten at disse artene eter sånne biller.[7][3][8]
Taksonomi rediger
Tidligere ble pitohuiene regnet til plystrerfamilien (Pachycephalidae), men studier fra 2008 og 2010 demonstrerte at slekten var parafyletisk.[3][9] Det førte til at de fleste artene ble systematisert til andre slekter, og kun to arter var tilbake. Disse utgjør imidlertid en monofyletisk familie sammen med fikenfugler (Sphecotheres) og piroler (Oriolus), og er derfor flyttet til pirolfamilien (Oriolidae).[9] Det hersker imidlertid ikke full enighet om dette i øyeblikket, så flere har valgt å la disse artene bli i plystrerfamilien inntil videre (blant annet nettstedet HBW Alive, som speiler innholdet i «Handbook of the Birds of the World» og endringer som følger av ny forskning). Der blir de ført opp sammen med fire andre pitohuier (P. incertus, P. ferrugineus, P. cristatus, og P. nigrescens) og en rekke andre slekter.[8]
Referanser rediger
- ^ a b c >Boles, W. (2016). Hooded Pitohui (Pitohui dichrous). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
- ^ Dumbacher JP, Beehler BM, Spande TF, Garraffo HM, Daly JW. 1992-10-30. Homobatrachotoxin in the genus Pitohui: chemical defense in birds? Science. 258(5083):799-801. Besøkt 2016-04-24
- ^ a b c Knud A Jønsson, Rauri C.K Bowie, Janette A Norman, Les Christidis, Jon Fjeldså. 2008-02-23. Polyphyletic origin of toxic Pitohui birds suggests widespread occurrence of toxicity in corvoid birds. Biol. Letters. 4, 71–74. DOI: 10.1098/rsbl.2007.0464. Besøkt 2016-04-24
- ^ Tokuyama, T.; Daly, J.; Witkop, B. (1969). «The structure of batrachotoxin, a steroidal alkaloid from the Colombian arrow poison frog, Phyllobates aurotaenia, and partial synthesis of batrachotoxin and its analogs and homologs». J. Am. Chem. Soc. 91 (14): 3931–3938. doi:10.1021/ja01009a052.
- ^ Comprehensive Natural Products II: Chemistry and Biology: Volume 1 of 10. Insect Natural Products, 2.04.6.3 Terpenoid and Steroidal Alkaloids, p. 95. ISBN 978-0-08-045381-1
- ^ Jiri Patockaa and Ladislav Stredab. 2002. Brief review of natural nonprotein neurotoxins - Batrachotoxins. Applied Science and Analyses, Inc.
- ^ Dumbacher JP, Wako A, Derrickson SR, Samuelson A, Spande TF, Daly JW. 2004-11-09. Melyrid beetles (Choresine): a putative source for the batrachotoxin alkaloids found in poison-dart frogs and toxic passerine birds. Proc Natl Acad Sci, USA. 101(45):15857-60. Besøkt 2016-04-24
- ^ a b Boles, W. (2016). Whistlers (Pachycephalidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-04-23
- ^ a b Jønsson, K. A., Bowie, R. C. K., Moyle, R. G., Irestedt, M., Christidis, L., Norman, J. A. and Fjeldså, J. 2010-05-11. Phylogeny and biogeography of Oriolidae (Aves: Passeriformes). Ecography, 33: 232–241. doi: 10.1111/j.1600-0587.2010.06167.x Besøkt 2016-04-22
Eksterne lenker rediger
- (en) giftpitohui i Global Biodiversity Information Facility
- (no) giftpitohui hos Artsdatabanken
- (en) giftpitohui hos ITIS
- (en) giftpitohui hos NCBI
- (en) Kategori:Pitohui dichrous – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Pitohui dichrous – detaljert informasjon på Wikispecies
