Georges Charpentier
Georges Charpentier (født 22. desember 1846 i Paris; død 15. november 1905 i Paris) var en fransk forlegger og kunstsamler. Hans forlagshus utgav verker av Émile Zola, Gustave Flaubert, Guy de Maupassant, Alphonse Daudet, Edmond de Goncourt og Joris-Karl Huysmans. Han fremmet impresjonismens malere og bygde opp, sammen med sin hustru, salonnièren Marguérite Charpentier. en betydelig kunstsamling, der verker av Pierre-Auguste Renoir var særlig fremtredende.
| Georges Charpentier | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Georges Auguste Charpentier 22. des. 1846[1]  Paris[2] | ||
| Død | 15. nov. 1905[3][1] (58 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Forlegger, journalist, forretningsdrivende, kunstsamler | ||
| Ektefelle | Marguerite Charpentier (1871–ukjent) | ||
| Far | Gervais Charpentier | ||
| Barn | Georgette Charpentier Paul Charpentier | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Utmerkelser | Offiser av Æreslegionen (1897)[4] Ridder av Æreslegionen (1889) | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
rediger.jpg)
Georges Charpentier var sønn av forleggeren Gervais Charpentier og hans hustru Aspasie Justine, født Générelly. Etter at foreldrene skilte seg bodde Georges Charpentier hos moren. Faren holdt ham borte fra det forlagshus han hadde grunnlagt i 1838 så lenge han var i live, slik at Georges Charpentier først – finansielt sikret – kunne følge sine private ønsker.
Forlegger
redigerEtter at faren døde i 1871, arvet Georges Charpentier forlagshuset. Der ble det utgitt bøker av fremtredende personligheter fra den franske romantikken, som François-René de Chateaubriand, Honoré de Balzac, Théophile Gautier, George Sand, Alfred de Musset, Alfred de Vigny og Victor Hugo, og oversettelser av Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller, William Shakespeare, Dante Alighieri og Homer.
Da den 25-årige Georges Charpentier overtok forlaget, fikk han tak i forfatteren Maurice Dreyfous som partner i ledelsen. Den første viktige forpliktelse under Georges Charpentier var å dtøtte opp om Émile Zolas begynnende forfatterkarriere. De to skulle snart bli nære venner. Så fulgte kort etter Gustave Flaubert, Guy de Maupassant, Guy de Maupassant, Joris-Karl Huysmans, Alphonse Daudet, Théodore de Banville, Léon Hennique, Henri Céard, Edmond Duranty, Paul Alexis og Edmond de Goncourt.
Den 24. oktober 1871 giftet Georges Charpentier seg med Marguérite Lemonnier, datter av smykkehandleren Alexandre-Gabriel Lemonnier. De fikk barna Georgette (1872–1945), Marcel Gustave (1874–1876), Paul (1875–1895) og Jeanne (1880–1940). Émile Zola var fadder til Paul.
Paret bodde først i et hus på Quai du Louvre nr. 28, før de i 1875 flyttet til Rue de Grenelle nr. 11. Her etablerte Marguérite Charpentier en politisk og litterær salong der forlagets forfattere pleide omgang med politikere som Léon Gambetta, Jules Grévy og Georges Clemenceau. Likeså kom malere som Édouard Manet, Claude Monet, Edgar Degas, Pierre-Auguste Renoir, Alfred Sisley og Gustave Caillebotte på besøk. Blant øvrige gjester var komponistene Emmanuel Chabrier, Camille Saint-Saëns og Jules Massenet og skuespillerinner som Yvette Guilbert, Jeanne Samary og Sarah Bernhardt.
