Wikipedia

Fritz Haarmann

Fritz Haarmann (født Friedrich Heinrich Karl Haarmann 25. oktober 1879 i Hannover, død 15. april 1925) var en seriemorder i Tyskland. Haarmann ble i desember 1924 dømt for 24 mord begått i perioden 1923 til 1924 og ble i pressen kjent under tilnavnet «Slakteren fra Hannover».

Fritz Haarmann
FødtFriedrich Heinrich Karl Haarmann
25. okt. 1879[1][2]Rediger på Wikidata
Hannover[3]
Død15. apr. 1925[1]Rediger på Wikidata (45 år)
Hannover[4]
BeskjeftigelseConscript (1900–), angiver Rediger på Wikidata
Utdannet vedUnteroffiziersschule (1895–)[5]
NasjonalitetWeimarrepublikken
Fritz Haarmann på Commons
Den tyske massemorderen Fritz Haarmann (1879-1925) blir filmet iført lenker før rettssaken mot ham i Hannover i november 1924. «Slakteren fra Hannover» ble dømt for drap på i alt 24 gutter.
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Haarmann lokket med seg unge gutter hjem med løfte om mat og husly. Der misbrukte han dem seksuelt før han bet over strupen på dem. Deretter skar han kjøttet av likene, som han solgte til den intetanende befolkningen i Hannover. Haarmann ble halshogd i 1925.

I Margit Sandemos romanserie om Isfolket er Haarmann modell for den onde Lynx.

1879–1900: Oppvekst rediger

Haarmann var yngst av seks barn. Moren var 41 da han ble født, og ble nokså invalidisert av fødselen. Hun var mye sengeliggende frem til sin død i 1901. Hans far var fyrbøter på lokomotiv, en bitter og innesluttet person på konstant jakt etter kvinner. Hans kone Johanna Claudius var syv år eldre enn sin mann, men hun hadde penger og var av god familie. Hun var enfoldig av natur, og la seg ikke borti sin manns sidesprang og alkoholmisbruk. Hun skjemte bort yngstesønnen og overtalte ham til å leke med dukker, heller enn å slå følge med andre gutter. Av de fem eldre søsknene ble eldstemann formann på fabrikk og en lovlydig borger, bror nr to falt i første verdenskrig, mens de tre søstrene utviklet seg til dominerende, tvangspregede mennesker som alle ble skilt kort tid etter at de hadde giftet seg.

På tross av sin jentete væremåte likte Haarmann som barn å skremme andre. Han sprang på sine søstre, bandt dem fast og likte å etterlate dem slik, for å vende tilbake og plage dem. Han fortalte dem også spøkelseshistorier, og lurte seg deretter bort til vinduene deres og banket på om natten for å skremme dem ytterligere. Skolekameratene husket ham som en bortskjemt mammadalt, helt styrt av sin mor, men samtidig ble han godtatt fordi han spilte rollen som klassens bajas og overgikk alle når det gjaldt ville påfunn. Som voksen fortsatte han å like kvinnelige sysler som baking og matlaging, men han røykte sterke sigarer mens han holdt på.[6]

Forholdet til faren ble tiltagende dårlig da Haarmann ble tenåring. De to kranglet ustanselig, for nå trengte ikke Haarmann lenger å frykte sin fars raseri. Derimot ble han svært oppskaket når faren jevnlig truet med å få ham innlagt på mentalsykehus. Det ser ut til at den forgremmede gamlingen har oppfattet hvor skakkjørt sønnen egentlig var. Til gjengjeld holdt tenåringen sin far i sjakk ved å true med å politianmelde ham for mord. Angivelig hadde faren drept en mann nede på jernbaneområdet noen år tidligere. I virkeligheten fortsatte de to et samarbeid der de hjalp hverandre med lovbrudd, og etterpå under politiavhør gav hverandre alibi.

