Aleksandr Lukasjenko

Belarus’ president

Aleksandr Grigorjevitsj Lukasjenko (russisk: Александр Григорьевич Лукашенко), også kjent som Aljaksandr Ryhoravitsj Lukasjenka (belarusisk: Аляксандр Рыгоравіч Лукашэнка [alʲaˈksandr rɨˈɣoravʲɪtʃ ɫukaˈʂɛnka]; født 30. august 1954),[7] er en belarusisk politiker som har vært president i Belarus siden 20. juli 1994.

Aleksandr Lukasjenko
Alexander Lukashenko (2020-09-03) 01(cropped).jpg
Født30. aug. 1954[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (68 år)
KopysRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, lærer, militær, documentary participantRediger på Wikidata
Embete
  • Belarus' president (1994–)
  • medlem av Belarus' øverste sovjet (1990–)
  • Дэпутат Вярхоўнага Савета БССР 12-га склікання Rediger på Wikidata
Utdannet ved Mahiljows statlige universitet Arkadzia Kuljasjova (–1975), Ekanamіtsjny fakultet BDSGA (–1985), Alexandrya Secondary SchoolRediger på Wikidata
Ektefelle Galina Lukasjenko (1975–)Rediger på Wikidata
Far ukjentRediger på Wikidata
Mor Jekaterina Trofimovna LukasjenkoRediger på Wikidata
Barn Nikolaj Lukasjenko, Viktor Lukasjenko, Dmitrij LukasjenkoRediger på Wikidata
Parti Partiløs (1992–)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Belarus (1991–)Rediger på Wikidata
Utmerkelser
25 oppføringer
Medalje ved Moskvas 850-årsjubileum (1997), орден Креста преподобной Евфросинии Полоцкой I степени (1998), José Marti-ordenen (2000), Æresborger av Jerevan (2001), 1. klasse av Sergij Radonezjskij-ordenen (2002), Den hellige storfyrst Dmitrij Donskojs orden (2005), Frigjørerens orden (2007), Den apostellike Sankt Vladimirs orden (2007), Francisco de Mirandas orden (2010), Republikken Serbias orden (2013), Presidentens orden for utmerket innsats (2013), Ig Nobelprisen (2013), Sankt Savas orden (2014), Aleksander Nevskij-ordenen (2014), 1. klasse av Sankt Serafim av Sarovs orden (2015), Republikkens orden (2016), Heydar Aliyevordenen (2016), Nazarbajev-ordenen (2019), Ig Nobelprisen (2020), Sankt Vladimirs orden (2007), 2. klasse av Fedrelandets fortjenstorden, Sergij Radonezjskij-ordenen (2002), Юбілейны медаль «25 год Службе бяспекі Прэзідэнта Рэспублікі Беларусь» (2019)[5], Orden av St. Kirill av Turov 1. grad (2006), jubileumsmedalje "100 års diplomatisk tjeneste i Hviterusland" (2019)[6]Rediger på Wikidata
Nettstedpresident.gov.by Rediger på Wikidata
Signatur
Aleksandr Lukasjenkos signatur

Før Lukasjenko startet i politikken arbeidet han som direktør i et statseid jordbrukkollektiv.[8] Lukasjenko var ukjent da han ble valgt inn i nasjonalforsamlingen for kommunistene i 1990[9] og markerte seg da med iherdig antikorrupsjonsarbeid.[7] Under Lukasjenkos styre har Belarus blitt en stat som bryter med internasjonal rett og er kjent for brudd på menneskerettighetene.[10] Han ble gjenvalgt i 2001, 2006 og 2010 i valg som ble kritiserte for mange uregelmessigheter.[7]

Under Lukasjenko har Belarus aldri gjennomført et demokratisk valg godkjent av internasjonale observatører.[11][12]Freedom Houses indeks for grad av demokratisk utvikling skåret Belarus (i 2006) 6,7 på en skala fra 1 som er mest demokratisk til 7 som er minst. Til sammenligning skåret Polen 2,1, Ukraina 4,2 og Russland 5,7.[13] Fra han tiltrådte motarbeidet han demokratiske prosesser og begrenset systematiske frie medier[14] og Lukasjenkos regime er et autoritært skinndemokrati og regnes som et tilnærmet diktatur.[15][16][17][18][19][20][7] The Guardian beskriver regimet som Sovjet-light.[21]

Aleksandr Lukasjenko og en rekke andre representanter for hans regime er gjenstand for personlige sanksjoner i Den europeiske union.[22][23] Tyskland og Polen etterlyste sanksjoner for Lukasjenkos brudd på menneskerettigheter i 2012. Han responderte med at «det er bedre å være diktator enn å være homo» rettet mot Tysklands homofile utenriksminister, Guido Westerwelle.[24]

BakgrunnRediger

Lukasjenko ble født 30. august 1954[7] i Kopys i provinsen Vitsiebsk voblasts som var en del av Den belarusiske sosialistiske sovjetrepublikken. Moren var ugift og det er ukjent hvem faren er.[7] Bestefaren til Lukasjenko, Trofym Lukasjenko ble født i Sumy oblast, som ligger i Ukraina.[7] Han ble uteksaminert fra Det pedagogiske institutt i Mahiljow i 1975[7] og fra det belarusiske jordbruksakademiet i 1985.

Han tjenestegjorde som grensevakt fra 1975 til 1977, og i den sovjetiske hæren fra 1980 til 1982. Mellom 1977 og 1978 ledet Lukasjenko en avdeling av Komsomol i Mahiljow. Mens han tjenestegjorde i den sovjetiske hæren, ble Lukasjenko politisk tjenestemann i den 120. motoriserte infanteridivisjon, som var stasjonert i Minsk.[7] Etter at han forlot militæret, ble han nestformann i et kollektivbruk i 1982 og i 1985. Han ble forfremmet som visedirektør i det statseide kollektivbruke Gorodets og byggevarefabrikken i Sjklov-distriktet.[8][trenger bedre kilde][7]

Tidlig politisk karriereRediger

I 1990 ble Lukasjenko valgt inn i Det øverste sovjet i den belarusiske republikken. Han var da en ukjent politiker.[9] I desember 1991 var han den eneste representanten i det belarusiske parlamentet som stemte mot ratifiseringen av Minsk-avtalen, som oppløste Sovjetunionen og førte til Samveldet av uavhengige stater.[8]

 
Grafisk fremstilling av Lukasjenkos velgerstøtte ved første valgomgang ved presidentvalget i 1994

