Wikipedia

Fargerevolusjon

Over hele verden bruker media begrepet fargerevolusjon (noen ganger farget revolusjon) til å beskrive ulike relaterte bevegelser som utviklet seg i flere land i det tidligere Sovjetunionen, i folkerepublikken Kina og på Balkan i løpet av det tidlige 21. århundre. Begrepet har også blitt brukt om en rekke revolusjoner andre steder, blant annet i Midt-Østen og i Asia-Stillehavsregionen, som stammer fra 1980-årene til 2010. Noen observatører (for eksempel Justin Raimondo og Michael Lind) har kalt hendelsene en «revolusjonær bølge», hvis opprinnelse kan spores tilbake til EDSA-revolusjonen (også kjent som «Den gule revolusjon») på Filippinene (1986).

Kart med fargerevolusjoner fra 2000 til 2005

Deltakerne i fargerevolusjoner har for det meste brukt ikke-voldelig motstand, med metoder som demonstrasjoner, streiker og intervensjoner som har som mål å protestere mot myndighetene. Fargerevolusjonbevegelser generelt ble assosiert med en bestemt farge eller blomst som sitt symbol. Fargerevolusjoner er kjent for den viktige rollen som ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) og spesielt studentaktivister har i å organisere ikke-voldelig motstand.

Liste over fargerevolusjoner rediger

 
Revolusjon Hvor Startdato Sluttdato Beskrivelse
Gul revolusjon   Filippinene 22. februar 1986 25. februar 1986 Revolusjonen i 1986 ble kalt folkemaktrevolusjon, EDSA eller den gule revolusjon. Den var rettet mot daværende president Ferdinand E. Marcos.
Kokosnøttrevolusjon   Papua New Guinea 1. desember 1988 20. april 1998 Frigjøring av Bougainville i Papua New Guinea endte som borgerkrig. I 2005 gav Papua New Guinea autonomi for Bougainville.
Fløyelsrevolusjonen (Tsjekkoslovakia)   Den tsjekkoslovakiske sosialistrepublikk 17. november 1989 29. desember 1989 En fredelig demonstrasjon med studenter fra Karlsuniversitetet) ble angrepet av politiet, noe som i sin tur førte til kommunistregjeringens kollaps.
Bulldoserrevolusjonen   Serbia og Montenegro 5 October 2000 Bulldoserrevolusjonen i 2000 førte til at Slobodan Milošević måtte gå av.
Roserevolusjonen   Georgia 3. november 2003 23. november 2003 Roserevolusjonen i Georgia førte til at Eduard Sjevardnadse måtte gå av, og ble erstattet av Mikheil Saakasjvili etter nye valg i mars 2004.
Andre roserevolusjon   Adjara (Georgia) 20. februar 2004 Mai-juli 2004 Etter Roserevolusjonen i Georgia, kom den såkalte Adjarakrisen, som også kalles den andre roserevolusjonen.[1] eller miniroserevolusjon[2]) Resultatet var at regjeringssjef Aslan Abashidze måtte gå av.
Oransjerevolusjonen   Ukraina 22. november 2004 23. januar 2005 Oransjerevolusjonen i Ukraina kom som følge av protester mot en andre runde av Presidentvalget i Ukraina 2004, noe som førte til annullering av resultatet og ny runde. Opposisjonens leder Viktor Jusjtsjenko ble da erklært som vinner over Viktor Janukovitsj. Oransjerevolusjonen ble støttet av PORA.
Purpurrevolusjon   Irak Januar 2005 Purpurrevolusjonen ble først navngitt av noen håpefulle kommentatorer og senere plukket opp av USAs president George W. Bush for å beskrive en mulig utvikling til demokrati i Irak.

[3]

Tulipanrevolusjon   Kirgisistan 27. februar 2005 11. april 2005 Tulipanrevolusjonen i Kirgisistan er også benevnt "Rosarevolusjon" gjaldt protester mot parlamentsvalget i 2005.
Sedertrerevolusjon  Libanon 14. februar 2005 27. april 2005 Sedertrerevolusjonen i Libanon fant sted etter overfallet på opposisjonslederen Rafiq Hariri i 2005. Folket krevde også slutt på den syriske okkupasjonen av Libanon, noe som også ble resultatet etter nesten 30 år med syrisk nærvær i landet.
Blå revolusjon  Kuwait Mars 2005 Deb blå revolusjon var en terminologi brukt i Kuwait[4] for å beskrive demonstrasjonene

som støttet kravet om Kvinnelig stemmerett som begynte i mars 2005. Demonstrantene brukte blå merker for å flagge standpunkt i saken.[5]

Olabukserevolusjonen   Belarus 19. mars 2006 25. mars 2006 En serie protester mot sittende president Aleksandr Lukasjenko, med deltagelse fra studentgruppen "Zubr". Protestene ble slått ned av politiet og lederen Mikhail Marinitsj ble arrestert.