Som sekstenåring kom Haarmann i lære som låsesmed, men mislyktes. Han meldte seg i stedet på en treningsskole for å bli offiser. Her gjorde han det bra, siden han fulgte ordrer uten å stille spørsmål. Uheldigvis pådro han seg en hjernerystelse etter et fall under en øvelse, og ble etter det plaget av epilepsi som medførte at han besvimte foran folk. Andre seriemordere, som John Gacy og Frederick West, var også utsatt for dokumenterte hodeskader. I Haarmanns tilfelle forlot han hæren i november 1895, og dro tilbake til sin far.[7]

Han hadde visst fra ung alder at han var homofil. Hannover hadde på den tid et distinkt homofilt image - i 1918 hadde byen 450.000 innbyggere, og 500 registrerte, mannlige prostituerte.[8] Når dette utviklet seg til pedofili er uvisst, men i juli 1896 ble han for første gang arrestert for overgrep mot barn. Like fullt fortsatte han med nærmest daglige fremstøt, og fikk raskt rykte på seg som lokkemann og overgriper. Nå ble han underkastet en psykiatrisk evaluering som resulterte i at han ble sperret inne på et mentalsykehus, nettopp slik hans far hadde spådd og truet ham med. Da anledningen bød seg, rømte attenåringen til Sveits. Her oppholdt han seg i to år før han reiste tilbake til Hannover, hvor det ser ut til at han lyktes i å fremstå som en normal og skikkelig kar.

Han giftet seg med den kraftig bygde Erna Loewert. Familien håpet dette skulle gjøre slutt på Haarmanns avvikende oppførsel. Men Haarmann forlot henne snart til fordel for et liv i hæren. Han hadde likt seg der, og nå var det en stund siden han hadde hatt epilepsianfall. Men så døde hans mor som han var nært knyttet til, og han fikk et sammenbrudd ute på øvelse. Etter fire måneder på militærsykehus slo man fast at et personlighetsavvik gjorde ham uegnet som soldat. Han ble tildelt en uførepensjon, og vendte atter en gang tilbake til sin far som var det mennesket han hatet mest på jord. Faren truet stadig med å få ham innlagt igjen, mens sønnen slo inn på forbryterbanen for alvor.

1900–1920 rediger

En tredjedel av de neste tyve årene satt Haarmann i fengsel og varetekt. I 1914 ble han dømt til fem års fengsel for å ha ranet et varehus. Han slapp ut i 1918, og ble med en gjeng smuglere. Dette tjente han stort på, og siden han også opptrådte som tyster for politiet, slapp han selv lett fra det. Han åpnet en butikk der han omsatte kjøtt og brukte klær. Snart opparbeidet han seg en fast kundekrets, for Haarmann var vennlig og glad i å slå av en prat med husmødrene, og prisene hans var meget rimelige. Hans interesse for unge gutter var ikke blitt mindre, og på kveldene kunne han observeres på Hannovers jernbanestasjon, der rømlinger og hjemløse hang på benkene, slitne og sultne. Her kunne han lett plukke opp gutter han kunne misbruke seksuelt. Politiet la seg ikke borti det, de brukte ham fremdeles som spaner.[9] For sosialarbeiderne ble han også et kjent ansikt.

Slakteren fra Hannover rediger

Haarmann fortalte senere politiet at hans første drap fant sted i september 1918, da han drepte og parterte sytten år gamle Friedel Rothe. Rothe ble meldt savnet av sine foreldre, og guttens venner, som hadde sett dem spille biljard i lag, tok med seg politiet til Haarmanns bolig i Kellerstrasse 27. Disse fant Haarmann til sengs med en annen unggutt, og tok ham inn til avhør. Seks år senere skrøt Haarmann i retten: «Da politiet undersøkte hybelen min, lå hodet til gutten Friedel innpakket i avispapir bak ovnen.»[10]

Hans Grans rediger

Haarmann ble idømt ni måneders fengsel for overgrep mot en mindreårig, men soningen ble utsatt til det følgende år. Så han var fremdeles på frifot i slutten av 1919, da han møtte Hans Grans,[11] en syttenåring på rømmen, som levde av prostitusjon og salg av brukte klær. Han tilbød den eldre Haarmann sine seksuelle tjenester, og snart ble de også forretningspartnere. De svindlet til seg vasketøy som de deretter solgte, og når de ikke kunne lure plaggene til seg, stjal de dem. Til sist måtte Haarmann sone dommen for overgrep mot Rothe, som han i virkeligheten hadde drept. I fengselet lå Haarmann lavt i terrenget, og i desember 1920 ble han satt fri og kunne ta opp igjen samværet med Grans. De to la ut på en ren orgie i svindel og tyveri. Sammenlagt med Haarmanns uføretrygd og biinntekter fra spaner-virksomheten han utførte for det lokale politiet, hadde de såpass å rutte med at de tidlig i 1922 kunne flytte til Neuestrasse 8, i hjertet av det Hannovers beboere kjente som «det hjemsøkte distriktet». Syttenåringen Adolf Hannappel ble drept i november 1923 fordi Grans ønsket seg de nye buksene hans. 5. januar 1924 ble en annen syttenåring, Ernst Spiecker, drept fordi Grans ønsket seg den «tøffe skjorten» hans.[12] Naboer la merke til at de to vinduene ut mot Neuestrasse ble holdt tildekket, og selv nøkkelhullet i døren var tettet igjen. For en så utadvendt og vennlig nabo som Haarmann var dette en merkelig oppførsel.[13] Fra Neuestrasse flyttet de videre til smuget Rote Reihe (= Røde rekke), som lå tett ved elvebredden.