Etter å ha fått et rykte som en motstander av korrupsjon, ble Lukasjenko valgt i 1993 til å styre antikorrupsjons-komiteen i det belarusiske parlamentet.[25] Lukasjenko markerte seg med anklager mot et stort del av landets politiske ledelse.[9] I 1993 beskyldte han 70 høytstående embetsmenn, også Stanislav Sjusjkevitsj, for korrupsjon og tyveri fra statskassen til personlige formål. Ordstyreren i parlamentet, Sjusjkevitsj, tapte etter et mistillitsvotum og gikk av. I november 1993 anklaget Lukasjenko, leder for antikorrupasjonskomiteen, Sjusjkevitsj og Kebitsj for korrupsjon. Sjusjkevitsj ble på bakgrunn av disse anklagene presset til å gå av i januar 1994 og ble erstattet av Mjetsjyslaw Hryb (en av Kebitsjs allierte).[26] I nasjonalforsamlingen stemte 209 (inkludert Folkefronten) for å avsette Sjusjkevitsj, mens stemte 36 stemte mot. Kebitsj ble støttet av det gamle partiapparatet og ble foretrukket av russiske ledere fremfor Lukasjenko som ble oppfattet som uberegnelig.[9] Beskyldningene mot Sjusjkevitsj viste seg senere å være grunnløse.[7]

En ny belarusisk grunnlov som ble vedtatt tidlig i 1994 la opp til det første demokratiske valget i juli. I mars 1994 vedtok nasjonalforsamlingen å opprette et presidentembete (vedtaket trådte i kraft straks) og en konstitusjon med tradisjonell maktfordeling blant annet klare grenser for presidentens myndighet.[26] Til valget stilte seks kandidater. Blant dem var Lukasjenko, som stilte til valg med en populistisk agenda som gikk ut på å overvinne mafiaen. Sjusjkevitsj og Vjatsjaslaŭ Kebitsj stilte også til valg, hvorav sistnevnte representerte de etablerte makthaverne og var klar favoritt. Lukasjenko vant overraskende med 45,1 prosent av stemmene, mens Kebitsj fikk 17,4 prosent. Zianon Paznjak 12,9 prosent, og Sjusjkevitsj 9,9 prosent av stemmene.[27][28] I andre runde av valget i juni sto Lukasjenko mot Kebitsj der begge la seg på en pro-russisk linje og Kebitsj hadde med mediene på sin side. Lukasjenko vant med 81% av stemmene. Lukasjenko ble utenfor landet oppfattet som populist uten økonomisk eller utenrikspolitisk program.[27][29] Valget beskrives som demokratisk.[30]

Kort tid etter at han var innsatt som president i Belarus, henvendte han seg til Statsdumaen i Den russiske føderasjon i Moskva og foreslo en ny union av slaviske stater. Samarbeidet kulminerte i opprettelsen av Unionsstaten Russland og Belarus i 1999.[31]

Belarus' presidentRediger

Valget av Lukasjenko til president var et brudd med landets kommunistiske fortid kombinert med sovjetisk nostalgi. Etter at han ble president innførte han gradvis et mer autoritært styre blant annet ved å ta kontroll over den frie pressen og ignorere nasjonalforsamlingen og forfatningsdomstolen. Fra 1995 av utstedte han dekreter som økte presidentmakten på bekostning av den lovgivende forsamlingen. Høsten 1996 gjennomførte han en folkeavstemning og oppløste deretter nasjonalforsamlingen (med valgte representanter) og innsatte en ny med utvalgte representanter. Lukasjenko har kombinerte populistiske og autoritære metoder, og samtidig videreført mange tradisjoner fra kommunisttiden. Han bygget opp en sikkerhetsstyrke på 120 000 mann (større en hæren). Mange av Lukasjenkos rådgivere har fortid i KGB. Boris Jeltsin forsøkte i liten grad å presse Lukasjenko til følge demokratiske spilleregler.[32]

VurderingerRediger

Perioden etter at Lukasjenko kom til makten har blitt beskrevet som «dekonstruksjon og rekonstruksjon» av Belarus. Begrepet lukasjisme har vært brukt om Lukasjenkos styre og består ifølge dette i en syntese av: nasjonalisme, populisme, «pseudopatriotisme», hard antidemokratisme, nasjonal enhet og statlig innblanding i økonomien. Den tyske statsviteren Rainer Lindner og den kanadiske historikeren David Marples mener at Lukasjenko ganske enkelt er en populist. Marples mener at Lukasjenko er sneversynt og betrakter verden i sort-hvitt, og anser Belarus som sitt personlige len. Den polske professoren Anna Brzozowska spiller Lukasjenko på frykt for kaos og krig. Lukasjenko holder mange og lange taler, og talene blir overført direkte i alle fjernsynskanaler og gjengitt ord for ord i lojale aviser. Etterhvert har talene blitt offentliggjort mer permanent på presidentens nettside.[30]

Lukasjenkos diskursive stil beskrives som pragmatisk og fleksibel. Ved NATOs utvidelse til Polen, Litauen og Latvia beskrev Lukasjenko NATO som en trussel, mens etter terrorangrepet 11. september 2001 la Lukasjenko i sine taler vekt på partnerskap med NATO i kamp mot internasjonal terrorisme. Lukasjenko omtaler generelt forholdet til Russland på en positiv måte og uttrykker av og til misnøye med Moskva. Han bruker ofte adjektivet «broderlig» (sjargong fra sovjettiden) særlig i omtalen av Russland og dels i omtale av Ukraina. Lukasjenko bruker ofte slagordlignende fraser som «sterkt og blomstrende Belarus» og «holde kruttet tørt». Han bruker hyppig folkelige talemåter med (kalkulerte) emosjonelle utbrudd og tirader av retoriske spørsmål for eksempel «En nedverdigende trengsel i Vestens bakgård? Eller en uavhengig politikk basert på egne krefter?».[30]

Lukasjenko har uttalt seg nedlatende om det belarusiske språket for eksempel at belarusisk ikke kan brukes til å uttrykke noe stort. Han har uttalt at russisk og engelsk er de eneste store språkene i verden. Når han holder taler på russisk bruker han ofte belarusiske ord og uttrykk til å identifisere og stigmatisere opposisjonen. Samtidig bruker han det folkelige talespråket trasianka som er en blanding av belarusisk og russisk, for å kommunisere med vanlige folk på deres eget språk.[30]

Første periode (1994–2001)Rediger

Lukasjenko gjorde fra begynnelsen av mange tiltak for å begrense demokrati og ytringsfrihet. Flere aviser ble midlertidig stengt og postverket fikk forbud mot å distribuere enkelte vestlige aviser.[14] Han oppfordret til boikott av valget til nasjonalforsamling 14. mai 1995 fordi han mente at parlamentarikerne er udugelige kverulanter. Lav valgdetakelse førte til at bare 119 av 260 plasser ble besatt og dermed var ikke nasjonalforsamlingen beslutningsdyktig. Ved suppleringsvalget i desember 1995 var det lite valgkamp fordi politikerne ikke fikk bruke mer enn rundt 50 amerikanske dollar på valgkamp og ikke fikk fremstå på fjernsyn.[33] Grunnlovsendringene høsten 1996 utvidete presidentmakten betydelig.[30]

