Wikipedia

François Rabelais

(Omdirigert fra «Francois Rabelais»)

François Rabelais (født mellom 1483[1] og 1494,[2] død 9. april 1553) var en av de fremste franske renessanseforfatterne, i tillegg til lege, humanist, ordinert prest og lærd i gresk. Som forfatter valgte han som emner det burleske, grov satire, uanstendige vitser og sanger. Hans best kjente verk er La vie de Gargantua et de Pantagruel, en pentalogi på fem romaner eller lange fortellinger, skrevet underholdende, overdrevet og satirisk, slik at vulgære fornærmelser utgjør flere kapitler. Likevel betraktes Rabelais som en av verdenslitteraturens fremste forfattere, og regnes blant skaperne av moderne europeisk litteratur.[3] Som katolsk prest var han likevel far til tre barn født utenfor ekteskap.[4]

François Rabelais
François Rabelais
anonymt portrett
Født15. århundreRediger på Wikidata
Chinon
Død1553Rediger på Wikidata
Paris
BeskjeftigelseForfatter, lege, humanist
Utdannet vedUniversité de Montpellier
Université de Poitiers
FarAntoine Rabelais
NasjonalitetFrankrikes flagg Frankrike
GravlagtParis
MorsmålMellomfransk
SpråkFransk
DebutRenessanse, 1500-tallet
Debuterte1532
Aktive år1532–
Notable verkAbbaye de Thélème, Gargantua og Pantagruel
Signatur
François Rabelaisʼ signatur
François Rabelais på Commons

I 1537 var han blant de første som utførte en disseksjon av en menneskekropp. Som lege i Lyon leste han en folkelig bok om kjempen Gargantua (De store og uvurderlige krøniker om den store og enorme giganten Gargantua) og utviklet handlingen til en burlesk beretning om kjempens sønn Pantagruel (1532), og to år senere en ny del om Gargantua selv. Fin ironi lå ikke for Rabelais; hans komikk var voldsom og «upassende». Som skribent var og er han både elsket og hatet, men «hans måte å skrive på har ingen maktet å etterligne». Burlesken rommet samfunnskritikk som vekket misnøye hos teologene ved Sorbonne, for Rabelais fordømte askese og sølibat som naturstridig, og religiøse dogmer som stengsler for den frie tanke. Han gikk ikke av veien for å parodiere religiøse tekster, og ble dermed fordømt av både katolikker og protestanter.[5]

Da han i 1532 utga sin første bok, var det under det anagrammatiske pseudonymet Alcofribas Nasier. Minst to av bøkene hans ble fordømt av Sorbonne som kjetterske.[6]

Liv og virke rediger

Selv om verken sted eller dato for hans fødsel kan dokumenteres, er det sannsynlig at Rabelais ble født i november 1494 i nærheten av Chinon i Indre-et-Loire som yngste sønn av en underordnet funksjonær i rettsvesenet[7] Eiendommen La Devinière i Seuilly,[8] Indre-et-Loire regnes som forfatterens fødested. Der er det i dag et museum for ham.[9]

I 1510 gikk han inn i fransiskanerordenen og var frem til 1524 munk ved Fontenay-Leconte-klosteret der han ble viet til prest. Som tiggermunkeorden har fransiskanerne liten interesse av boklig lærdom, for som Frans av Assisi sa: «La ikke folk uten skolegang prøve å skaffe seg utdannelse.» Rabelais lærte seg likevel latin og begynte å studere gresk så han kunne lese Plato. Han brevvekslet med Guillaume Budé, den fremste av de franske humanistene. I 1524 var fransiskanerne lei av aktivitetene hans og fratok ham de greske bøkene det hadde kostet ham store forsakelser å skaffe seg.[10] Fiendtligheten mot alt klostervesen i hans senere bøker kan nok spores tilbake til denne opplevelsen[11] selv om han fikk sine greske bøker tilbake,[12] etter å ha sendt et bønnskrift til pave Klemens VII. Pavel tillot ham også å forlate fransiskanerne og slå seg ned hos den intellektuelt innstilte benediktinerordenen i stedet. Rabelais følte seg annerledes velkommen hos dem. Hos benediktinerne ble han også venner med biskop d’Estissac, fortsatte uhindret sine klassiske studier, men begynte også å interessere seg for naturvitenskap og medisin. I 1528 fikk han klosterets tillatelse til å dra til Paris for å studere, og dro videre derfra, men uten tillatelse.[13]

