Åpne hovedmenyen
Bueport, Den etruskiske løve, Pisa.

Etruskisk arkitektur er den form for bygningskunst som ble skapt av den etruskiske sivilisasjon mellom 800-tallet og 100-tallet f.Kr. Etruskerne ga varige bidrag til den italienske arkitekturen ved at deres byggekunst påvirket romerne, og via Romerriket ble den senere gjeldende for hele den vestlige sivilisasjon: «I sin eldre fase er den romerske kunst helt avhengig av etruskerne, ja, er i grunnen intet annet enn etruskisk kunst», i henhold til H.P. L'Orange.[1]

Den etruskiske byRediger

 
En entrusiks bro i Vulci i provinsen Viterbo i Italia.

De første etruskiske landsbyer ble bygget med hytter med fire vegger, enten rektangulære eller runde, og med enkle tak i strå eller leire. Etruskiske byer var forskjellige fra andre italiske bosetninger ved at de ikke ble ordnet tilfeldig, men fulgte en presis økonomisk eller strategisk logikk. Eksempelvis var flere byer plassert på toppen av åskammer og små fjellknauser som ga strategisk kontroll over en stort land- eller sjøområde. Andre byer, som Veii og Tarquinius, oppsto på grunn av det fruktbare jordområdene som lå rundt. I motsetningen til de første etruskiske byene, som ble dannet slik at de progressivt kunne underlegge seg nabobyer fra italiske stammer, ble bosetningene etter år 500 f.Kr. omhyggelig valgt ut ikke bare for de militærtekniske og strategiske plasseringene, men også av de prestene som velsignet plasseringen.

Etruskiske byer ble planlagt, først ved å trekke et spor av to vinkelrette akser kalt cardo (nord-sør) og decumanus (øst-vest), deretter delt i fire områder som ble gjort til insulæ[2] ved veger som gikk parallelt med cardo og decumanus. Denne nøyaktige byplanleggingen er fortsatt sett den dag i dag i noen byer i antikkens Etruria, og heller ikke kun for Etruria da ideen om en by basert på to vinkelrette veger var vanlig i Hellas og ble videreført av romerne i senere perioder for militærleirer og byer, eksempelvis Augusta Praetoria og Augusta Taurinorum, dagens Aosta og Torino.

Byene ble lukket inne og beskyttet av tykke murer som (med graver og templer) er den eneste gjenværende bevis på etruskisk steinarkitektur. Andre materialer som ble benyttet var leire, tuff, og sandstein; marmor var helt ukjent. Nettopp på grunn av at bygningsmaterialet i all vesentlighet besto av tre og soltørket tegl er alle etruskiske templer gått bortimot helt i oppløsning i århundrene etter, men er blitt rekonstruert ved bygningsfundamenter, rester av bygningenes terrakottakledning, tempelmodeller, og beskrivelser hos antikkens forfattere.[3]

Ankomsten til byene gikk gjennom porter som det var vanligvis syv eller fire av, skjønt noen byer hadde fem, men hovedportene var i enden av decumanus og cardo. I begynnelsen var de enkle overliggere med dekkstein, men fra 400-tallet f.Kr. begynte etruskerne å benytte kunstnere og egne håndverkere og tørrbygget mur mellom store tuffblokker. Senere etruskiske byporter, slik som krumbuen i Volterra, ble ytterligere dekorert med friser og basrelieffer i hovedseksjonene som kronesteinene og de øverste nivåene.

Da romernes militære makt vokste ble de etruskiske byene etterhvert erobret og underlagt den romerske verden og mentalitet. I en ufordelaktig posisjon, økonomisk, sosialt, militært og politisk, ble de etruskiske byene redusert fra å være det pulserende hjertet i middelhavshandelen til å bli kun bosetninger for en etruskisk-romersk elite, noe som førte til at den selvstendige etruskiske arkitekturtradisjonen gikk mot sin avslutning.

TemplerRediger

 
Ruinene av et etruskisk tempel i Orvieto.
 
Grunnplan av et typisk etruskisk tempel.

