Bettino Ricasoli

italiensk diplomat og politiker

Bettino Ricasoli (født 9. mars 1809 i Firenze, død 23. oktober 1880 i Gaiole in Chianti i Italia) var en italiensk politiker (historiske høyre). Han ble den andre statsminister i den nye stat, Kongedømmet Italia. Senere var han også statsminister i ytterligere en periode. Han var i begge perioder, utenriks- og innenriksminister i sine egne regjeringer. Ricasoli var vinprodusent, og medvirket til utviklingen av Chianti-vinen fra sitt gods Brolio i Toscana.

Bettino Ricasoli
Bettino Ricasoli.jpg
Bettino Ricasoli
FødtBettino Ricasoli
9. mars 1809
FirenzeRediger på Wikidata
Død23. oktober 1880 (71 år)
Roma
Søsken Vincenzo RicasoliRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[1], diplomat, journalistRediger på Wikidata
Embete
17 oppføringer
Gonfalonier of Florence, statsminister i Kongeriket Italia (18611862), statsminister i Kongeriket Italia (18661867), innenriksminister i Kongeriket Italia (18611862), innenriksminister i Kongeriket Italia (18661867), utenriksminister i Kongeriket Italia (18611862), utenriksminister i Kongeriket Italia (18661866), justisminister i Kongedømmet Italia (18671867), Kongeriket Italias forsvarsminister (18611861), member of the Chamber of Deputies of the Kingdom of Sardinia (18601860), medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (18611865), medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (18651867), medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (18671870), medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (18701874), medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (18741876), medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (18761880), medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (18801882)Rediger på Wikidata
Parti Destra storicaRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongedømmet Italia (18611880), Kongedømmet Sardinia (–1861)Rediger på Wikidata
Italias statsminister
1861–1862
ForgjengerCamillo Benso di Cavour
EtterfølgerUrbano Rattazzi
Italias statsminister
1866–1867
ForgjengerAlfonso La Marmora
EtterfølgerUrbano Rattazzi
Signatur
Bettino Ricasolis signatur

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Ricasoli kom fra gammel toskansk adel og bar tittelen baron.[2] I en alder av 18 år brøt han sine universitetsstudier, etter at den siste av hans foreldre var gått bor. Foreldrearven krevde meget, og storhertugen erklærte ham myndig ved et særlig dekret. Dette ga ham ansvaret for å ta seg av både godset og hans yngre brødre.

På familiens gods Castello di Brolio ved Gaiole in Chianti drev han blant annet med oppdrett av silkeormer, åkerbruk og ikke minst med vin. Det var Ricasoli som utviklet blandingen av druesorter, i den vin som er kjent under merkenavnet Chianti.[3] Vinen måtte inneholde minimum 80 % sangiovesedrue. De resterende druesortene kunne vinbøndene velge som de selv ønsket, med lokale tilpasninger.

Politisk karrièreRediger

Politikk i ToscanaRediger

Ricasoli grunnla tidsskriftet La Patria. Der tok han i 1847 til orde for samling av Italia under en konstitusjonell konge. I sin hjemby, Firenze, ble han utnevnt til gonfaloniere, et kommunalt lederverv. I revolusjonsårene 1848/49 sluttet han seg ikke til republikanere, men medvirket likevel i den moderate regjering. Denne klarte å få hjem den fordrevne habsburgeren Leopold II. Men Ricasoli ble skuffet, da det viste seg Leopolds reformvilje var redusert. Da østerrikerne okkuperte landet i den første italienske frigjøringskrig, trakk Ricasoli seg tilbake til landbruket.

Ricasoli var i 1859 en sterk tilhenger av Camillo Cavour. Han ble utnevnt som diktator i Toscana i 1859, og var der generalguvernør til sammenslåingen med Sardinia i 1860.

Statsminister i ItaliaRediger

Bettino Ricasoli ble i 1861 utnevnt som Kongeriket Italias statsminister; som Cavours direkte etterfølger.[4] Som statsminister inkorporerte han Garibaldis frivillige styrker i den regulære hæren, trakk tilbake eksildekretet mot Giuseppe Mazzini, og forsøkte å oppnå en forsoning med Pavestolen. Dette siste strandet på pavens non possumus. I tillegg til å være regjeringssjef var han også utenriks- og innenriksminister, samt krigsminister i egen regjering.[5] Samarbeidsproblemer med Giuseppe Garibaldi gjorde at han i 1862, måtte tre tilbake til fordel for Urbano Rattazzi.

I den etterfølgende perioden fulgte han politikken fra sin plass i parlamentet. I 1866 ble han på nytt ble utnevnt som statsminister, og i tillegg utenriks- og innenriksminister. Etter sin avgang som statsminister i 1867, trakk han seg helt tilbake fra politikken.

Innenrikspolitisk sto Ricasoli for desentralisering av makten og var tilhenger av Cavours ide om en «fri kirke i en fri stat». I utenrikspolitikken var Ricasoli orientert mot Preussen.

Ricasoli er betegnet som en alvorsmann, hardt arbeidende og karakterfast, og helt uten behov for å skulle oppnå folkets gunst. Han ble heller aldri populær.[6]

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 25. juni 2015
  2. ^ Ricasoli på treccani.it lest 26. oktober 2013
  3. ^ Nordisk Familjebok. «Bettino Ricasoli». Projekt Runeberg. Besøkt 17. oktober 2015. 
  4. ^ Deputertkammerets internettside, Portale Storico besøkt 20. juli 2014
  5. ^ Deputertkammerets internettside, Portale Storico besøkt 20. juli 2014
  6. ^ «Ricasoli, Bettino». Nordisk familjebok på Project Runeberg. Besøkt 28. oktober 2015. 

Eksterne lenkerRediger



Forgjenger:
 Camillo Benso di Cavour 
Italias statsminister
(1861–1862)
Etterfølger:
 Urbano Rattazzi 
Forgjenger:
 Alfonso La Marmora 
Italias statsminister
(1866–1867)
Etterfølger:
 Urbano Rattazzi