En av de første avstemningene under Lukasjenko fant sted i mai 1995. Landets nasjonale symboler endret, og Lukasjenko ble gitt retten til å oppløse parlamentet. Sommeren 1996 signerte 70 av 199 representanter et forslag om å stille Lukasjenko for riksrett på bakgrunn av at han hadde brutt med grunnloven.[34] Like etter, 24. november 1996, ble det holdt en folkeavstemning hvor fire spørsmål var fra Lukasjenko, og tre fra en gruppe parlamentsmedlemmer. Forslagene ble godkjent, men møtte både internasjonal og indre fordømmelse. 25. november ble det kunngjort at 70,5 prosent av stemmene av en valgdeltakelse på 84 prosent hadde samtykket til en endret grunnlov, som i stor grad økte Lukasjenkos makt. USA og EU nektet å akseptere legitimiteten av folkeavstemningen.[35]

Etter folkeavstemningen kalte Lukasjenko inn til et nytt parlamentarisk møte for de medlemmene av parlamentet som var lojale mot ham. Tolv varamedlemmer trakk sin signatur fra den anklagende protesten, noe som førte til at kun 40 varamedlemmer fra det gamle parlamentet sto igjen. Disse hadde svært begrensede muligheter til å samles, siden administrasjonen stengte parlamentsbygningen «for oppussning». I en periode anså EU og Europarådet restene av det gamle parlamentet som landets lovlige nasjonalforsamling.[36] Vinteren 1998 stoppet den russiske sentralbanken handelen med den belarusiske rubelen, noe som førte til at den belarusiske valutaen kollapset. Lukasjenko svarte ved å ta kontroll over Belarus’ nasjonalbank, sparke hele lederskapet og legge skylden på Vesten for det som skjedde.[37]

 
Lukasjenko og Putin sammen med Leonid Kutsjma i Slavianski Bazaar i Vitebsk i 2001

Lukasjenko beskyldte utenlandske regjeringer for konspirasjon mot ham, og i april 1998 utviste han ambassadører fra Drazdykomplekset nær Minsk. I stedet tilbød ham dem plass i en annen bygning. Drazdy-konflikten førte til internasjonal fordømmelse, og resulterte i at Lukasjenko fikk innreiseforbud i Europa og USA.[38] Selv om ambassadørene vendte tilbake da striden stilnet, fortsatte Lukasjenko med retoriske angrep mot Vesten. Han mente at vestlige statsmakter prøvde å undergrave Belarus på alle nivåer – til og med i idretten som under de olympiske leker i Nagano i Japan.[39]

Ved utbruddet av Kosovokrigen i 1999 foreslo Lukasjenko for den jugoslaviske presidenten, Slobodan Milošević, at Jugoslavia skulle bli med i union med Russland og Belarus.[40] I forbindelse med Irak-krigen i 2003 kom USAs etterretningsorganer med en rapport som fortalte at medarbeiderne til president Saddam Hussein klarte å tilegne seg belarusiske pass mens de var i Syria. Den samme rapporten mente at det var usannsynlig at Belarus ville tilby et sikkert tilfluktssted for Saddam og hans to sønner.[41] Disse opplysningene førte til at Vestens statsmakter inntok en tøffere stilling mot Lukasjenko. USA var spesielt irriterte over Belarus' våpenhandel med Iran og Irak, og amerikanske politiske ledere begynte å omtale Belarus som «Europas siste diktatur».[42] EU var samtidig bekymret for sikkerheten til sine gassleveranser fra Russland, som transporteres gjennom Belarus, og unionen viste derfor en aktiv interesse for landets offentlige anliggender. Da Polen, Latvia og Litauen ble EU-medlemmer i 2004, fikk EU og Belarus en felles grense på over tusen kilometer.

I 1999 fikk han forlenget funksjonstiden med to år til 2001 for å fullføre forhandlinger om en traktat med Russland om bredt politisk samarbeid mellom landene.[7]

Andre periode (2001–2006)Rediger

Valget ble holdt 9. september 2001 med Vladimir Gintsjarik og Sergej Gaidukevitsj som Lukasjenkos motkandidater.[43] I valgkampen lovet Lukasjenko å forbedre standarden i jordbruket, styrke de sosiale godene og øke industriproduksjonen i Belarus.[44] Lukasjenko vant første runde av valget med hele 75,65 prosent av stemmene. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) mente at valgprosessen ikke tilfredsstilte internasjonale standarder for frie og rettferdige valg. Dette på tross av at de verken hadde observert valget eller hørt på lederen for OIDHR (kontoret for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter) i OSSE, Gerard Stoudmann. Han mente det «ikke fantes tegn på manipulasjon eller svindel».[45]

Russland ønsket derimot Lukasjenko velkommen i sitt gjenvalgte embete. Russlands president, Vladimir Putin ringte Lukasjenko både for å gratulere samt tilby et samarbeid. Jane's Intelligence antydet at prisen for et slikt samarbeid ville innebære at Minsk måtte oppgi kontroll over sin seksjon av Jamal–Europa-gassrørledningen.[46] Etter en folkeavstemning i 2004 ble begrensingen på antall ganger man kunne bli gjenvalgt som president fjernet, noe som gjorde at Lukasjenko kunne stille til valg igjen i 2006.[47] Økonomisk vokste Belarus under Lukasjenko, men mye av denne veksten kan forklares i russisk olje som ble importert til under markedspris og deretter raffinert før den ble solgt videre til andre land i Europa.

Presidentvalget i 2006Rediger

Etter at Lukasjenko bekreftet at han tok gjenvalg i 2005, begynte opposisjonsgrupper å lete etter en kandidat de kunne samle seg rundt. 16. oktober 2005, på dagen for solidaritet med Belarus, oppfordret de politiske gruppene Zubr og Tredje Vei i Belarus alle opposisjonspartiene om å samle seg bak én kandidat som kunne utfordre Lukasjenko i valget i 2006. Aljaksandr Milinkjevitsj stilte mot Lukasjenko, og store deler av opposisjonen stilte seg bak ham.[48] Lukasjenko reagerte med å si at alle som deltar på opposisjonens protester, ville få «nakken vridd som en and».[49] Den britiske skyggeutenriksministeren William Hague mente at Lukasjenko «organiserer et illegitimt og udemokratisk valg for å utvide sin makt og kontroll over folket».[50]

19. mars 2006 ble Lukasjenko gjenvalgt, opposisjonen mente dette skyldes stemmerigging og folks frykt for vold. EcooM ga Lukasjenko 84,2 prosent av stemmene og Milinkjevitsj bare 2 prosent, mens den belarusiske republikanske Youth Union ga Lukasjenko 84,2 prosent og Milinkjevitsj 3,1 prosent. The Gallup Organisation har bemerket at EcooM og belarusiske republikanske Youth Union er statlig kontrollerte, og at begge offentliggjorde sine resultater før middag på valgdagen, selv om stemmelokalene først stengte klokka 20.[51]