Drapsbølgen 12. februar 1923–14. juni 1924 rediger

Selv sa Haarmann: «Jeg mente aldri å skade de ungdommene, men jeg visste at hvis jeg først begynte, skjedde det noe, og det fikk meg til å gråte...Jeg kastet meg over dem og bet gjennom adamseplet, så de ble kvalt.» Han forklarte om skyldfølelsen som da grep ham, slik at han falt sammen over dem og dekket den dødes ansikt med en duk «så det ikke så på meg». Han hevdet det var lettest å drepe noen han var glad i, slik at de fikk fred. «Ofte, etter at jeg hadde drept, bad jeg om å bli overført til et militært asyl, men ikke et galehus. Hvis Grans virkelig hadde elsket meg, kunne han ha reddet meg. Tro meg, jeg er ikke syk – det er bare at jeg får noen rare røkk iblant. Jeg ønsker å bli halshogd. Det tar bare et øyeblikk, så får jeg fred.»[14] I sin griskhet hadde han til og med oppsøkt et foreldrepar som hadde utlovet en dusør for den som hadde opplysninger om deres forsvunne sønn. Han utgav seg for å være kriminolog da han dukket opp ved døren deres, moret seg høylytt under samtalen med det fortvilte paret og prøvde til overmål å få penger fra dem.[15]

Avsløringen rediger

En obduksjon avslørte at de to første kraniene var av menn mellom 18 og 20 år. Den siste hodeskallen var fra en gutt på ca. 12 år. I samtlige tilfeller var et skarpt redskap brukt til å skille kraniene fra torsoen, og kjøtt og vev var helt fjernet.

Til å begynne med trodde man at hodeskallene kom fra det anatomiske instituttet i Göttingen, eller at gravrøvere hadde kastet dem i elven. Men 24. juli fant noen gutter en sekk med menneskeknokler gravd ned i myrlandet. Politiet kunne ikke lenger avskrive befolkningens panikk som «massehysteri», særlig ikke da det kom for en dag hvor mange unge gutter som var meldt savnet i Hannover-området (i løpet av 1923 steg dette tallet til nesten 600). De savnede var stort sett mellom 14 og 18 år, og rykter gikk om at menneskekjøtt sirkulerte på markedet. En av Haarmanns kunder hadde til og med tatt med seg et stykke kjøtt til politiet og spurt om det skrev seg fra et menneske. Hun fikk til svar at det var svinekjøtt. Haarmann, som regelmessig spiste både svine- og menneskekjøtt, erklærte seg senere enig i at det er vanskelig å se og smake forskjell.[16] Situasjonen minnet offentligheten om saken mot Karl Grossmann (1863–1921) fra Berlin, som hengte seg på cellen etter å være tiltalt for drap på et ukjent antall kvinner han lokket med seg til sin leilighet. Bare det siste offeret ble funnet etter at naboer alarmerte politiet, men leiligheten bar spor av at tre andre drap hadde funnet sted der kort tid tidligere. Grossmann var slakter og kvittet seg med kjøttet av sine ofre ved å selge det på svartebørsen. I tillegg drev han en pølsebod ved den nærliggende togstasjonen.[17]

Pinsesøndagen i 1924 gikk hundrevis av lokale borgere manngard langs elven på leting etter flere levninger. Leine ble oppdemmet, og politifolk og kommunearbeidere søkte videre. Resultatet var skrekkelig: Mer enn 500 kroppsdeler kom for en dag, restene etter minst 22 mennesker, en tredjedel ble anslått til å ha vært mellom 15 og 20 år gamle.[18] Blant dem som ble innkalt til avhør, var nettopp Haarmann.

