Alfonso La Marmora

italiensk diplomat og politiker
Alfonso La Marmora
Alfonso La Marmora.jpg
Alfonso La Marmora
FødtAlfonso Ferrero della Marmora
18. november 1804
Torino, Italia
Død5. januar 1878 (73 år)
FirenzeRediger på Wikidata
Gravlagt San SebastianoRediger på Wikidata
Søsken Carlo Emanuele La Marmora, Alberto La Marmora, Alessandro La MarmoraRediger på Wikidata
Utdannet ved Det kongelige akademi i Torino (ukjent1822)Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, diplomatRediger på Wikidata
Parti Historiske høyre
Nasjonalitet Kongedømmet Italia (18611878), Kongedømmet Sardinia (–1861)Rediger på Wikidata
Utmerkelser Storkors av Savoias militærorden (1855), Sankt Aleksander Nevskij-ordenenRediger på Wikidata
Statsminister i Kongedømmet Sardinia
1859-1860
ForgjengerCamillo Benso di Cavour
EtterfølgerCamillo Benso di Cavour
Statsminister i Kongedømmet Italia
1864-1866
RegjeringLa Marmora I, II
ForgjengerMarco Minghetti
EtterfølgerBettino Ricasoli

Alfonso Ferrero, Cavaliere La Marmora (født 18. november 1804, død 5. januar 1878) var en italiensk general og politiker (historiske høyre). La Marmora var statsminister i Kongedømmet Sardinia og Kongedømmet Italia.

Alfonso La Marmoras bror Alessandro La Marmora grunnla den italienske hæren som nå kalles Bersaglieri.

Liv og virkeRediger

La Marmora ble født i Torino i 1804.[1] Han gikk inn i Sardinias hær i 1823.

Karrière i Kongeriket SardiniaRediger

I mars 1848 var han kaptein i hæren og forfremmet til major da beleiringen av Peschiera startet. Han greide 5. august 1848 å få Karl Albert av Sardinia løslatt fra de revolusjonære i Milano. I oktober 1848 ble han forfremmet til general og utnevnt til krigsminister.

I 1859 deltok La Marmora i krigen mot Østerrike. I juli 1859 ble han utnevnt til statsminister i kongedømmet Sardinia. Han ble 1860 sendt til Berlin og St. Petersburg for å tilrettelegge for Italias samling.

Kongeriket ItaliaRediger

Etter dette var han guvernør i Milano og kongelige løytnant i Napoli før han i september 1864 etterfulgte Marco Minghetti som statsminister for Italia. La Marmora fikk endret omfanget av September-traktaten av 15. september 1864 inngått med Napoleon III av Frankrike. Han krevde i et notat full handlefrihet for Italia. Dette dro utenriksminister Emilio Visconti-Venosta senere fordel av etter okkupasjonen av Roma i 1870.[1]

I april 1866 inngikk Marmora allianse med Preussen mot Keiserdømmet Østerrike. Da den tredje italienske frigjøringskrig mot Østerrike brøt ut i juni 1866 ledet han hæren. Han kan i stor grad klandres[2] for den nølende opptreden i de første fasene av den italienske invasjonen, som til tross for det den italienske overlegenheten førte til nederlaget i slaget ved Custoza, 23. juni 1866. Han ble anklaget for forræderi av sine landsmenn (særlig av andre generaler i Italia) og for falskneri av prøysserne. Han publiserte i sitt forsvar av sin taktikk en rekke dokumenter med tittelen «Un po 'più di luce sugli eventi dell'anno 1866» («Mer lys på hendelsene i 1866»). Dette medførte irritasjon i Tyskland, og han ble anklaget for å røpe Italias statshemmeligheter.

La Marmora ble i 1867 sendt til Paris for å motvirke en fransk innmarsj i Roma.[trenger referanse]

Han døde i Firenze 5. januar 1878. Hans forfatterskap inkluderer blant annet «Un episodio di Risorgimento italiano» (1875) og «Il Segreto di stato nel Governo costituzionale» (1877)

ReferanserRediger

  1. ^ a b «ALFONSO FERRERO LA MARMORA». See G. Massani, Il generale Alfonso La Marmora (Milano, 1880) i Encyclopædia Britannica. Arkivert fra originalen 28. oktober 2015. Besøkt 28. oktober 2015. 
  2. ^ Quirico, Domenico. «I piemontesi». Generali (italiensk). «Mondadori». 

Eksterne lenkerRediger