Myndighetene lovet å slå hardt ned på uroen i etterkant av valget. Til tross for dette var det massive protester etter valget. Dette var den største protestsamlingen som opposisjonen hadde mønstret, med nattlige protester og demonstrasjoner i Minsk. Deltakelsen i den største protesten fant sted på valgkvelden, hvor det var rundt 10 000 deltakere, ifølge journalister fra Associated Press.[52] OSSE erklærte 20. mars 2006 at «presidentvalget ikke oppfylte OSSEs forpliktelser for demokratiske valg.» Lukasjenko «tillot at statens autoritet ble brukt på en måte som ikke sikrer borgerne å fritt og rettferdig uttrykke sin vilje ved valgurnene (…) et mønster av trusler og undertrykking av uavhengige stemmer (…) var tydelig gjennom hele valgkampen.».[53]

Lederne for alle de 25 EU-landene erklærte at valget var «grunleggende feil». Russlands utenriksminister mente derimot at: «Lenge før valget hadde OSSEs kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter erklært at valget ville bli illegitimt, og det var ganske partisk i sine kommentarer på fremdrift og resultater.»[54]

Lukasjenko hevdet senere at han hadde rigget valgresultatene mot seg selv å få flertall mer typisk for vestlige land. Selv om resultatene viste at han fikk 93,5 prosent av stemmene, fikk han regjeringen til å kunngjøre at resultatet var 86 prosent. Han hevdet at han ikke hadde gjort dette for å stilne utenlandske kritikere.[55] Enkelte russiske nasjonalister, som Dmitrij Rogozin og Bevegelsen mot ulovlig innvandring, uttalte at de ville ha Lukasjenko som Russlands president i 2008. Lukasjenko erklærte at han ikke ville stille til presidentvalget i Russland.[56]

Tredje periodeRediger

I september 2008 ble det avholdt parlamentsvalg i Belarus. Lukasjenko hadde latt enkelte opposisjonkandidater få stille til valg, men i de offisielle resultatene fikk opposisjonen bare 1 av de 110 tilgjengelige setene i parlamentet. OSSE erklærte valget for «uregelmessig», og opposisjonens medlemmer og støttespillere demonstrerte.[57] Ifølge Nizjnij Novgorod-baserte CIS-valgobservatører ble valget i Belarus holdt innenfor internasjonale standarder.[58][59] President Lukasjenko kommenterte senere at opposisjonen i Belarus er finansiert av utlandet, og er unødvendig.[60]

I april 2009 hadde han samtaler med pave Benedikt XVI i Vatikanet. Dette var Lukasjenkos første besøk til Vest-Europa etter at EU vedtok et innreiseforbud mot ham ti år tidligere.[61]

Presidentvalget i 2010Rediger

Ved det belarusiske presidentvalget i 2010 var Lukasjenko én av ti presidentkandidater. Valget ble holdt i Belarus den 19. desember 2010. Valget var opprinnelig planlagt til 2011, men ble holdt tidligere for å sikre maksimal valgdeltakelse, da dette var et mer passende tidspunkt for velgerne.[62] Begynnelsen av valgkampen var preget av en serie med russiske medieangrep på den sittende Aleksandr Lukasjenko.[63] Den sentrale valgkomiteen mente at alle de ni opposisjonelle ville få mindre enn 50 prosent av stemmene.[64] Selv om opposisjonelle mottok trusler, ble valget sett på som relativt riktig gjennomført – trolig som en følge av at Lukasjenko ønsket å bedre forholdet til Europa og USA.[64][65]

På valgdagen ble to av opposisjonens presidentkandidater banket opp av politiet under demonstrasjoner etter valget.[66][67] Opposisjonsleder og poet Uladzimir Niaklajeu (Vladimir Nekljajev), ble påført en hodeskade av politiet og ble ført til sykehus. Senere på natten fikk han ikke lenger intensivpleie, etter pålegg fra landets myndigheter.[68] Natten etter valget demonstrerte opposisjonen med slagord som «Ut!», «Lenge leve Belarus!» og andre lignende rop mens de forsøkte å storme regjeringsbygninger i Belarus. Vinduer og dører ble knust, før politiet klarte å presse dem tilbake.[68] Antall demonstranter ble rapportert av troverdige medier til å være rundt 10 000 personer.[69] Hundrevis av mennesker som protesterte mot valgresultatet, ble arrestert, blant dem sju av ni presidentkandidater.[68]

CEC erklærte at Lukasjenko fikk 79,65 prosent av stemmene av en valgdeltakelse på 90,65 prosent.[70] OSSE karakteriserte nok en gang valget som «uregelmessig», mens russiske CIS-observatører roste det som «fritt og transparent».[71] Flere europeiske utenriksministere kommenterte valgresultatet og protestene, og de kalte resultatet for et «uheldig steg bakover i utviklingen av demokratiske styresett og respekt for menneskerettighetene i Belarus.»[72] OSSE bemerket imidlertid at noen forbedringer ble gjort i oppkjøringen til valget, inkludert at opposisjonskandidatene fikk delta i fjernsynsdebatter og spredd sine budskap uhindret.[73]

Lukasjenkos innvielsesseremoni 22. januar 2011 ble boikottet av EUs ambassadører, mens andre SUS-land sendte tjenestemenn ikke høyere enn ambassadører.[74] I løpet av denne seremonien forsvarte Lukasjenko legitimiteten av gjenvalget og sverget at Belarus aldri ville få sin egen versjon av den ukrainske oransjerevolusjonen i 2004 og Georgias roserevolusjon i 2003.[75] Med virkning fra 31. januar 2011, fornyet EU innreiseforbudet mot Lukasjenko og 156 av hans medarbeidere – dette kom som følge av den voldelige motstanden mot opposisjonsprotestene etter valget.[76]

Valgene i 2015 og 2020Rediger

Utdypende artikkel: Presidentvalget i Belarus 2020

Lukasjenko ble gjenvalgt i 2015 og 2020, og disse valgene ble kritisert for uregelmessigheter og mistanke om Lukasjenkos seier skjedde ved valgfusk.[7] I 2020 var Svjatlana Tsikhanowskaja motkandidat som fikk 10 % av stemmene ifølge valgkommisjonen, mens Lukasjenko fikk 81 %.[77] Ingen internasjonale observatører fikk være til stede ved valget i 2020. I forbindelse med valget var det til da de største demonstrasjonene mot Lukasjenkos regjering. På det meste deltok rundt 200 000 innbyggere i fredelige demonstrasjoner i Minsk samt andre byer og det pågikk demonstrasjoner i et par uker.[78] Protestene ble forsterket av regjeringens inkompetente håndtering av koronapandemien.[7]

InnenrikspolitikkRediger

Lukasjenko fremstiller seg selv som en mann av folket. På grunn av måten han leder på, blir han ofte referert til som «far». Han ble valgt til leder av den belarusiske olympiske komite i 1997.

