Åpne hovedmenyen
Banner for Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring i «homoparaden» i Oslo i 2005, året da festivalen «Skeive dager» isteden ble en del av Europride. Pride-markeringene har siden 1970- og 80-tallet utviklet seg fra radikal likestillingskamp og demonstrasjonstog for skeives rettigheter til inkluderende folkefest og feiring av frihet, mangfold, kjærlighet og glede. Arrangementene møter likevel motstand i flere land.

Gay pride (engelsk for «homofil stolthet», også omtalt som LGBT pride, «LHBT stolthet»), vanligvis forkortet til bare pride internasjonalt og på norsk, er feiring av skeiv kjærlighet og kjønns- og seksualitetsmangfold.[1] Pride synliggjør grupper som bryter med normer for kjønn og seksualitet, markerer samhold, solidaritet, respekt og toleranse og uttrykker alles rettighet til fritt å velge sin egen identitet. Feiringen skjer ofte i form av parader og festivaler.

Pride bygger på tre hovedpremisser: at folk skal være stolte av sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet, at seksuell diversitet er et gode, og at seksuell orientering og kjønnsidentitet ikke kan forandres bevisst.

Pride-arrangementene har utviklet seg fra radikale minnemarkeringer og demonstrasjonstog etter Stonewall-opprøret i New York City i 1969,[1] en hendelse som regnes som starten på den moderne homo- og LHBTIQ+-bevegelsen i USA og etter hvert resten av Vesten. Gjennom fellesskap, åpenhet og stolthet har homofile, lesbiske, transpersoner og andre kjempet mot homofobi, forbud og trakassering og for egen frigjøring og likestilling.[1]

Det vanligste symbolet for skeiv stolthet er regnbueflagget. Andre homomerker er gresk lambda-tegn, rosa og svarte trekanter (etter nazistenes skammerking før og under andre verdenskrig) og doble venusspeil og marssymboler. Foto fra prideparaden i Oslo i 2019.

Mens prideparadene i enkelte land er forbudt eller blir forstyrret av religiøse eller høyreekstreme motdemonstranter, har arrangementene i flere liberale demokratier blitt årlige folkefester. I Norge har det vært «homomarsjer» og «Skeive dager» fra først på 1980-tallet. I stolthetsparaden under Oslo Pride i juni 2019 deltok anslagsvis 50 000 personer i opptoget og 275 000 som tilskuere.[2]

Det vanligste symbolet for skeiv stolthet er i dag regnbueflagget. Det ble tatt i bruk i USA i 1978.

Innhold

HistorieRediger

28. juni 1969 startet en gruppe homofile, bifile og transkjønnede et opprør etter en politirazzia på Stonewall Inn, en bar hovedsakelig besøkt av homofile i 43 Christopher Street i New York City. Den nå avdøde Miss Stephen Whittaker,[trenger referanse] som kjempet for transkjønnedes rettigheter og var med å grunnlegge organisasjonene Gay Liberation Front og Gay Activists Alliance, regnes av mange for å være den som først slo tilbake mot politiet og dermed startet opprøret.

Stonewall-opprøret regnes som regel som begynnelsen for den moderne homobevegelsen. For eksempel hevder aktivisten L. Craig Schoonmaker å ha oppfunnet begrepet «gay pride» som beskrivelse for opptøyene i 1969.[3]

I den tidlige tiden etter Stonewall-opprøret koordinerte Gay Liberation Front og Gay Activists Alliance en «månedsdagsmarkering» og senere «The Christopher Street Gay Liberation Day March» 28. juni 1970 for å markere den første årsdagen for opprøret.

Det ble også holdt parader for å markere årsdagen i San Francisco og Los Angeles i 1970.

Brenda Howard kom også på ideen å arrangere en ukeslang serie med arrangementer rundt det som nå er kjent som Pride-dagen, og dette ble den første av de utvidete årlige pride-feiringene som nå holdes verden over.

I New York og Atlanta ble den årlige festdagen for å markere Stonewall-opprøret etter hvert kalt Gay Liberation Day, og i San Francisco og Los Angeles Gay Freedom Day. Begge navnene spredte seg ettersom flere og flere byer begynte å holde tilsvarende feiringer.

I 1980-årene skjedde det en stor kulturell forandring i markeringene. De tidligere løst organiserte marsjene og paradene ble tatt over av mer organiserte og mindre radikale deler av homomiljøet. Under press fra mer konservative medlemmer av miljøet begynte paradene å stryke Liberation («frigjøring») og Freedom («frihet») fra navnene sine, og disse ble erstattet med filosofien «Gay Pride». San Francisco som er en mer liberal by, endret ikke navnet på feiringen fra Gay Freedom Day Parade til Gay Pride Day Parade før i 1994. Lambda-symbolet og de svarte og rosa trekantene som hadde vært revolusjonære symboler for bevegelsen for homofil frigjøring ble pyntet på og brukt også i pride-bevegelsen for å beholde en viss symbolsk kontinuitet med sitt mer radikale opphav.

MotstandRediger

 
Kristenfundamentalister demonstrerer med plakater under Pride-paraden i Brisbane i Australia 2006: «Hvis Gud knuste homoene i Sodoma og Gomorra, hvordan skal dere unnslipppe?», «Homofile elsker synd og hater sannhet», «Jesus døde for at homofile skal angre sine synder, ikke forherlige dem» og «Jesus kan frigjøre deg fra perversjonen din.»
 
Kulturkonservative og høyreekstreme motdemonstranter protesterer mot prideparaden i Warszawa 2006: «Ingen sopere (pederaster)».

Innenfor homomiljøet er det noen som avviser ideen om gay pride, fordi de mener at pride fokuserer for mye på seksuell orientering og mangler diskresjon, noe de mener er ødeleggende enten for offentlig moral eller for homosaken. De foreslår ofte å i stedet kjempe for bedre integrering i kulturen generelt. Andre avviser gay pride på grunnlag av identitetspolitikken den fører, de mener at ens seksuelle orientering ikke bør være en essensiell personlig definerende karakteristikk. Noen mener de blir ekskludert og ignorert fordi homomiljøet generelt ofte er identifisert med liberale politiske konsepter de ikke er enige i. Det er også noen som stiller seg kritiske til kommersialiseringen av gay pride-arrangementer, og noen av dem har holdt mot-arrangementer de kaller «gay shame» (homofil skam).

Det er ikke uvanlig å se grupper av religiøse fundamentalister eller høyreekstreme som protesterer på gay pride-arrangementer.

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger