Léon Gambetta
Léon Gambetta (født 2. april 1838 i Cahors i Frankrike, død 31. desember 1882 i Ville-d'Avray ved Sèvres i Hauts-de-Seine) var en fransk politiker under den tredje republikk.
| Léon Gambetta | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. apr. 1838[1][2] Cahors[3] | ||
| Død | 31. des. 1882[4][5][6][7] (44 år) Ville-d'Avray[8] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, jurist | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne | ||
| Partner(e) | Léonie Léon | ||
| Parti | Union républicaine | ||
| Nasjonalitet | Frankrike (1859–) Kongedømmet Sardinia | ||
| Gravlagt | Panthéon (1920–) (forekomst av: heart-burial) Cimetière du Château (1883–) | ||
| Medlem av | Det greske filologiske selskap i Konstantinopel grunnlagt 1861 (1878–) (æresmedlem) | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Han var sønn av en italiensk immigrant fra Genova, men ble fransk statsborger i 1859, og vokste opp i Cahors. I en alder av 15 mistet han synet på sitt venstre øye i en ulykke, og øyet måtte senere fjernes. På tross av sitt handikap utmerket han seg under skolegangen, og reiste til Paris i 1857 for å studere jus.
Politiker rediger
Etter utbruddet av den fransk-prøyssiske krig den 19. juli 1870 og den franske keiseren Napoleon III var blitt tatt til fange, ble det andre franske keiserdømme avviklet under en fredelig revolusjon. Fra rådhuset i Paris proklamerte General Louis Jules Trochu og Léon Gambetta den 4. september 1870 keiserdømmets fall, og etablerte en ny regjering, kalt Den nasjonale forsvarsregjeringen. Dette var forløperen til den tredje franske republikk – en epoke som skulle vare helt frem til 10. juli 1940, kun avbrutt av Pariskommunen 18. mars-28. mai 1871.
Den nasjonale forsvarsregjeringen bestemte at krigen skulle fortsette, mens Napoleon III fikk dra i eksil til England. 7. oktober 1870 ble Gambetta bedt av regjeringen om å hjelpe til med landets forsvar i forbindelse med krigen, og han reiste i en ballong til regjeringsdelegasjonen i Tours for å verve nye soldater til krigsinnsatsen. Da Paris kapitulerte 20. januar 1871 ønsket Gambetta å fortsette krigen, men måtte motstrebende godta våpenhvilen.
Gambetta representerte området Bas-Rhin i nasjonalforsamlingen i perioden 8. februar-1. mars 1871, men måtte oppgi dette da området kom under prøyssisk herredømme. Den 2. juli samme år ble han igjen valgt inn i nasjonalforsamlingen, denne gang for det franske departementet Seine. Han var president i nasjonalforsamlingen 1879–1881, og ledet deretter regjeringen fra 14. november 1881 til 27. januar 1882, i en periode på kun 66 dager. Hans regjering hadde etter kort tid blitt motarbeidet fra alle kanter idet han ble mistenkt for å bli diktator.
I desember 1882 ble Gambetta såret i hånden av et vådeskudd fra en revolver. Såret ble betent, og førte få dager senere til hans død i Ville-d'Avray ved Sèvres i Hauts-de-Seine. Han fikk statsbegravelse 6. januar 1883. Den 11. november 1920 ble hans legeme overført derfra til Panthéon.
Referanser rediger
- ^ Sycomore, oppført som Léon, Michel Gambetta, Sycomore-ID 3237, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ BNF-ID 12023485w[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Гамбетта Леон Мишель, besøkt 25. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Leon Gambetta, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Leon-Gambetta, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 119994, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 27. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Colmar von der Goltz: Léon Gambetta und seine Armeen. F. Schneider & Co., Berlin 1877 (Digitalisat)
- Daniel Mollenhauer: Auf der Suche nach der »wahren Republik«. Die französischen »radicaux« in der frühen Dritten Republik (1870–1890). (Pariser Historische Studien, 46). Bouvier, Bonn 1997, ISBN 3-416-02783-3 (Digitalisat)