Han kjente de lokale politifolkene av utseende. Det ble derfor tilkalt to yngre politimenn fra Berlin, som om kvelden 22. juni 1924 ble sendt sivilkledde til Hannovers jernbanestasjon for å spane på Haarmann. Han kranglet med en hjemløs femtenåring som het Karl Fromm, og da politifolkene nærmet seg, ville han utrolig nok ha Fromm arrestert. Men Fromm gav beskjed om at Haarmann hadde handlet ille mot ham da han overnattet hos ham, og nå hadde politiet nok på Haarmann til å sette ham i varetekt.[19] De gjennomsøkte boligen hans og fant veggene oversprøytet med blod og hauger av brukte klær og eiendeler. Haarmann bortforklarte dette med at han var forhandler av kjøtt og bruktklær. Politiet visste da at to kvinner som brukte å vaske i huset der han bodde, engang hadde kommet over en diger kjel som stod plassert under trappen. Det lå kjøttstykker i kjelen, noen biter var hårete. Like ved lå et forkle som var tilklint med blod. De oppskremte vaskehjelpene visste ikke hva de skulle tro, og da de vendte tilbake, var begge gjenstander fjernet.[20]

Rettssaken rediger

Haarmann var vant med å sitte i avhør, og i begynnelsen kom politiet ingen vei med ham. Men så kom Robert Witzels mor til politistasjonen. Sønnen hennes forsvant på vei til sirkus om kvelden 24. april 1924. Da de første hodeskallene ble funnet i mai, var Witzels far blitt bedt av politiet om han kunne identifisere den ene som sønnens, på bakgrunn av en deformitet i kjevebenet. Det kunne han.[21] Nå la fru Witzel merke til et par som kom innom politistasjonen. Den unge mannens jakke var helt lik den hennes sønn hadde hatt på seg da han forsvant, og bæreren opplyste at han hadde fått den gjennom «herr Haarmann». I bukselommen fant han en legitimasjon med navnet «Witzel». Nå strammet nettet seg for alvor rundt morderen. Senere ble det innrømmet at påtalemyndighetene hadde banket tilståelsene ut av ham.[22]

Snart sprakk Haarmann og innrømmet mordene, skrøt av hvor lur han hadde vært som hadde lyktes i å drepe så mange, og frydet seg over at han fikk selv herdete etterforskere til å krympe seg med det han fortalte. Høydepunktet for Haarmann var dobbeltdrap, når det ene offeret måtte se det andre dø og vite at han selv var den neste. Drapslysten hans tiltok da ingen stanset ham, og han anslo selv at han i begynnelsen av 1924 tok livet av en gutt hver fjortende dag. Han pekte ut Grans som sin medskyldige. I tilfeller da gutter var motvillige til å bli med ham hjem, hadde han brukt Grans til å berolige dem med sitt nærvær. Andre ganger betalte han Grans for å plukke opp en gutt og ta ham med tilbake til Neuestrasse 8. Etter at offeret var blitt mishandlet, torturert ved at Haarmann gnog på hans penis, og bitt og kvalt til døde, gjaldt det å kvitte seg med restene av ham. Klær og andre eiendeler ble lagt i en sekk og senere solgt. Deretter fileterte han kjøttet av offeret,[23] ikke bare for å spise det selv, men også for å servere det til neste offer som et siste måltid. «Jeg la to snitt i underlivet og puttet innvollene deres i en bøtte. Jeg dyppet et håndkle i blodet som samlet seg i bekkenhulningen og fortsatte med det til alt var tørket opp. Så la jeg tre snitt fra ribbeina mot skuldrene, tok tak i ribbeina og skjøv til beina rundt skuldrene knakk. Nå fikk jeg tak i hjerte, lunger og nyrer, hakket dem i to og la i bøtten. Så skar jeg av beina, deretter armene. Kjøttet fjernet jeg fra knoklene og la i voksduksvesken min. Det tok meg fem eller seks runder å få alt skylt ned i toalettet eller slengt i elven. Jeg skar penis av etter å ha tømt og renset magen. Jeg skar den opp i mange småbiter. Jeg hatet bestandig å gjøre dette, men jeg kunne ikke for det - min lidenskap var så mye sterkere enn uhyggen ved parteringen.»[24]