I en fjernsynstale til nasjonen 7. september 2004 offentliggjorde han planer for en folkeavstemning om man skulle fjerne grensen på antall perioder for presidentembetet. Folkeavstemningen ble holdt 17. oktober 2004, samme dag som parlamentsvalget, og ifølge offisielle resultater ble forslaget godkjent med 79,42 prosent av stemmene. Om dette ikke gikk gjennom, hadde Lukasjenko vært begrenset til å sitte i to perioder og måtte derfor ha gått av etter valget i 2006.[79] Opposisjonen, OSSE, EU og USA mente valget ikke oppfylte internasjonale krav. Ett eksempel som OSSE trakk fram, var forhåndsutfylling av stemmesedler.[79]

I begynnelsen av sin tid som president ville Lukasjenko bygge opp igjen Belarus.[80] Økonomien var i fritt fall på grunn av motgangstider i industrien og lav etterspørsel etter belarusiske produkter.[81] Lukasjenko og regjeringen kontrollerte store deler av industrien, og bremset privatiseringen.[82] Siden 2001 har Lukasjenko jobbet for å forbedre den sosiale velferden hos sine innbyggere og bygge et Belarus som er «sterkt og rikt».[83] På spørsmål om Belarus’ innenrikspolitikk sa Venezuelas daværende president Hugo Chávez at: «Vi ser her en sosial modell slik vi nå har begynt å bygge».[84]

Kritikere av Lukasjenko bruker lukasjisme for å betegne det politiske og økonomiske systemet Lukasjenko har innført i Belarus.[85] Lukasjisme er også brukt som en betegnelse for å referere til en autoritær politisk ideologi basert på en personkult og en nostalgi for sovjettiden, blant enkelte grupper i Belarus. Det er uvisst når begrepet lukasjisme var først brukt, men den tidligste dokumenterte forekomsten er fra 1998. Da var ordet brukt i et museum for å minnes ofrene av kommunismen med en spesiell avdeling dedikert til lukasjisme.[86] Ordet blir mest brukt nedsettende av grupper i opposisjon til Lukasjenko.

Lukasjenkos opposisjon består av en koalisjon av opposisjongrupper, støttet av USA og Europa. USAs kongress har forsøkt å støtte opposisjonen gjennom Belarus Democracy Act of 2004 som introduserte sanksjoner mot Lukasjenkos regime og økonomisk og annen støtte til opposisjonen.[87] De som støtter Lukasjenko, hevder at hans styre har hindret «kaoset» som man har sett i mange andre tidligere sovjetstater.[88]

Lukasjenko har selv kommentert på kritikken med å si at: «Jeg har hørt disse anklagene i over ti år og har blitt vant til det». Før valget sa han: «Vi kommer ikke til å svare. Jeg bygger på oppfatningen om at valg i Belarus er holdt for oss. Jeg er sikker på at det er det belarusiske folket som er herre i vår stat.» Han advarte at de som deltar på opposisjonens protester, ville bli behandlet som terrorister, og la til: «Vi vil vri deres nakker, som man gjør på en and».[49]

Under Koronaviruspandemien i 2019–2020 hevdet Lukasjenko at bekymringene rundt pandemien var en «psykose» og at å bruke traktorer, drikke vodka og gå i badstue kan beskytte mot koronaviruset.[89]

UtenrikspolitikkRediger

Lukasjenkos forhold til EU har vært anstrengt – delvis med vilje, og delvis på grunn av hans undertrykkelse av opposisjonen. Lukasjenkos undertrykkelse av opposisjonen har ført til at han har blitt kalt «Europas siste diktator» og resultert i at EU har innført visumsanksjoner mot ham og en rekke andre belarusiske embetsmenn. I oktober 2008 valgte EU å oppheve sanksjonene midlertidig for over å overtale Belarus om ikke å anerkjenne Sør-Ossetia og Abkhasia som selvstendige land. 16. september 2009 besøkte Lukasjenko EU for andre gang siden den tidsbestemte opphevingen av sanksjoner, for å besøke en belarusisk handelsmesse i Vilnius i Litauen. Datoen markerte også tiårsjubileet for forsvinningen og sannsynligvis mordet av lederen av den belarusiske opposisjonen, Viktar Hantsjar.

Siden har EU ført en politikk som vektlegger endring gjennom engasjement. EU har støttet det internasjonale pengefondets lån for å stabilisere den belarusiske økonomien. Støttespillere til denne politikken menter EUs tidligere politikk som gikk ut på å isolere Belarus, har slått feil. Engasjement gir håp for endring, selv om det ikke er noen garanti for endring. Det gir mulighet for å komme i dialog og presse på for endring. Til sist kan engasjement påvirke personer i Lukasjenkos regime ved å vise dem det europeiske system, og ved å vise dem at europeiske verdier er ekte, ikke bare et konsept eller for å skjule en politisk agenda.[90]

Fra 2010 har Lukasjenkos forhold til Russland blitt dårligere. I tiden mot valget i 2010 hadde russisk media en rekke angrep på Aleksander Lukasjenko.[63] Det statskontrollerte tv-selskapet NTV sendte juli 2010 en dokumentar i flere deler, kalt Gudfaren. Dokumentaren tok for seg de mistenkelige forsvinningene til en rekke opposisjonsledere på slutten av 1980-årene. Dokumentaren viste også et klipp der Lukasjenko skal ha rost Adolf Hitler.[91] Lukasjenko omtalte dokumentaren som «skitten propaganda».[92]

Da Russland under Vladimir Putin i 2014 annekterte Krim fra Ukraina og tilskyndet væpnet konflikt i Donbas, tok Lukasjenko rollen som fredsmegler. Putin og Ukrainas president Petro Porosjenko møttes i Minsk og inngikk en avtale som skulle skape fred i områdene.[7]

Kontroversielle uttalelserRediger

I en uttalelse i 1995 skal han ha lovpriste Adolf Hitler: «Den tyske historien er en kopi av den belarusiske. Tyskland ble reist fra ruiner takket være sterk autoritet, og ikke alt med den kjente personen Hitler var dårlig. Tysk orden utviklet seg over århundrer og fikk sitt høydepunkt under Hitler.»[93] Denne beskyldningen ble imidlertid først fremmet av den russiske tv-stasjonen NTV, etter et intervju som Lukasjenko først ga til den tyske avisen Handelsblatt. I intervjuet var imidlertid ikke Hitler nevnt med et ord. Markus Zeiner som gjorde intervjuet med Lukasjenko, hevdet at NTV hadde tatt hans uttalelser «ut av sin sammenheng, og at russisk media hadde endret rekkefølgen på Lukasjenkos sitater.»[94]