Demonstrantene fortsatte imidlertid gjennom 2006 og brukte opprinnelig det gamle Belarus’ flagg (brukt i tiden 1918–1919 og 1991–1995) og brukte oppkuttede olabukser i strimler som symbol for frihet.[6]

Safranrevolusjon   Myanmar 15. august 2007 26. september 2007 Myanmar (uoffisielt Burma)opplevde en serie med protester som ble kalt Safranrevolusjonen i 2007[7][8] etter at buddistmunker (Theravāda-munker brukervanligvis safranfarger) ledet an i protestene. Et tidligere studentopprør, 8888-opprøret den 8. august 1988, ble slått ble brutalt slått ned av politiet.
Grapefruktrevolusjon   Moldova 6. april 2009 12. april 2009 Opposisjonen til det sittende styre i Moldova håpet på en revolusjon som lignet på Oransjerevolusjonen i Ukraina etter parlamentsvalget i 2005, og kalte opprøret Grapefruktrevolusjonen etter fargen på Moldovas drueplantasjer. Det sittende styre vant imidlertid parlamentsvalget. Nytt forsøk ved parlamentsvalget i 2009 endte med at den såkalte Alliansen for europeisk integrasjon kunne skyve kommunistpartiet over til opposisjon.
Grønnbevegelsen   Iran 13. juni 2009 11. februar 2010 Grønnbevegelsen er mye brukt til å beskrive protestene under valget i Iran i 2009–2010. Protestene begynte i 2009, noen år etter en bølge med fargerevolusjoner og Presidentvalget i Iran 2009. Protestantene adopterte den grønne fargen som symbol fordi fargen var den samme som presidentkandidat Mir-Hossein Mousavi, brukte, og som mange protestanter trodde hadde vunnet Presidentvalget i Iran 2009.[9] Mousavi ble imidlertid satt i husarrest sammen med sin kone uten lov og dom.
Melonrevolusjon   Kirgisistan 6. april 2010 14. desember 2010 Opptøyene i Kirgisistan 2010 ble også kalt Melonrevolusjonen,[10][11][12][13] og førte til at president Kurmanbek Bakijev måtte gå av etter 2000 døde i opptøyene.
Jasminrevolusjon   Tunis 18. desember 2010 14. januar 2011 Jasminevolusjon var et meget brukt nevn[14] på Den tunisiske revolusjon. Revolusjonen førte til at president Zine El Abidine Ben Ali måtte gå av, og startet den arabiske våren.
Lotusrevolusjonen   Egypt 25. januar 2011 11. februar 2011 Lotusrevolution ble den benevnelsen som vestlige nyhetsmedia brukte for å beskrive den egyptiske revolusjonen i 2011 som tvang president Mubaraks avgang i 2011 som del av Den arabiske våren, som fulgte etter Jasminrevolusjonen i Tunis. Lotus er kjent som den blomst som representerer oppstandelse, liv og sol i det gamle Egypt.[15]
Perlerevolusjonen   Bahrain 14. februar 2011 22. november 2014 Bahrain ble veldig påvirket av protestene i Tunis og Egypt, og Bahrain var lenge kjent for sine spesielle perler. Myndighetene gav først etter for protestene, og lovte reformer, men fulgte ikke opp disse lovnedene.

Protestene ble derfor gjenopptatt, men førte til et blodig oppgjør med demonstrantene den 18. mars 2011.