Etruskernes byplanlegging i henhold til to vinkelrette akser var en gjenspeiling av deres religiøse verdensbilde og lå tilsvarende til grunn for deres templer. I henhold til L'Orange[4] er grunnplanen en projeksjon på jordflaten av et fast avrgenset rektangulært himmelfelt (templem), i hvilket himmelretningenes to grunnlinjer, nord-sør-linjen (cardo) og øst-vest-linjen (decumanus) krysser hverandre. Etruskerne forestilte seg gudenes bolig i nord og orienterte derfor sine templer mot nord, og med inngangssiden i sør. L'Orange spekulerer i om at iakttagelsen av himmellegemene fra tempelet er grunnen til at tempelet ble løftet opp på et podium, noe som også var tilfelle med de senere romerske. Det etruskiske tempelet er derfor utpreget frontalt og fasadepreget i kontrast til det greske tempel.

Sammenlignet med de greske templene var cella («det lille kammer») hos etruskerne ofte delt opp i tre deler for ulike kultfigurer og var tilsynelatende aldri omgitt av søyler. Det var en dyp portal eller forstue foran og stundom omgitt av søyler på begge sider. Etruskisk templer var langt smalere enn grekernes tilsvarende doriske tempelstrukturer, men var til gjengjeld langt rikere dekorert med figurative akroterier på gavlfeltene, antefixer langs takskjegget, og med statuer på takryggen. Malt terrakotta ble omfattende benyttet både for å beskytte bygningsmaterialet og som dekorasjon.

EksemplerRediger

 
Gravkonsrtuksjonene etterlignet etruskernes bolighus. Dødshus i necropolis i Populonia, Toscana

I nærheten av det etruskiske sentrum i Viterbo ble en etruskisk festning som i dag er kalt for Acquarossa ødelagt en gang rundt 500 f.Kr. og aldri gjenoppbygd[5], og de etruskiske strukturer ble således bevart relativt uforstyrret, og siden utgravd av Det svenske instituttet i Roma. Husenes vegger var ulike konstruksjoner, noen bygget av høvlete blokker av vulkansk tuff, noen bygget av soltørket murstein med trepåler og bjelkeverk som dannet en form for delvis konstruksjon i tre, og en del av flettverk og mørtel hvor kvister flettet sammen ble dekket med leire.

Husplanene var fra to eller tre rom på en rekke med en inngang som normalt lå på langsiden enten i nærheten av rommets sentrum eller på bakveggen. Kammergravene som var hogget ut av fjellet ble bygget i samme tidsrom og viste nær analogi til disse hustypene. Dekorative arkitektoniske innslag av terrakotta som ellers har vært assosiert til tempelbygg ble funnet i Acquarossa: akroterion[6], malte taksteiner og antefixer.[7]

Etruskiske arkitektoniske trekk var for kostbare for Roma å bevare som en ren innflytelse. Den eldste muren i Roma, datert til tidlig monarki, er bygd i en stil kalt opus quadratum etter blokker med fire sider. Denne stilen var i bruk i Sutri, Falerii, Ardea, og Tarquinia.

 
Etruskiske freskomalerier i deres graver forteller om de dødes dagligliv som levende: Her en mann (forklart som Herakles i møte med Achelous) som øyensynlig har sex med en annen mann mens en okse nærmer seg. Fra ca. 550 f.Kr., i den etruskiske nekropolis i Tarquinia, Lazio.

I tillegg til deres spesielle vegger hadde etruskerne kloakk og avløpssystem som var omfattende i alle etruskiske byer. Den store kloakken, cloaca maxima, i Roma er etruskisk. De tidligst daterte romerske vegene, dikene, avløpskanaler og dreneringsgrøfter var også etruskiske. Viktigere var det at etruskerne brakte buehvelvingen til Roma, både tønnebue og utkraget bue som en ser i porter, bruer, avbildet i tempelfasader og hvelvede passasjer.

Hjemmene ble også bygd i etruskisk stil: en firkantet rekke av rom rundt en åpen gårdsplass. Taket var en type kalt cavoedium tuscanicum: to parallelle bjelkeverk krysset i en retning med takbjelker som ble hengt i rette vinkler.