I oktober 2007 ble Lukasjenko beskyldt for å komme med anti-semittiske og anti-israelske uttalelser. Da han snakket om den «miserable standarden som byen Babrujsk» i statlig radio, omtalte han dette som «en jødisk by, og jødene bryr seg ikke om plassen de lever på. De har gjort Babrujsk til en svinesti. Se på Israel – jeg var der og så det selv (…) jeg ber jøder med penger om å komme tilbake til Babrujsk.»[95][96]

Medlemmer av representantenes hus i USA sendte et brev til Belarus’ ambassadør til USA, Mikhail Khvostov, der de ba Lukasjenko om å trekke sine uttalelser.[97] Uttalelsene skapte også reaksjoner fra Israel.[98] Pavel Jakubovitsj, redaktør av Belarus Today, sendt til Israel der han i et møte med det israelske utenriksdepartementet sa at Lukasjenkos uttalelser var «en feiltakelse som var sagt med humor, og representerer ikke hans syn på det jødiske folk». Videre sa Jakubovitsj at han «ikke er anti-semittisk» og ble «fornærmet av beskyldningen».[99] Den belarusiske ambassadøren til Israel, Igor Lesktsjenja, mente presidenten har en «vennlig innstilling til det jødiske folk.» Sergej Rytsjenko, pressesekretær ved den belarusiske ambassaden i Tel Aviv, sa at deler av uttalelsene til Lukasjenko var oversatt feil.[100] Faktisk ble to belarusiske aviser – Nasja Niva og Narodnaia Volia stengt i 2006, etter å ha ignorert flere advarsler fra myndighetene etter å publisert anti-semittiske og rasistiske artikler.[101]

PrivatlivRediger

Lukasjenko giftet seg med Galina Rodionovna i 1975. De lever nå separat og har to voksne sønner, Viktor og Dmitrij.[102] Lukasjenko har også en tredje sønn, Nikolai, født utenfor ekteskap i 2004. Moren er sannsynligvis Irina Abelskaja, presidentens livlege.[103]