Han studerte ved universitetene i Poitiers og Montpellier. I 1532 bosatte han seg i Lyon som lege ved et stort sykehus, og fikk også kontakt med Erasmus av Rotterdam. I tillegg redigerte han latinske verker for boktrykkeren Sebastian Gryphius. Fra 1540 fikk Rabelais sine oversettelser av Hippokrates, Galenos, og legen og filosofen Giovanni Mainardo (1462–1536)[14] trykket hos Gryphius. I sin fritid skrev og utga Rabelais humoristiske pamfletter som stilte seg kritisk til etablerte autoriteter, og ga uttrykk for hans egen oppfatning av individuell frihet.[15] Han utga også almanakker og andre enkle trykksaker som «lesning for folket» som ble solgt på markeder og av omreisende selgere.[16]

Mens han arbeidet med sine oversettelser, kom han over en enkel bok om «den store og enorme kjempen Gargantua» som må ha moret ham nok til at han besluttet å skrive en fortsettelse om Gargantuas sønn, «den meget berømte Oantagruel, dipsodenes konge».[16]

 
Statue av Rabelais' venn Étienne Dolet på Place Mauber, der han ble brent på bål i 1546. Paris

I 1537, seks år før anatomen Andreas Vesalius utga sin De humani corporis fabrica («Om menneskekroppens vev»), holdt Rabelais sitt sommerkurs ved det medisinske fakultet ved universitet i Montpellier, der han offentlig dissekterte en hengt mann mens han forklarte disseksjonen. Rabelais' venn Étienne Dolet skrev et dikt om begivenheten. (Selv ble Dolet (3. august 1509 – 3. august 1546) brent på bål som kjetter på Place Mauber[17] i Paris, for å ha oversatt et skrift som trakk i tvil sjelens udødelighet.) I Dolets dikt får den hengte mannen talens bruk og ytrer at han anser seg heldig som dissekeres offentlig, slik at den forsamlede folkemengden får se hvilket mesterverk menneskekroppen egentlig er, i stedet for at han skulle bli føde for kråker og dingle i vindkastene. Rabelais' anatomiske undersøkelser gjenspeiles i hans groteske humor som var ment å både more og sjokkere leseren. Gargantua beretter hvordan hans kone, kjempekvinnen Badebec, døde da hun satte sønnen deres til verden, og dette skildres som ren komikk. I sine beskrivelser fra slagmarker virker det som Rabelais nærmest fryder seg over å beskrive hvordan menneskekroppen lemlestes og hogges åpen.[18]

Forfattervirksomhet rediger

Under pseudonymet «Alcofribas Nasier» (et anagram av «François Rabelais» minus cedille på ç) utga han i 1532 sin første bok, Pantagruel, starten på hans Gargantua-serie. Her synger Rabelais vinens pris fra sin hjemby Chinon, med blomstrende beskrivelser av livsstilen «spis, drikk og vær glad» til fortellingens hovedfigur Pantagruel og hans venner. To år senere fulgte en ny, da om Pantagruels far Gargantua. Til tross for eller på grunn av sin popularitet ble disse to første bøkene fordømt ved Sorbonne og av den katolske kirke. Rabelais' tredje bok, utgitt i hans eget navn, ble også bannlyst.[19] Tredje bok fra 1546 ingen annen tittel, og etter ytterligere to år kom første del av Fjerde bok, fullført i 1552. Året etter døde Rabelais.[16] En femte bok, Le Cinquiesme Livre («Femte bok») kom 11 år senere, men selv om den har vært tilskrevet Rabelais, er dette «ytterst tvilsomt».[16]

Støttet av sin venn kardinal Jean du Bellay hadde Rabelais fått kong Frans' tillatelse til å utgi bøkene sine. Men etter kongens død suspenderte parlamentet salget av Fjerde bok. Rabelais besøkte ofte Roma sammen med kardinal du Bellay, og bodde en tid i Torino hos kardinalens bror Guillaume (1491–1543) som hadde vært hoffmann hos kong Frans.[20] Trolig lå han delvis i dekning, i tilfelle han ble anklaget for kjetteri. I årene 1545-47 bodde han i Metz for å unngå kjetteranklager som sendte vennen Dolet på bålet i Paris. du Bellay hjalp ham flere ganger, også i 1540 da saken gjaldt å få pavens tillatelse til å legitimere to av Rabelais' barn (Auguste François og Junie) til status som ektefødte. Fra 1547 var han prest i Meudon, men fratrådte en stund før han døde i Paris.[21]