Charpentier-paret begynte i 1870-årene å bygge opp en liten men viktig kunstsamling. Det begynte vel med et kjøp av tre av Pierre-Auguste Renoira malerier på en auksjon i 1875. Kort etter ble de personlige venner, og Renoir fikk portrettoppdrag av paret. Etter enkeltportretter av fruen (Madame Georges Charpentier, Musée d’Orsay) og barna Georgette og Paul fulgte i 1878 det kjente gruppebilde Madame Charpentier und ihre Kinder (Metropolitan Museum of Art), som Renoir neste år fikk gode kritikker på Parissalongen. Renoir, som likesom Claude Monet og Alfred Sisley også fikk finanshjelp fra Charpentier, kalte seg tidvis som ekteparets «privatmaler». I 1879 malte Renoir ett portrett av Georges Charpentier (Barnes Foundation).
Andre malere representert i kunstsamlingen var Édouard Manet og Paul Cézanne. Kontaken med sistnevnte kom antagelig i stand gjennom Zola. I 1879 grunla Charpentier uketidsskriftet La Vie moderne, for litterære, kunstneriske og sosiale emner. Størst innflytelse hadde her sannsynligvis hustruen Marguérite. Redaktør var Émile Bergerat, kjente forfattere som Armand Silvestre, Théodore de Banville, Alphonse Daudet, Edmond Duranty og journalisten Edmond Renoir, vror av maleren, skrev i bladet. Redaksjonen ved Passage des Princes, en varepassasje ved Boulevard des Italiens, hadde tilsluttet rom for kunstutstillinger. Her gav Charpentier særlig impresjonistiske malere mulighet til å stille ut, noe som da ellers ikke var så lett for dem. Her hadde både Pierre-Auguste Renoir og Claude Monet sine første aleneutstillinger. Også Giuseppe de Nittis og Édouard Manet stilte ut her.
Tidlig i 1880-ærene fikk forlanshuset Charpentier finansielle problemer. Et tilbuf fra forlaget Michel Lévy Frères ble først avslått av Charpentier, som i stedet solgte landegodt som deler av kunstsamlingen for å kunne fortsette som uavhengig forlagseier. I 1883 måtte han nedlegge tidsskriftet La Vie moderne og selge unna deler av foretaket til forleggerne Charles Marpon og Ernest Flammarion. Riktignok fikk forlaget et oppsving i 1885 med Zolas roman Germinal, men det gjenvant ikke sin gamle storhet. Eugène Fasquelle, en nær medarbeider, giftet seg i 1887 med Charles Marpons datter. Etter Marpons død i 1890 ble Fasquelle Charpentiers forretningsfører.
I 1895 døde Charpentiers sønn Paul som 20-årene av tyfus mes han tjente i militæret. Charpentier trakk seg året etter tilbake fra forretningene, og solgte sine andeler til Fasquelle. (Forlaget fusjonerte i 1959 med forlaget Grasset og består nå (2016) som Éditions Grasset & Fasquelle.
Paret Charpentier bodde sine siste leveår i Avenue Victor-Hugo og bygde seg villaen Le Paradou i Royan. Navnet er fra en fiktiv villa i Zolas roman La Faute de l'Abbé Mouret. Også her mottok paret – om enn i mindre utstrekning – kjente personligheter. De fikk slik besøkere som kunstkritikeren Théodore Duret og skuespillerinnen Sarah Bernhardt, og gjentatte ganger Émile Zola. Dette vennskapet vedvarte også under Dreyfus-saken, da Charpentier – som også Georges Clemenceau – støttet opp om Zola.
Charpentier døde i 1905 i Paris, året etter sin hustru. De to overlevende barna, Georgette og Jeanne, auksjonerte ut kunstsamlingen deres i 1907.
Referanser
rediger- ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID charpentier[Hentet fra Wikidata]
- ^ Union List of Artist Names, ULAN 500065726, utgitt 6. februar 2009, besøkt 11. oktober 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Léonore database, www2.culture.gouv.fr[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
rediger- Anne Distel: Impressionism: the first collectors. Abrams, New York 1990, ISBN 0-8109-3160-5.
- Michel Robida: Le Salon Charpentier et les Impressionnistes. Bibliothèque des arts, Paris 1958.
- John Rewald: Die Geschichte des Impressionismus. 7. Auflage. DuMont, Köln 2001, ISBN 3-7701-5561-0.