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Alyaksandr Hrygorevich Lukashenka, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Alyaksandr-Lukashenka, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Aleksandr Lukaschenka, Munzinger IBA 00000021159, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Alyaksandr (Aleksandr) Lukaschenka, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id lukaschenka-alyaksandr-aleksandr, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.nndb.com[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.sens.by[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ president.gov.by[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m n o «Who is Europe’s ‘last dictator’ Alexander Lukashenko?». The Independent (engelsk). 28. februar 2022. Besøkt 3. juni 2022. 
  8. ^ a b c FFI 2000, s. 47
  9. ^ a b c d Kolstø 1999, s. 221
  10. ^ «Essential Background – Belarus», fra Human Rights Watch. 2005
  11. ^ «During his presidency, the former Soviet republic has never held a poll seen as fair by international monitors.», fra «'Hundreds of protesters arrested' in Belarus», artikkel fra BBC, 20. desember 2010
  12. ^ «I would hope that, particularly in Belarus, which is really the last remaining true dictatorship in the heart of Europe, that you would begin to see some democratic development.», fra «Rice: Russia's future linked to democracy», artikkel fra CNN, 20. april 2005
  13. ^ Joakim Ekman (17. april 2007). «Hybridregimer i Östeuropa: mellan demokrati och diktatur». Nordisk Østforum (norsk). doi:10.18261/issn1891-1773-2007-02-02. Besøkt 21. februar 2022. 
  14. ^ a b Kolstø 1999, s. 222
  15. ^ Ane Tusvik Bonde (23. juni 2016). «Avsnittet som manglet». Samtiden (norsk). doi:10.18261/issn1890-0690-2016-02-03. Besøkt 3. juni 2022. «FNs spesialrapportør for Hviterussland sa under et møte i Det hviterussiske menneskerettighetshuset i eksil i januar i år at Hviterussland ikke er det siste, men det første diktaturet i Europa etter Sovjetuni-onens fall.» 
  16. ^ Dag Einar Thorsen og Jardar Sjøvoll (9. september 2010). «Diktaturet før og nå | IP». Internasjonal Politikk (norsk). doi:10.18261/issn1891-1757-2010-03-04. Besøkt 3. juni 2022. 
  17. ^ lilia Shevtsova (4. november 2005). «Det ­postsovjetiske landskap og ­mediefriheten». Nytt Norsk Tidsskrift (norsk). doi:10.18261/issn1504-3053-2005-03-01. Besøkt 3. juni 2022. «Situasjonen for mediefriheten er katastrofal i Hviterussland og de landene i Sentral-Asia som har avvist selv et tilsynelatende demokrati. ... På slutten av 1990-tallet hadde Russland, Ukraina, Hviterussland, Moldova, de sentralasiatiske statene og republikkene i Kaukasus et mangfold av politiske regimer med ulike grader av autoritære trekk, men de hadde ett trekk til felles: alle hadde fått systemer som kan beskrives som «valgte monarkier», systemer som var basert på enevelde og prøvde å legitimere seg selv gjennom manipulerte valg.»  soft hyphen-tegn i |tittel= på plass 5 (hjelp)
  18. ^ «Dansk vending i EU». Stat & Styring (norsk). 19. desember 2011. doi:10.18261/issn0809-750x-2011-04-13. Besøkt 3. juni 2022. 
  19. ^ «Landene imellom. Hviterussland, Ukraina og Moldova på nettet». Nordisk Østforum (norsk). 17. mars 2005. doi:10.18261/issn1891-1773-2005-01-09. Besøkt 3. juni 2022. 
  20. ^ «The sanctioned oligarch’s son and a £160m London property empire». the Guardian (engelsk). 24. mai 2022. Besøkt 3. juni 2022. 
  21. ^ «Belarusians fear crackdown on planned day of protest». the Guardian (engelsk). 23. august 2020. Besøkt 5. juni 2022. «Over the years, Lukashenko has offered his people a sort of Soviet-lite system that prizes tractor production and grain harvests over innovation and political freedoms, and the key part of his political offer has always been political and economic stability.» 
  22. ^ http://www.tv2.no/nyheter/utenriks/eu-innfoerer-sanksjoner-mot-lukasjenko-3403385.html
  23. ^ Council Regulation (EC) Nr 765/2006, 18. mai 2006 concerning restrictive measures against President Lukashenko and certain officials of Belarus.
  24. ^ Paust, Thomas (6. mars 2012). «– Bedre å være en diktator enn homo». Nettavisen (norsk). Besøkt 14. juni 2022. «Hviterussland er hardt presset for sine stadige brudd på menneskerettigheter. Nå trues Hviterussland med ytterligere sanksjoner, etter at Tyskland og Polen etterlyste dette under et EU-møte i forrige uke. Hviterusslands president svarer tilbake med hatretorikk rettet mot Tysklands homofile utenriksminister, Guido Westerwelle.» 
  25. ^ «Mr. Lukashenko's political star rose during the last year when he was made the head of the anti-gangster commission of the Belarussian Parliament. The polls have shown that most citizens feel Mr. Lukashenko, a former factory manager, is the first man to take resolute steps to rid the nation of corruption at the highest levels.», fra artikkelen «Belarus Voters Back Populist in Protest at the Quality of Life» i The New York Times, 25. juni 1994
  26. ^ a b FFI 1997, s. 11-12
  27. ^ a b FFI 1997, s. 13
  28. ^ Stewart Parker, «The Last Soviet Republic: Alexander Lukashenko's Belarus», 2007, page 62 (ISBN 142513527-7_
  29. ^ Country Studies Belarus – Prelude to Independence. Library of Congress. Retrieved 21 March 2007.
  30. ^ a b c d e Martin Paulsen (17. mars 2005). «Lukasjenkas verden». Nordisk Østforum (norsk). doi:10.18261/issn1891-1773-2005-01-03. Besøkt 6. juni 2022. 
  31. ^ «On December 8, 1999, in commemorating the eighth anniversary of the signing of the Belovezh agreements and mostly at the initiative of President Lukashenka of Belarus, a treaty was signed in the Kremlin on the establishment of a Union State between the Russian Federation and the Republic of Belarus.»Zulys, Audrius. «Toward a Union State of Russia and Belarus». Lithuanian Foreign Policy Review, 2005, p. 150
  32. ^ FFI 2000, s. 47-48
  33. ^ Kolstø 1999, s. 223
  34. ^ CNN Concern grows over Belarus power struggle. publisert 19. november 1996.
  35. ^ BBC BBC: «Observers deplore Belarus vote» 14. oktober 2004.
  36. ^ British Helsinki Human Rights Group, a 1997 report on Belarus
  37. ^ BBC Belarus appoints new national bank chief. Published 21 March 1998.
  38. ^ Radio Free Europe/Radio Liberty EU PUNISHES BELARUSIAN LEADERSHIP. Av Jan Maksymiuk, publisert 22. juli 1998.
  39. ^ Associated Press «Poor Showing Reportedly Riles Ruler of Belarus». publisert 20. februar 1998.
  40. ^ «The Statement of the Belarus President Alexander Lukashenko». Serbia Info News. Ministry of Information of the Republic of Serbia. 15. april 1999. Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 13. oktober 2007.  Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.
  41. ^ «Saddam aides may flee to Belarus: report». Australian Broadcasting Corporation. 24. juni 2003. Besøkt 13. oktober 2007. 
  42. ^ «Profile: Europe's last dictator?». BBC News. 10. september 2001. Besøkt 13. oktober 2007. 
  43. ^ Contemporary Belarus: Between Democracy and Dictatorship (London: RoutledgeCurzon, 2003), with R. Marsh and C. Lawson
  44. ^ «Lukashenko claims victory in Belarus election». USA Today. 10. september 2001. Besøkt 17. oktober 2007. 
  45. ^ Stewart Parker, The Last Soviet Republic: Alexander Lukashenko's Belarus, side 177
  46. ^ M J A Standish. "Editor's notes." Jane's Intelligence Digest. 11. januar 2006.
  47. ^ «Alexander Lukashenko: Dictator with a difference». The Telegraph. London: Telegraph.co.uk. 25. september 2008. Besøkt 26. september 2008. 
  48. ^ Collin, Matthew (3. oktober 2005). «Belarus opposition closes ranks». BBC News. Besøkt 13. oktober 2007. 
  49. ^ a b Staff writer (9. januar 2007). «Profile: Alexander Lukashenko». BBC News Online. British Broadcasting Corporation. Besøkt 13. oktober 2007. 
  50. ^ Hague, William (16. mars 2006). «One president but plenty of thugs». The Times. Besøkt 9. februar 2011. 