Bibliografi rediger

I serien om Gargantua og Pantagruel ble det utgitt fire bøker:

    • Pantagruel (1532) under pseudonymet «Alcofribas Nasier».
    • La vie très horrifique du grand Gargantua, vanligvis kalt for Gargantua (1534).
    • Le Tiers Livre («Tredje bok», 1546).
    • Le Quart Livre («Fjerde bok», 1552).

Referanser rediger

  1. ^ Aukrust, Kjerstin; Winther, Truls Olav: «François Rabelais» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 12. april 2024 fra [1]
  2. ^ Spang-Hanssen, Ebbe: «François Rabelais» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 12. april 2024 fra [2]
  3. ^ Bahtin, Mihail Mihajlovič (1984): Rabelais and His World. Indiana University Press. ISBN 978-0-253-20341-0. s. 1–2
  4. ^ Rabelais: When a doctor hates a patient, UC Press 1982-2004
  5. ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 287-88), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6
  6. ^ «Rabelais», Lapham's Quarterly
  7. ^ A. K. Dzhivelegov: Rabelais, Moskva 1935
  8. ^ Seuilly
  9. ^ Musée Rabelais
  10. ^ A. K. Dzhivelegov: Rabelais, Moskva 1935
  11. ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 287)
  12. ^ Beyer, Edvard et al. (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 3 Renessansen, Oslo: Cappelen, s. 260-61
  13. ^ A. K. Dzhivelegov: Rabelais, Moskva 1935
  14. ^ «Giovanni Mainardo»
  15. ^ «Rabelais»
  16. ^ a b c d Beyer, Edvard et al. (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 3 Renessansen, Oslo: Cappelen, s. 262
  17. ^ «Place Mauber», Paris
  18. ^ Rabelais: When a doctor hates a patient, UC Press 1982-2004
  19. ^ «Rabelais»
  20. ^ «Guillaume du Bellay»
  21. ^ «Rabelais»

Litteratur rediger

  • Bakhtin, M. M. ([1941] 1993): Rabelais and His World. Overs. Hélène Iswolsky. Bloomington: Indiana University Press.
  • Bodemer, Brett: «Pantagruel's Seventh Chapter:The Title as Suspect Codpiece», California Polytechnic State University, sammendrag Arkivert 29. juni 2011 hos Wayback Machine.
  • Bowen, Barbara C. (1998): Enter Rabelais, Laughing. Vanderbilt University Press. ISBN 0-8265-1306-9.
  • Brahms, William B. (2010): Last Words of Notable People: Final Words of More than 3500 Noteworthy People Throughout History. Haddonfield, NJ: Reference Desk Press. ISBN 978-0-9765325-2-1.
  • Del Campo, Gerald: Rabelais: The First Thelemite. The Order of Thelemic Knights.
  • Dixon, J.E.G. & John L. Dawson (1992): Concordance des Oeuvres de François Rabelais. Genève: Librairie Droz.
  • Febvre, Lucien (1982): The Problem of Unbelief in the Sixteenth Century: The Religion of Rabelais, overs. Beatrice Gottlieb. Cambridge: Harvard University Press.
  • Langer, Ullrich (1997): «Charity and the Singular: The Object of Love in Rabelais» i: Nominalism and Literary Discourse, red. Hugo Keiper, Christoph Bode, & Richard Utz, Amsterdam: Rodopi, s. 217–226.
  • Lee, Jae Num (1971): «Scatology in Continental Satirical Writings from Aristophanes to Rabelais» & «English Scatological Writings from Skelton to Pope» i: Swift and Scatological Satire. Albuquerque: U of New Mexico P, s. 7–22; 23–53.
  • Screech, M.A. (1979): Rabelais. London: Duckworth. ISBN 0-7156-1660-9.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=François_Rabelais&oldid=24391714»