Camillo Benso di Cavour

italiensk diplomat og politiker

Camillo Benso di Cavour (født 10. august 1810 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 6. juni 1861 samme sted) var en italiensk politiker fra Piemonte. Cavour spilte en avgjørende rolle i Italias samling på 1850-tallet fram til sin død i 1861. I motsetning til Giuseppe Garibaldi fokuserte ikke Cavour på væpnet oppgjør, men på realpolitik for å oppnå målene sine. Cavours metoder var langt mer effektive en Garibaldis.

Camillo Benso di Cavour
Camillo Benso av Cavour
FødtCamillo Paolo Filippo Giulio Benso
10. aug. 1810[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Torino[5][3][6][7]
Død6. juni 1861[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (50 år)
Torino[8][3][7]
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, forretningsdrivende, skribent Rediger på Wikidata
Utdannet vedDet kongelige akademi i Torino[3]
Partner(e)Hortense Allart
FarMichele Benso di Cavour[3]
MorAdelaide Suzanne de Sellon[3]
SøskenGustavo Benso di Cavour[3]
PartiDestra storica
NasjonalitetKongedømmet Italia (1861–)[3]
Kongeriket Sardinia (–1861)[3]
GravlagtCastle Cavour of Santena
Utmerkelser
8 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen
Annunziataordenen
Savoies sivile fortjenstorden
Guelferordenen
2. klasse av Mecidi-ordenen
Storkors av Løvens og solens orden
Frelserens orden
Statsminister i Kongedømmet Sardinia
4. november 1852 – 19. juli 1859
ForgjengerMassimo d'Azeglio
EtterfølgerAlfonso La Marmora
Statsminister i Kongedømmet Sardinia
21. januar 1860 – 23. mars 1861
ForgjengerAlfonso La Marmora
EtterfølgerEmbetet nedlagt
Statsminister i Italia
23. mars 1861 – 6. juni 1861
ForgjengerIngen
EtterfølgerBettino Ricasoli
Italias utenriksminister
23. mars 1861 – 6. juni 1861
ForgjengerIngen
EtterfølgerBettino Ricasoli
Italias marineminister
23. mars 1861 – 6. juni 1861
ForgjengerIngen
EtterfølgerFederico Luigi Menabrea
Signatur
Camillo Benso di Cavours signatur
Våpenskjold
Camillo Benso di Cavours våpenskjold

Cavours slott i Grinzane Cavour, Provinsen Cuneo i Piemonte

Før Italias samling var Cavour statsminister i Piemonte, og han ble arkitekten til landets (også kjent som Kongedømmet Sardinia) grunnlov fra 1848, Statuto Albertina, utstedt av kong Karl Albert av Sardinia. Cavour var i to perioder statsminister i Piemonte. Etter Italias samling ble han den første statsministeren i det nye Kongedømmet Italia.

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Cavour ble født i Torino, hovedstaden i Piemonte i det nordvestlige Italia, på den tiden hovedstad i kongedømmet Sardina. Han var den nest eldste sønnen i en piemontesisk adelsfamilie.[9] Camillo var oppkalt etter prins Camillo Filippo Borghese og Pauline Bonaparte, som var sponsorer i Cavours dåp.[10] Ettersom broren, Gustavo, ble tiltenkt en administrativ rolle, ble Camillo tiltenkt en respektabel karriere i hæren. Fram til han var ti, var Camillo Cavour utdannet hjemme, men som tiåring ble han sendt på militærskole.

Utdannelse og hæren rediger

Etter å ha blitt best i klassen, ble han løytnant i ingeniørtroppene, der han blant annet jobbet med forsvarsverker i Alpene. På fritiden leste Cavour mye, blant annet lærte han seg engelsk og leste seg opp på liberale ideer.[11] På grunn av sine radikale liberale syn valgte han i 1831, etter utnevnelsen av Karl Albert av Sardinia til konge.[11] Karl Albert hadde markert seg i bekjempelsen av liberale krefter i Spania og tilsidesatt den liberale grunnloven. ble han presset til å forlate hæren i 1831, etter militærkarrièren reiste han rundt i Europa og studerte politikk og landbruk.

