Napoléon Joseph Charles Paul Bonaparte
Napoléon Joseph Charles Paul Bonaparte (hadde mange navn, men er vanligvis kjent som Prins Napoléon; født 9. september 1822 i Triest (Trieste) i Østerrike, død 17. mars 1891 i Roma) var den andre sønnen til Jérôme Bonaparte, som var konge av Westfalen, og hans kone Catherine, prinsesse av Württemberg.
| Napoléon Joseph Charles Paul Bonaparte | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. sep. 1822[1][2][3][4] Trieste[5] | ||
| Død | 17. mars 1891[2][3][6] (68 år) Roma[7] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker |
||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Marie-Clotilde de Savoie (1859–)[8] |
||
| Partner(e) | Comtesse de Loynes |
||
| Far | Jérôme Bonaparte |
||
| Mor | Katharina av Württemberg |
||
| Søsken | Mathilde Bonaparte, Jérôme Napoléon Charles Bonaparte |
||
| Barn | Marie-Laetitia Bonaparte, Napoléon Victor Jérôme Frédéric Bonaparte, Louis Bonaparte |
||
| Nasjonalitet | Frankrike |
||
| Gravlagt | Superga-basilikaen |
||
| Utmerkelser | Storkors av Æreslegionen (1853–)[9], Medaglia d'oro al valor militare, Serafimerordenen |
||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Liv og virkeRediger
BakgrunnRediger
Napoléon Joseph Charles Paul Bonaparte fikk av moren kosenavnet «Plon-plon». Senere ble dette brukt spottende om ham. Fra 1837 til 1840 var han offiser i württembergisk tjeneste.
Politisk virke i FrankrikeRediger
Han ble raskt gjort populær i deler av den franske befolkningen ved å spille på sine familiebånd til Napoleon I. Etter den franske revolusjonen i 1848 ble han valgt inn i nasjonalforsamlingen som representant for Korsika.
Da hans fetter ble president i 1848 ble Napoleon utnevnt til minister og diplomat til Spania. Han fikk senere en militær kapasitet som general for en avdeling under Krimkrigen. Etterpå var han guvernør i Algerie og jobbet som korpssjef i den franske hæren som var utstasjonert i Italia på 1850-tallet.
Etter at keiser Napoleon III ble styrrtet, ble han utvist fra Frankrike, men fikk vende tilbake i 1873. Tre år etter ble han innvalgt i deputertkammeret, der han innledet en hetskampanje mot de konservative og klerikale partier.
Etter arveprinsen Louis Napoleon Bonaparte, Napoleon IVs død i 1879, proklamerre han seg som tronpretendent. Men han ble ikke godtatt av de konservative bonapartistene, som foretrakk hans sønn, Victor.
Han ble utvist i 1886 og var deretter bosatt i Sveits.
Det finnes ingen gjenværende legitime etterkommere i mannlig linje fra andre av Napoleons brødre enn fra denne sønnen. Det er imidlertid en betydelig antall illegitime etterkommere av Napoleon I. De regnes ikke som legitime fordi de ble født utenfor ekteskap av Napoleons mange elskerinner.
ReferanserRediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.senat.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=napoleon;n=bonaparte;oc=4, oppført som Napoléon Bonaparte[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sycomore, oppført som Napoléon, Jérôme Bonaparte, Sycomore-ID 8320, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p2665.htm#i26642, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Léonore database[Hentet fra Wikidata]
LitteraturRediger
- Hugh Montgomery-Massingberd (utg.): Burke’s Royal Families of the World. Volume 1: Europe & Latin America. Burke’s Peerage Ltd., London 1977, ISBN 0-85011-029-7, s. 108.
- Jiří Louda, Michael MacLagan: Lines of Succession. Heraldry of the Royal Families of Europe. Little, Brown and Company, London 1999, ISBN 0-316-84820-4, Tafel 72.