Haarmann og Grans ble stilt for retten, som åpnet onsdag 4. desember 1924. Under rettssaken fremstod Haarmann mer som et avsporet menneske enn et uhyre, mens Grans forholdt seg taus. De eneste følelsene han viste, var sinnet han rettet mot Haarmann for å ha fått ham i denne knipen. De to kranglet slik at dommeren flere ganger måtte avbryte dem. «Dere gjør det bra!» ropte Haarmann til anklagerne da de avsluttet sin åpningstale. Han mistet tålmodigheten da en forpint mor brøt sammen mens hun forklarte seg om sin forsvunne sønn, og bad om å få røyke sin sigar - noe han fikk innvilget. En morgen protesterte han på at det var så mange kvinner i salen: «Dette er en sak for menn!» Guttenes navn ble lest høyt, og han ble spurt om han hadde drept dem. «Ja, det kan godt hende,» svarte han om tretten år gamle Ernst Ehrenberg. «Denne er jeg ikke sikker på,» sa han om Paul Bronichewski. Da han ble forevist et fotografi av Hermann Wolf, snudde han seg sint mot guttens forpinte far: «Jeg ville aldri sett to ganger på en så stygg ungdom som sønnen din var, etter bildet å dømme. Du sier gutten din ikke hadde en skikkelig skjorte engang, og at sokkene hans var surret fast med hyssing. Søren heller, du skulle vært flau over å la ham gå rundt slik. Det fins nok av søppel som han. Tenk over hva du sier, mann. En slik type ville vært langt under min verdighet.» En journalist beskrev stemningen i salen: «Nesten 200 vitner måtte avgi forklaring, for det meste foreldre av de uheldige unge. Det var smertefulle opptrinn når en stakkars mor eller far kjente igjen et klesplagg eller en eiendel som hadde tilhørt en myrdet sønn. Her et lommetørkle, her et par seler...Med vibrerende nesebor som en jakthund som snuser på byttet sitt, som om han luktet heller enn betraktet de fremviste tingene, innrømmet han straks at han hadde kjent dem.» Han mistet fatningen bare da han beskrev sitt forhold til Grans. «Grans burde fortelle hvor elendig han behandlet meg,» ropte han. «Jeg utførte drapene, det var han for ung til.» Han hevdet at Grans forlot ham over natten for å utføre drapene, og så kom tilbake om morgenen for å få tak i den myrdedes klær. For sin egen del var Haarmann mest bekymret for å bli erklært gal, og ropte tidlig under rettssaken: «Halshogg meg, ikke send meg til et asyl!» De innkalte psykiaterne vurderte ham til å være tilregnelig.[25] Politifolk kjørte ham rundt i området, slik at han kunne vise dem hvor han hadde kvittet seg med levningene av ofrene sine. Flere knokler ble nå funnet inni buskas og kastet i innsjøer. Han navngav også en tredje person, «Charles», som angivelig skulle ha hjulpet ham med parteringen.[26]

Haarmann ble 19. desember dømt til døden for 24 av de 27 mordene han stod anklaget for.[27] Tolv bevæpnede politimenn holdt øye med publikum på galleriet denne dagen, etter trusler om at Haarmann ville bli skutt. Selv om han ble ansett som seriemorderen og kannibalen, ble Grans vurdert som medskyldig og dømt til døden. Hans anke over dommen ble avvist.

 
Minnesten over Haarmanns ofre

Haarmann ytret ønske om å bli henrettet før jul, slik at han kunne feire høytiden i selskap med sin mor i himmelen. Dette ble det ikke tatt hensyn til.[28] Theodor Lessing[29] som dekket saken som journalist på deltid, var ikke enig i at Grans ansporet til mordene, selv om Haarmann var ivrig etter å gjøre ham til lags, og tilbød ham de myrdedes klær når det var plagg Grans likte. Lessing avslørte også at Haarmann hadde fungert som spaner for det lokale politiet, og påpekte hvordan dette førte tysk politi og rettsvesen ut i gråsonen mellom lov og kriminalitet, rett og galt. Den tyske stat hevnet seg på Lessing, som attpåtil var jøde. Han mistet sitt professorat etter en artikkelserie der han rettet søkelyset mot Paul von Hindenburg.[30]