Kafferevolusjon   Jemen 27. januar 2011 23. november 2011 Protester mot styret i Jemen begynte i 2011. Folket prøvde å tvinge regjerende Ali Abdullah Saleh. Den 24. november samme år forlot han makten, og den 27. februar rømte han til USA.
Kinesisk Jasminrevolusjon   Kina 20. februar 2011 20. mars 2011 På enkelte nettsider ble det i februar 2011 lagt ut oppfordringer om å demonstrere i kinesiske byer. Målet var å starte en «Jasminrevolusjon», oppkalt etter omveltningene i Tunisia som førte til at landets mangeåringe diktator ble styrtet fra makten[16][17] Det kinesiske nettstedet Boxun.com erfarte flere tjenestenektangrep under denne perioden, og ble ubrukelig.[18]
Snørevolusjonen   Russland 4. desember 2011 18. juli 2013 Protester begynte 4. desember 2011 i Moskva mot parlamentsvalgets resultat, noe som resulterte i at 500 personer ble arresterte. Den 10. desember ble protestene spredt over et titalls byer i Russland, og protestene varte til 2013.
Fargerik revolusjon   FYR Makedonia 12. april 2016 20. juli 2016 Protester mot FYR Makedonias president, Gjorge Ivanov og den makedonske regjering nevnes som "fargerik revolusjon", idet demonstrantene skjøt med paintball mot regjeringsbygningen i Skopje, hovedstaden.
Fløyelrevolusjon (Armenia)   Armenia 31. mars 2018 8. mai 2018 I 2018 ble en fredelig revolusjon, ledet av parlamentsmedlemmet Nikol Pasjinjan, som var i opposisjon til nomineringen av Serzj Sargsian som statsminister, som tidligere hadde gjort tjeneste både som president og statsminister. Dette forholdet ville eliminere forbudet mot et tredje gjenvalg..[19]
Pititarevolusjonen   Bolivia 21. oktober 2019 11. november 2019 Etter valget i 2019, hvor sittende president Evo Morales ble gjenvalgt, oppsto protester som hevdet at valget var svindel. En rapport fra Organisasjonen av amerikanske stater hevdet også først at valget var svindel, men dette ble senere trukket tilbake av granskere.[20]
Tøffelrevolusjon   Belarus 24. mai 2020 pågående Etter Presidentvalget i Belarus 2020, hvor sittende president Aleksandr Lukasjenko ble gjenvalgt, oppsto protester hvor det ble hevdet at valget var svindel. Den sterkeste opposisjonskandidaten, Svjatlana Tsikhanowskaja erklærte seg selv som vinner.[21]

Referanser rediger

  1. ^ Prof. Dr. Jürgen Nautz. Die großen Revolutionen der Welt. ISBN 9783843800341. 
  2. ^ «Der Hoffnungsträger vertrieb den Löwen». Zeit. Besøkt 22. desember 2019. 
  3. ^ «President Addresses and Thanks Citizens of Slovakia». The White House. Besøkt 4. mai 2016. 
  4. ^ Charles Paul Freund. «Kuwait: Blue Revolution – Hit & Run». Arkivert fra originalen 24. juli 2008. Besøkt 15. mars 2011. 
  5. ^ «Leaders hail Kuwait women's votes». BBC News. 17. mai 2005. Besøkt 30. april 2010. 
  6. ^ «Dissidents of the theatre in Belarus pin their hopes on denim». Arkivert fra originalen 15. mai 2022. Besøkt 15. april 2020. 
  7. ^ "Military junta threatens monks in Burma", The Times (UK) Arkivert 10 oktober 2008 hos Wayback Machine
  8. ^ «100,000 Protestors Flood Streets of Rangoon in "Saffron Revolution"». Novinite.com. Besøkt 15. mars 2011. 
  9. ^ Akbar E. Torbat, The Arab Uprisings and Iran’s Green Movement Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine. Arkivert 24 september 2015 hos Wayback Machine, 19 October 2011.
  10. ^ Isayev, Boris (6. april 2019). Политическая история: революции. Учебник для бакалавриата и магистратуры. ЛитРес. s. 278. ISBN 9785041554125. 
  11. ^ «Volksparteien verlieren Parteivolk». Центр Льва Гумилёва (russisk). 12. september 2015. 
  12. ^ «Why 'Color Revolutions' Can't Be Exported». Bloomberg News. 15. februar 2018. 
  13. ^ «Zweischneidige Sanktionen gegen Russland». Allgemeine Schweizerische Militärzeitschrift (tysk). April 2015. 
  14. ^ Tucker, Joshua. «Initial Thoughts on Tunisia's Jasmine Revolution». The Monkey Cage. Arkivert fra originalen 24. mars 2011. Besøkt 15. mars 2011. 
  15. ^ «Egyptian-American leaders call for U.S. support of 'Lotus Revolution'». CNN. 29. januar 2011. Besøkt 15. mars 2011. 
  16. ^ Andrew Jacobs (20. februar 2011). «Chinese Government Responds to Call for Protests». The New York Times. Besøkt 21. februar 2011. 
  17. ^ https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/qjOx0/det-blir-ingen-revolusjon-i-kina
  18. ^ Cara Anna, Associated Press (19. februar 2011). «China cracks down on call for 'Jasmine Revolution'». Boxun.com. Arkivert fra originalen 23. februar 2011. Besøkt 21. februar 2011. 
  19. ^ «A 'Color Revolution' In Armenia? Mass Protests Echo Previous Post-Soviet Upheavals». Besøkt 30. juni 2018. 
  20. ^ «Pesquisadores do MIT questionam conclusão da OEA sobre fraude na eleição da Bolívia». Besøkt 17. november 2020. 
  21. ^ Episkopos, Mark. «Why America’s Belarus Strategy Backfired». Besøkt 11. desember 2020. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fargerevolusjon&oldid=23963039»