Marco Minghetti
| Marco Minghetti | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Marco Minghetti 18. november 1818[1]  Bologna | ||
| Død | 10. desember 1886[2][3][4][1] (68 år) Roma | ||
| Gravlagt | Certosa di Bologna |
||
| Ektefelle | Laura Acton |
||
| Beskjeftigelse | Samfunnsøkonom, politiker, journalist |
||
| Parti | Historiske høyre | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1886), Kongedømmet Sardinia (–1861) |
||
| Medlem av | Kungliga Vetenskapsakademien |
||
| Italias innenriksminister | |||
| 1861–1861 | |||
| Italias finansminister | |||
| 1862–1864 | |||
| Forgjenger | Luigi Carlo Farini | ||
| Etterfølger | Alfonso La Marmora | ||
| Italias statsminister | |||
| 1863–1864 | |||
| Italias næringsminister | |||
| 1869–1869 | |||
| Italias finansminister | |||
| 1873–1876 | |||
| Italias statsminister | |||
| 1873–1876 | |||
| Forgjenger | Giovanni Lanza | ||
| Etterfølger | Agostino Depretis | ||
Marco Minghetti (født 18. november 1818 i Bologna, død 10. desember 1886 i Roma) var en italiensk politiker (historiske høyre). Han var i to perioder (1863-1864 og 1873-1876) Italias statsminister.[5][6]
Liv og virkeRediger
Marco Minghetti undertegnet i 1846 oppropet til Konklavet for valget av den antatt liberal pave, Pius IX.[5] Minghetti ble selv oppnevnt som medlem av Kirkestatens konsultative råd, og statsråd i Antonellis kortvarige regjering. Da Pave Pius IX senere gikk i mot den italienske frigjøringsbevegelsen, trakk Minghetti seg fra regjeringen, og sluttet seg isteden til hæren i Piemonte, som kaptein i generalstaben.
Årene fra 1848 til 1856 brukte Minghetti til studier og reiser. Statstminister Cavour kalte ham i 1856 til Pariskongressen for å forberede etableringen av Romagnaprovinsen. I 1959 president i den selvstendige regionen Romagnas folkevalgte forsamling.[7]
I 1863 etterfulgte han Farini som Italias statsminister.[5] Han inngikk i september 1864 en avtale med Napoleon, der denne aksepterte å evakuere Roma, mens Italia skulle flytte hovedstaden fra Torino til Firenze. Da avtalen møtte voldelig motstand i Torino, ble Minghetti tvunget til å gå av.
Kongedømmet ItaliaRediger
I 1873 ble han på nytt statsminister og samtidig finansminister. Han klarte å holde denne posisjonen til mars 1876, da høyresiden mistet makten i Italia. I sin tid som statsminister brakte han Italia nærmere Østerrike og Tyskland, og reorganiserte både marinen og hæren. Som ansvarlig for finansene klarte han å skape balanse i budsjettene, forøvrig for første gang siden 1860.
Etter venstresidens maktovertakelse var Minghetti noen år i opposisjon.[5] Mot 1884 sluttet han seg likevel til Depretis initiativ, om å sikre konservativ støtte til liberale regjeringer. Marco Minghetti kom selv aldri tilbake til noen maktposisjon.
ReferanserRediger
- ^ a b Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Marco Minghetti, w6vv24vt
- ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Marco Minghetti, biography/Marco-Minghetti
- ^ Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12177531d
- ^ the peerage, 9. okt. 2017, Marco Minghetti, p183.htm#i1821
- ^ a b c d «Marco Minghetti». Nordisk familjebok/Project Runeberg. Besøkt 16. oktober 2015.
- ^ «Marco Minghetti». Encyclopædia Britannica 1911. Besøkt 17. oktober 2015.
- ^ «Romagna». Zeno: Meyers Großes Konversations-Lexikon, Band 17. Leipzig 1909, S. 85-86. Besøkt 18. oktober 2015.