På sin siste dag skrek Haarmann: «Tror dere jeg liker å myrde folk? Jeg var syk i åtte dager etter den første gangen. Døm meg til døden. Jeg ber bare om rettferd. Jeg er ikke gal. Det er sant at jeg ofte kommer i en tilstand der jeg ikke vet hva jeg gjør, men det er ikke galskap. Gjør det raskt og snart. Frels meg fra dette livet, som er en pine. Jeg vil ikke be om nåde, eller anke saken min. Jeg ønsker meg bare én munter kveld i cellen min, med kaffe, ost og sigarer, etterpå vil jeg forbanne faren min og gå til min henrettelse som om det var et bryllup.» Neste morgen ble han halshogd. Han ble sendt til obduksjon ved universitetet i Göttingen, der man ønsket å undersøke hjernen hans.[31] Ingen vet hvor mange han og Grans drepte, men en politikilde anslo at gjennom de siste seksten månedene de var aktive, tok de livet av to gutter hver uke.[32]

Haarmanns brev rediger

Et bud ved navn Lueters fant et brev liggende på gaten, adressert til Grans' far Albert. Lueters sørget for å overlevere brevet til Grans senior, som i sin tur overleverte det til retten. Brevet var en fire siders tilståelse fra Haarmann, skrevet mens han satt i bilen på vei til politistasjonen. Han forklarte her forholdet mellom seg selv og Grans junior, og fratok Grans all skyld: «Hans Grans ble uskyldig dømt, og det er politiets skyld og også fordi jeg ønsket hevn...Sett dere i Grans' sted, han vil tvile på Gud og rettferdigheten bare på grunn av meg...Måtte Hans Grans tilgi meg min hevn og min menneskelige feilbarlighet.» Dette brevet kan ha vært utslagsgivende for at Grans' dødsdom ble omgjort til tolv års fengsel. Lite er kjent om hvordan Grans levde etter at han ble satt fri, men han hevdes å ha bodd i Hannover frem til sin død ca. 1980.[33]

Haarmann etterlot seg enda et brev, der han utla sine handlinger som et forsøk på å hevne seg på politiet. Han avsluttet med: «Dere dreper meg ikke, jeg kommer tilbake – ja, jeg skal være blant dere i all evighet. Og nå har dere selv drept. Dere skulle vite det: Hans Grans var uskyldig! Vel? Hvordan er det med samvittigheten nå?»[34]

Ofrene rediger

Her er listen over de 27 mordene han ble anklaget for:

NB! Denne listen inneholder etymologiske feil

Dato for drap Navn på offer Alder
17. mars 1922 Hans Keimes 17
12. februar 1923 Fritz Franke 17
20. mars 1923 Wilhelm Schulze 17
23. mai 1923 Roland Huch 16
31. mai 1923 Hans Sennefeld 19
25. juni 1923 Ernst Ehrenberg 13
24. august 1923 Henrich Strauss 18
24. september 1923 Paul Bronischewski 17
30. september 1923 Richard Graf 17
12. oktober 1923 Wilhelm Erdner 16
25. oktober 1923 Hermann Wolf 15
27. oktober 1923 Heinz Brinkmann 13
10. november 1923 Adolf Hannappel 17
6. desember 1923 Adolf Hennies 19
5. januar 1924 Ernst Spiecker 17
15. januar 1924 Heinrich Koch 20
2. februar 1924 Willi Senger 19
8. februar 1924 Hermann Speichert 16
6. april 1924 Alfred Hogrefe 16
1. april 1924 Hermann Bock 23
17. april 1924 Wilhelm Apel 16
26. april 1924 Robert Witzel 18
9. mai 1924 Heinz Martin 16
25. mai 1924 Friedrich Abeling 10
26. mai 1924 Fritz Wittig 17
5. juni 1924 Friedrich Koch 16
14. juni 1924 Erich de Vries 17