Cavours studier i statsvitenskap og hans erfaringer fra den franske julirevolusjonen i 1830 styrket hans liberale innstilling. Det konstitusjonelle monarki som var opprettet under Ludvig Filip av Frankrike hadde også overbevist ham om denne styreformens fordeler. Den nasjonalistiske stemning som rådet i mange miljøer tidlig på 1800-tallet, ledet til at Cavour ble engasjert i en samling av Italia. Hans studier i landbruk hadde fått ham til også å interessere seg for industrialisering og infrastruktur. Hans bidrag til den politiske og teknologiske modernisering av Italia bygger på disse tre elementer: Sterk tro på liberalisme og konstitusjonelt styre, omfattende kjennskap til teknologi og drømmen om et forent Italia.

Virksomhet som journalist rediger

Da pave Pius IX ble valgt i 1846 ble han regnet for å være liberal i mange henseender. Cavour følte derfor at det var tid for å fremme reformtanker. I 1847 grunnla han avisen Il Risorgimento (Gjenreisningen); navnet skulle senere bli et generelt navn for hele kampen for Italias samling.[9] Som redaktør ble han en sentral politisk figur på Sardinia.

I 1848 fant flere revolusjoner sted i Europa. Reisningen i De to Sicilier skremte kong Karl Albert av Piemonte-Sardinia. Han befant seg under sterkt press, ikke minst på grunn av Il Risorgimentos innflytelse.

Grunnloven fra 1848, krig mot Østerrike rediger

Cavour tok i avisen Il Risorgimento til orde for en ny og liberal grunnlov, og kong Karl Albert aksepterte i mars 1848. Grunnloven fikk tilnavnet Den albertinske statutt (Statuto Albertino).[12]

Cavour vendte seg deretter straks til kongen for å overtale ham til å erklære krig mot Østerrike, som styrte Italia gjennom Habsburgernes vasaller. 19. mars 1848 nådde nyheten om at opprør hadde brutt ut i Milano fram til Torino, og kongen ga etter for press fra Cavour og erklærte krig.

Politisk karrière i Sardinia rediger

Ved valget i juli 1848 vant Cavour et sete i det sardinske deputertkammeret. Sardinia ble slått av Østerrike i slaget ved Novara i 1849, og de italienske revolusjonene ble slått ned i Lombardia, Venezia og Milano. Kong Karl Albert abdiserte som en følge av nederlaget, og hans sønn Viktor Emmanuel tok over. Under hans styre skjøt Cavours politiske karriere fart, og han ble landbruks- og handelsminister i 1850 og finansminister i 1851.

Etter at 1848-revolusjonene hadde slått feil, revurderte Cavour sine liberale standpunkter, og bestemte seg for å gi slipp på sin realpolitikk. Hans tankegang var at dersom Italia ikke kunne samles gjennom revolusjon, kunne et sterkt og beregnende lederskap være en mulighet. Mens han satt i sine to første statsrådposter arbeidet han hardt for å styrke Sardinia, blant annet gjennom å fremme en utbygging av infrastruktur som gjorde Sardinia til en av de mest moderniserte stater på den tiden.

 
Grev Cavour i et foto av Adolphe Eugène Disdéri

I november 1852 ble Cavour statsminister i Piemonte-Sardinia.[9] Han fikk dermed muligheten til også å ha innflytelse på utenrikspolitikken. Da Krimkrigen brøt ut i 1854 øynet han en sjanse til å styrke Sardinias stilling i det internasjonale samfunnet, og i februar 1855 gikk landet inn i krigen på Storbritannia og Frankrikes side. Motytelsen skulle være at de to alliansepartnerne skulle støtte arbeidet for å vurdere Italias framtid som et internasjonalt spørsmål. Etter krigens slutt bruke han Pariskongressen i 1856 som plattform for å fordømme det nøytrale Østerrikes okkupasjon av Italia.