  51. ^ Staff writer (20. mars 2006). «Gallup/Baltic Surveys announces impossibility of independent and reliable exit polls under present conditions in Belarus». Charter'97. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 13. oktober 2007. 
  52. ^ Karmanau, Yuras (19. mars 2006). «Incumbent Declared Winner of Belarus Vote». SFGate. San Francisco Chronicle. Arkivert fra originalen 12. juni 2008. Besøkt 13. oktober 2007. «The gathering was the biggest the opposition had mustered in years, reaching at least 10,000 before it started thinning out, according to AP reporters' estimates.» 
  53. ^ Kramer, David (21. mars 2006). «Ballots on the Frontiers of Freedom: Elections in Belarus and Ukraine». United States Department of State. Arkivert fra originalen 11. oktober 2007. Besøkt 13. oktober 2007. 
  54. ^ «West slams Belarus crackdown». CNN. 24. mars 2006. Arkivert fra originalen 28. april 2007. Besøkt 17. oktober 2007. 
  55. ^ «Лукашенко: Последние выборы мы сфальсифицировали» (russisk). BelaPAN. 23. november 2006. Besøkt 13. oktober 2007.  Arkivert 11. juli 2007 hos Wayback Machine.
  56. ^ Staff writer (28. februar 2007). «Rightist Group Promote Belarus Dictator Lukashenko as Russian Presidential Candidate». MosNews. Arkivert fra originalen 28. februar 2007. Besøkt 11. juli 2007. 
  57. ^ "Belarus clean sweep poll 'flawed'", BBC News, September 29, 2008.
  58. ^ «CIS: Monitoring The Election Monitors». Radio Free Europe/Radio Liberty. 2. april 2005. Besøkt 24. september 2009. 
  59. ^ «CIS observers: Belarus’ elections meet international standards». National Center of Legal Information of the Republic of Belarus. 29. september 2008. Arkivert fra originalen 17. juni 2009. Besøkt 12. oktober 2008.  Arkivert 17. juni 2009 hos Wayback Machine.
  60. ^ «Opposition gewinnt keinen einzigen Sitz — Proteste in Weißrussland» (tysk). Der Spiegel. 29. september 2008. Besøkt 30. september 2008. 
  61. ^ Belarus leader meets Pope in landmark trip
  62. ^ Belarus sets date of presidential election for 19. desember 2010 Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
  63. ^ a b RFE/RL. Has Moscow Had Enough Of Belarus's Lukashenka?. Published July 19, 2010.
  64. ^ a b «'Dirty tricks' taint Belarus vote». Al Jazeera English. 18. desember 2010. Besøkt 23. desember 2010. 
  65. ^ «Activist fears over Belarus vote». Al Jazeera English. 19. desember 2010. Besøkt 23. desember 2010. 
  66. ^ «Police break up opposition rally after Belarus poll». BBC News. 19. desember 2010. Besøkt 19. desember 2010. 
  67. ^ «'Hundreds of protesters arrested' in Belarus». BBC News. 20. desember 2010. Besøkt 20. desember 2010. 
  68. ^ a b c «Protesters try to storm government HQ in Belarus». BBC News. 20. desember 2010. Besøkt 23. desember 2010. 
  69. ^ «Belarus president re-elected». Al Jazeera English. 20. desember 2010. Besøkt 23. desember 2010. 
  70. ^ «СООБЩЕНИЕ об итогах выборов Президента Республики Беларусь» (PDF) (russisk). Central Election Commission of Belarus. 5. januar 2011. Arkivert fra originalen (PDF) 5. januar 2011. Besøkt 26. desember 2010.  Arkivert 5. januar 2011 hos Wayback Machine.
  71. ^ «Belarus vote count 'flawed' says OSCE | World | RIA Novosti». En.rian.ru. Besøkt 23. desember 2010. 
  72. ^ Joint letter of Foreign Ministers of Germany, Sweden, Poland and Czech Republic
  73. ^ «Belarus still has considerable way to go in meeting OSCE commitments, despite certain improvements, election observers say». OSCE. 20. desember 2010. Arkivert fra originalen 23. desember 2010. Besøkt 26. desember 2010. 
  74. ^ Lukashenko is not afraid neither Europe, nor Russia Arkivert 20. juli 2011 hos Wayback Machine., VIKNO.EU (23. januar 2011)
  75. ^ Lukashenko Growls at Inauguration, The Moscow Times (24. januar 2011)
  76. ^ Official Journal of the European Union [1]. January 31, 2011.
  77. ^ https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/JoVaRj/demonstrasjoner-etter-presidentvalget-i-hviterussland-folk-tror-ikke-paa-valgresultatet
  78. ^ «Hva er det som skjer i Hviterussland? Fem punkter som forklarer dramaet.». www.aftenposten.no. 23. august 2020. Besøkt 5. juni 2022. «Søndag var anslagsvis mellom 150.000 og 250.000 mennesker samlet til enorme, fredelige demonstrasjoner i den hviterussiske hovedstaden. Demonstrasjonene har vedvart i to uker, og folkekravet er at president Aleksandr Lukasjenko går av.» 
  79. ^ a b «Observers deplore Belarus vote». BBC News. 18. oktober 2004. Besøkt 13. oktober 2007. 
  80. ^ «Lukashenko's first term as president». Brussels Review. 16. mars 2006. Arkivert fra originalen . Besøkt 21. oktober 2007.  Arkivert 20. oktober 2007 hos Wayback Machine.
  81. ^ «Belarus — Industry». Country Studies. Library of Congress. 1995. Besøkt 8. oktober 2007. 
  82. ^ Karatnycky, Adrian (2001). Nations in Transit, 2001. Transaction Publishers. s. 101. ISBN 0765808978. 
  83. ^ «Lukashenko Sworn in as Belarusian President». People's Daily Online. People's Daily. 21. september 2001. Besøkt 17. oktober 2007. 
  84. ^ «Chavez forges ties with Belarus». BBC News. BBC. 25. juli 2005. Besøkt 17. oktober 2007. 
  85. ^ http://www.jamestown.org/single/?no_cache=1&tx_ttnews[tt_news]=19641&tx_ttnews[backPid]=219
  86. ^ Dubina, Yuras (1998). «A museum to commemorate victims of communism». Belarus Now. Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 13. oktober 2007. «Belarusian MPs propose to dedicate a section in the future museum to Lukashism» 
  87. ^ Office of the Press secretary (20. oktober 2004). «Statement on the Belarus Democracy Act of 2004». The White House. Besøkt 13. oktober 2007. 
  88. ^ Pavlov, Nikolai (27. mars 2006). «Belarus protesters go on trial as new rallies loom». Belarus News and Analysis. Arkivert fra originalen 9. oktober 2006. Besøkt 13. oktober 2007. 
  89. ^ Grez, Matias (29. mars 2020). «Football is shut down across Europe due to the coronavirus, but in Belarus it's business as usual» (engelsk). Cable News Network. Besøkt 30. mars 2020. 
  90. ^ "Mr Lukashenka goes to Vilnius", by Vitali Silitski, EuropeanVoice.com, 12. oktober 2009 [2]
  91. ^ RFE/RL. Is Lukashenka In The Kremlin's Crosshairs?. Published July 8, 2010.
  92. ^ RFE/RL. Lukashenka Calls Russian Media Attacks 'Dirty Propoganda' . Published July 19, 2010.
  93. ^ «Bigotry in Belarus». Jerusalem Post. 20. oktober 2007. Besøkt 1. november 2007. 
  94. ^ The Last Soviet Republic: Alexander Lukashenko's Belarus, av Stewart Parker, Trafford Publishing, (2007), side 111–112
  95. ^ I 1926 var det 21 558 jøder i Babrujsk og de utgjorde ialt 42 % av byens befolkning; i 1989 utgjorde de litt over 4 %. I 1999 var det 1 360 jøder av totalt 227 000. «Jewish Heritage Research Group in Belarus»
  96. ^ Sofer, Ronny (18. oktober 2007). «Belarus president attacks Jews». Ynet News. Yedioth Internet. Besøkt 19. oktober 2007. 
  97. ^ «Kirk-Hastings Letter Calls on Belarusian President to Apologize for Blatantly Anti-Semitic Remarks». Office of Rep. Mark Steven Kirk. 2007. Arkivert fra originalen 3. november 2007. Besøkt 1. november 2007.  Arkivert 3. november 2007 hos Wayback Machine.
  98. ^ «FM Livni condemns anti-Semitic remarks made by Belarusian President». Israel Ministry of Foreign Affairs. 18. oktober 2007. Besøkt 19. oktober 2007. 
  99. ^ «News in Brief». Haaretz. 31. oktober 2007. Besøkt 1. november 2007. 
  100. ^ «Belarus to send envoy to Israel». Jerusalem Post. 25. oktober 2007. Besøkt 1. november 2007. 
  101. ^ The Last Soviet Republic: Alexander Lukashenko's Belarus av Stewart Parker, Trafford Publishing, (2007), side 105
  102. ^ ЛЯШКЕВИЧ, Анна. «Галина Лукашенко: Саша — необыкновенный человек». Комсомольская правда в Белоруссии (russisk). БелаПАН. Besøkt 26. desember 2008. 
  103. ^ Parfitt, Tom (6. april 2009). «Belarus squirms as son follows in dictator's steps». London: The Guardian. Besøkt 8. desember 2009. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger

  Wikiquote: Alexander Lukashenko – sitater