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, BNF-ID 123889392[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Theodor Lessing, «Haarmann: Die Geschichte eines Werwolfs», ISBN-10 3-8077-0013-7[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. mars 2009. Besøkt 26. februar 2009. 
  7. ^ http://www.newcriminologist.com/article.asp?cid=107&nid=19[død lenke] (s. 7)
  8. ^ http://books.google.no/books?id=fpaCCyGuMqwC&pg=PA171&lpg=PA171&dq=%22ernst+spiecker%22&source=bl&ots=iAvepzN1jL&sig=PwJkd7kx5LVJ2QkxgjclhafFShY&hl=no&ei=BU2lSfbvBNm0jAf3n728BQ&sa=X&oi=book_result&resnum=2&ct=result
  9. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. november 2010. Besøkt 25. februar 2009. 
  10. ^ Roger Boar: Most infamous murders (s. 79), forlaget Hamlyn, London 1990, ISBN 0 600 57008 8
  11. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. februar 2009. Besøkt 14. februar 2009. 
  12. ^ http://books.google.no/books?id=fpaCCyGuMqwC&pg=PA171&lpg=PA171&dq=%22ernst+spiecker%22&source=bl&ots=iAvepzN1jL&sig=PwJkd7kx5LVJ2QkxgjclhafFShY&hl=no&ei=BU2lSfbvBNm0jAf3n728BQ&sa=X&oi=book_result&resnum=2&ct=result
  13. ^ http://www.newcriminologist.com/article.asp?cid=107&nid=19[død lenke] (s. 14)
  14. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. februar 2009. Besøkt 26. februar 2009. 
  15. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. februar 2009. Besøkt 26. februar 2009. 
  16. ^ http://www.newcriminologist.com/article.asp?nid=19[død lenke] (s. 15)
  17. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 31. oktober 2012. Besøkt 6. april 2009. 
  18. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. mars 2009. Besøkt 26. februar 2009. 
  19. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. februar 2009. Besøkt 27. februar 2009. 
  20. ^ http://www.newcriminologist.com/article.asp?nid=19[død lenke] (s. 10)
  21. ^ http://www.newcriminologist.com/article.asp?cid=107&nid=19[død lenke] (s. 5)
  22. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. februar 2009. Besøkt 26. februar 2009. 
  23. ^ http://www.google.no/search?hl=no&rlz=1T4ADBF_noNO266NO269&pwst=1&q=fritz+haarmann&start=10&sa=N (s. 14)
  24. ^ http://www.newcriminologist.com/article.asp?cid=107&nid=19[død lenke] (s. 10)
  25. ^ Roger Boar: Most infamous murders (s. 81-82)
  26. ^ http://books.google.no/books?id=UmzXHt-LOUwC&pg=PA192&dq=haarmann+fromm&ei=pKGmSdCMI6K-lAST29SKDg#PPA192,M1[død lenke]
  27. ^ http://www.newcriminologist.com/article.asp?cid=107&nid=19[død lenke] (s. 16)
  28. ^ http://www.newcriminologist.com/article.asp?cid=107&nid=19[død lenke] Artikkel på www.newcriminologist.com (s. 16)
  29. ^ http://www.gdw-berlin.de/bio/ausgabe_mit-e.php?id=477
  30. ^ http://books.google.no/books?id=xCENRue3idwC&pg=PA159&dq=haarmann+%22hans+grans%22&ei=JKOmSfGYM4HqkwSBnbyKDg
  31. ^ http://www.sacred-texts.com/goth/vkk/vkk05.htm
  32. ^ Roger Boar: Most infamous murders (s. 83)
  33. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. november 2010. Besøkt 25. februar 2009. 
  34. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. februar 2009. Besøkt 26. februar 2009. 

Film og Litteratur rediger

Film rediger

  • 1995: The Deathmaker (på tysk Der Totmacher)

Litteratur rediger

  • Margit Sandemo: Sagaen om Isfolket
  • Maria Tartar: Lustmord. Sexual Murder in Weimar Germany – Princeton UP, 1995.
  • Thomas Kailer: Werewölfe, Triebtäter, minderwertige Psychopathen
  • Bedingungen von Wissensgenerierung
  • Der Fall Haarmann
  • W. Bolitho: Murder for Profit (1926)
  • T. Lessing: Monsters of Weimar: Haarmann – The Story of a Werewolf (1993)
  • B. Marriner: A New Century of Sex Killers (1992)
  • C. og D. Wilson: World Famous Serial Killers (1992)
  • Bolitho, W. Murder for Profit (1926)
  • Lessing, T. Monsters of Weimar: Haarmann – The Story of a Werewolf (1993)
  • Marriner, B. A New Century of Sex Killers (1992)
  • Wilson, C. and D. World Famous Serial Killers (1992)

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fritz_Haarmann&oldid=23933457»