Forhandlinger med Napoleon rediger

I 1852, samme år som Cavour ble statsminister, ble også Napoleon III keiser i Frankrike. Han sympatiserte med Cavours plan om forening av Italia, og de to møttes i Plombières for å planlegge Italias framtid.[9]

Napoleon gikk med på en avtale om at dersom Østerrike gikk til angrep på Sardinia ville franske styrker bli sendt dit. Cavour gikk straks igang med å provosere Østerrike, og i april 1859 ble Sardinia angrepet. Napoleon holdt sitt løfte, men etter to dyrekjøpte seire ved Magenta og Solferino, inngikk han en våpenhvile i Villafranca og trakk tilbake sine styrker. Under avtalen fikk Østerrike beholde Venezia. Områder som var erobret av Sardinia skulle tilbakeføres til sine tidligere herskere.

Cavour var rasende på Napoleon. Men situasjonen snudde seg året etter, da borgerne i Toscana, Modena, Parma, Bologna og Romagna stemte for å tilslutte seg Sardinia. Napoleon anerkjente dette, mot at han fikk kontroll over Savoie og Nice.

Italias samling, kongeriket Italias første statsminister rediger

Senere, i mai 1860 ledet den italienske patrioten Giuseppe Garibaldi sine styrker, omkring 1 000 frivillige, inn i det habsburg-kontrollerte kongedømmet De to Sicilier.[13] Viktor Emmanuel sendte styrker inn i Umbria. Begge kongedømmer stemte, under press fra Garibaldi og kongen, for union med Sardinia. Dermed kunne opprettelsen av kongedømmet Italia proklameres i mars 1861, og Cavour ble statsminister. Med unntak av Venezia og rikets naturlige hovedstad Roma var dermed Cavours plan for forening av Italia fullført. Han døde to måneder senere; Venezia ble tilsluttet Italia i 1866 og Roma i 1870.

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Camillo Benso conte di Cavour, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Camillo-Benso-conte-di-Cavour, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118668900, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g h i j Dizionario Biografico degli Italiani, www.treccani.it, besøkt 16. mai 2016[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 3388[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 3388, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d Frank J. Coppa. «Cavour, Count Camillo Benso di (1810-1861)». Ohio University. Besøkt 25. oktober 2015. 
  10. ^ Samme sted
  11. ^ a b Camillo Benso di Cavour - NNDB.com, hentet 12. desember 2015
  12. ^ Frederik Eginhard Amadeus Schiern (1879). «Nyere historiske studier». J. H. Schoubotes boghandel. Besøkt 26. oktober 2015. 
  13. ^ «Giuseppe Garibaldi». SNL. 14. februar 2009. Besøkt 25. oktober 2015. 

Litteratur rediger

  • Beales, Derek & Eugenio Biagini. The Risorgimento and the Unification of Italy. Second Edition. London: Longman, 2002. ISBN 0-582-36958-4
  • Di Scala, Spencer. Italy: From Revolution to Republic, 1700 to the Present. Boulder, CO: Westview Press, 2004. ISBN 0-8133-4176-0
  • Holt, Edgar. The Making of Italy: 1815-1870. New York: Murray Printing Company, 1971. Library of Congress Catalog Card Number: 76-135573
  • Kertzer, David. Prisoner of the Vatican. Boston: Houghton Mifflin Company, 2004. ISBN 0-618-22442-4
  • Norwich, John Julius. The Middle Sea: A History of the Mediterranean. New York: Doubleday, 2006. ISBN 978-0-385-51023-3
  • Smith, Denis Mack. Italy: A Modern History. Ann Arbor: The University of Michigan Press, 1959. Library of Congress Catalog Card Number: 5962503

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 Ingen 
Italias statsminister
Etterfølger:
 Bettino Ricasoli