Den andre italienske frigjøringskrig

Den andre italienske frigjøringskrig, også kalt den fransk-østerrikske krig, den østerriksk-sardinske krig eller den østerriksk-piedmontiske krig ble utkjempet i 1859 mellom Napoleon III av Frankrike og Kongedømmet Sardinia på den ene side mot keiserdømmet Østerrike på den annen side. I forbindelse med prosessen som ledet fram til Italias samling blir denne krigen omtalt som den andre frigjøringskrig.

Den andre italienske frigjøringskrig
Konflikt: Del av Italias samling
Napoleon III ved slaget ved Solferino av Jean-Louis-Ernest Meissonier. olje på lerret, 1863
Dato 29. april–11. juli 1859 Sted Kongedømmet Lombardia-Venetia Resultat Seier til den fransk-sardinske allianse Frankrike fikk Nice og Savoie Lombardia ble overført til Italia Sardinia fikk kontroll over det sentrale Italia
Stridende parter
Frankrike Kongedømmet Sardinia	Keiserdømmet Østerrike
Kommandanter og ledere
Napoleon III Victor Emmanuel II	Frans Josef Ferenc Gyulay
Styrker
'Frankrike 130 000 Sardinia 70 000	Østerrike 220 000

Bakgrunn

Etter Piemontes nederlag for Østerrike i den første italienske frigjøringskrig, ble det klart at de ikke kunne slå stormakter som Østerrike uten utenlandske allierte. Dette førte til at statsminister Camillo Benso di Cavour i Kongedømmet Sardinia prøvde å etablere gode relasjoner til andre europeiske stormakter, blant annet gjennom deltakelse i Krimkrigen. Under fredskonferansen i Paris argumenterte han for italiensk uavhengighet og prøvde å få oppmerksomhet for dette. Han oppnådde et visst gjennomslag for dette hos Frankrike og Storbritannia, men de ønsket ikke å utfordre Østerrike, da en italiensk uavhengighet ville også medføre krav mot de østerrikske besittelsene i Lombardia, Veneto og Friuli-Venezia Giulia.^{[trenger referanse]}

Utviklingen gjorde at italiensk uavhengighet fikk støtte gjennomslag hos Napoleon III, og i 1858 tegnet Frankrike og kongedømmet Sardinia en hemmelig avtale hvor Frankrike ville hjelpe Sardinia i en krig mot Østerrike, dersom Sardinia ble angrepet. For dette ville Sardinia overføre Nice og Savoie til Frankrike.

Cavour ble da avhengige av at Østerrike angrep først, og provoserte Østerrike gjennom en rekke militære øvelser rett opp til grensen. Østerrike utstedte et ultimatum 23. april 1859 og forlangte fullstendig demobilisering av den sardinske hæren, og da dette ble avvist, gikk Østerrike til angrep 29. april, og slik dro Frankrike inn i konflikten.

Styrkene

De franske styrkene besto totalt av 130 000 mann, 2 000 tilknyttet kavaleriet og 312 kanoner.^{[trenger referanse]} Samlet utgjorde dette halvparten av de totalt franske hæren.^{[trenger referanse]} Øverstkommanderende var Napoleon III, og delt inn i fem korps:

• Første korps ble ledet av grev Achille Baraguey d’Hilliers
• Andre korps ble ledet av Patrice Mac-Mahon
• Tredje korps ble ledet av François Certain de Canrobert
• Fjerde korps ble ledet av Adolphe Niel
• Femte korps ble ledet av prins Napoleon

I tillegg ble den keiserlige garden ledet av Auguste Regnaud de Saint-Jean d’Angely.

Den sardinske hæren hadde en styrke på 70 000 mann, 4 000 tilknyttet kavaleriet og 90 kanoner.^{[trenger referanse]} Den var delt inn i fem divisjoner og øverstkommanderende var kong Viktor Emmanuel II av Savoia, støttet av Alfonso La Marmora.

Den østerrikske hæren besto av totalt 220 000 mann, 824 kanoner og et kavaleri bestående av 22 000 mann.^{[trenger referanse]} Den ble ledet av feltmarskalk, grev Ferenc Gyulay, som ved krigsutbruddet var østerriksk guvernør for Lombardia-Venetia.

Operasjoner

Slagstedene under andre italienske frigjøringskrig (engelske stedsnavn).

Da krigen brøt ut, sto det ingen franske styrker i Italia, så François Certain de Canrobert rykket med sin styrke inn i Piemonte. Dette var den første store militære bruk av jernbane i troppeforflytninger.^{[trenger referanse]} De østerrikske styrkene regnet med en rask seier over de svake og tallmessig underlegne sardinske styrkene, før franskmennene rakk å komme til unnsetning.^{[trenger referanse]} Men den østerrikske øverstkommanderende, grev Gyulai rykket forsiktig og langsomt rundt ved elven Ticino, da han endelig krysset elven og startet en offensiv, brøt et kraftig regnvær løs, og sammen med forsvarernes oversvømming av området ble framrykkingen svært forsinket.

Til slutt nådde østerrikerne byen Vercelli og kunne derfra true Torino. Dette bygget seg opp det første slaget ved Montebello della Battaglia 20. mai.

• 20. mai: Fransk infanteri og sardinsk kavaleri slo den østerrikske hæren i slaget ved Montebello og den østerrikske hæren trakk seg tilbake
• 26. mai: Giuseppe Garibaldis alpejegere vant over østerrikske styrker i slaget om Varese
• 27. mai: Alpejegerne slo østerrikerne igjen i slaget ved San Fermo og rykket inn i Como
• 30. mai: Sardinske styrker slo østerrikske styrker i slaget ved Palestro
• 4. juni: Franske og sardinske styrker slo østerrikske styrker i slaget ved Magenta
• 20.–24. juni: Napoleon III og Viktor Emanuel II slo en østerriksk hær ledet av keiser Frans Josef i slaget ved Solferino. Dette slaget fører til at Henri Dunant dannet Røde Kors
• 11. juli: Truet av revolusjon i Ungarn inngikk den østerrikske keiser Frans Josef en våpenhvileavtale med Napoleon III i Villafranca

Se også

• Den første italienske frigjøringskrig
• Den tredje italienske frigjøringskrig

Litteratur

• Allmayer-Beck/Lessing: Die K.(u.)K. Armee 1848–1914, Gütersloh 1980, ISBN 3-570-07287-8
• Martin Prieschl, "Der Weg nach Solferino – Die politischen Ursachen von 1859", in: Österreichische Militärische Zeitschrift ÖMZ 2/2010, Wien 2010, S. 189–207
• Heinz Rieder: Napoleon III. – Abenteurer und Imperator, Casimir Katz Verlag, Gernsbach 2006, EDITION KATZ, ISBN 3-938047-16-X
• Karl Marx – Friedrich Engels – Werke, Berlin 1961, ISBN 3-320-00206-6