Gravarkitektur og dekorasjonRediger

Etruskiske graver og gravanlegg har blitt bevart for ettertiden ved at de var konstruert i stein. I den etruskiske religionen er mennesket svakt og betydningsløs i livet, og krevde koselige og familiære omgivelser for å tilbringe etterlivet sammen med sine personlige gjenstander fra livet før døden. Dette forklarer den omsorg som nekropolisene, gravlundene, ble bygget og det faktum at de etruskiske maleriene som er blitt bevart er utelukkende i en sammenheng knyttet til døden og graven. Veggene i gravene, fresko, ble malt med friske og livlige farger, som i noen tilfeller etterlignet himmelhvelvingen eller scener fra dagliglivet i kontrast til mørket, symbolet på den åndelige døden. Nekropolis var hovedsakelig plassert utenfor bymurene, men orientert parallelt til gaten cardo eller decumanus. Av den grunn er etruskiske gravsteder en meget betydningsfull kilde, historiografisk, da de tillater oss å se etruskernes dagligliv, tro og vaner på en måte som ikke ville ha vært mulig ut ifra en skrevet tekst alene.

Etruskisk graver og katakomber er klassifisert i tre typer:

HypogeumgraverRediger

 
3D-profil (vestlig) av Hypogeum til volumniene, tatt fra et laserskann.
 
Tablinum fra innsiedn av Hypogeum til volumniene, i den nordlige enden av krypten

Hypogeer ble konstruert helt og holdent under jorden eller bygget på innsiden av naturlige og eksisterende hulrom som grotter, huler og ligenden. Den best kjente eksempelet på denne typer er Hypogeum til volumniene, lokalisert i byen Perugia og utforsket i 1840. Denne typen katakombe ble dannet via en bratt nedgang av trapper som ledet direkte inn i et forværelse, enten som enkeltgrav eller inn i grupper som ble nådd via korridorer. Det er antatt at denne gravtypen ble reservert for personer av særlig høy sosial posisjon, spesielt politikere, soldater og prester.

AediculagraverRediger

Aedicula ble bygget direkte i åpent lende, teoretisk ble de bygget i form av miniatyrtempler, men i praksis ble de modellert som de tidligste etruskiske hjemmene. I etruskisk forestilling var tempelets utforming meget betydningsfullt og representerte det mellomliggende punktet for den dødes reise fra livet til døden, en form for siste etappe på reisen til etterlivet. Det beste bevarte eksempelet er Bronzetto dell'Offerente i Populonia.

TumulusgraverRediger

Tumulus var dekket av hauger av jord for å skape en kunstig ås, ikke ulikt norske gravhauger i nordisk jernalder og tilsvarende megalittaldergravbygg i resten av Europa. Hver av disse, som hypogeumgravene, er i ulike dimensjoner i henhold til den avdødes sosiale posisjon og plassering i samfunnet. De er vanligvis sirkelformet. Det beste bevarte eksempelet er «Tomba dei Rilievi» som ligger innenfor nekropolis i Banditaccia, i nærheten av Cerveteri.

Bruddet med tradisjonenRediger

Etterhvert som de siste etruskiske byene ble erobret av Romerriket i løpet av 100-tallet f.Kr. og den etruskiske sivilisasjonen ble opptatt og absorbert i den romerske ble deler av den etruskiske kulturen opptatt og videreført av den romerske. Som helhet førte den romerske erobringen til at ikke bare den etruskiske siviliasjonen forsvant, men også at kulturen med dens kunstneriske og håndverksmessige tradisjon ble brutt.

En annen grunn til at den etruskiske arkitekturen forsvant var en endring i byggematerialene som fikk en fundamental innvirkning på romersk arkitektur. En ny støpemasse, ganske lik moderne tids betong, som ble oppfunnet på republikansk tid, besto av ulike mindre stein, bruddstein, teglfragmenter som ble bundet sammen ved hjelp av kalk, og dette avviklet tidligere tiders byggteknikk med klinverk eller soltørket tegl.[8]

ReferanserRediger

  1. ^ L'Orange, H.P. (1978): Oldtidens Bygningsverden, Dreyers Forlag, Oslo. Side 154
  2. ^ Insulæ: leiligheter for nedre og middelklassen
  3. ^ L'Orange, H.P. (1978). Side 154
  4. ^ L'Orange, H.P. (1978). Side 155
  5. ^ Den ble erstattet av den etruskisk-romerske byen Ferento som lå i nærheten
  6. ^ Akroterion: skulpturelt, dekorativt element som ble plassert overfor gavelfeltets hjørn samt gesimser
  7. ^ Antefix: skulpturert ornament som var utformet som palmett eller en figur og brukt for å skjule den ytterste takpinnen.
  8. ^ L'Orange, H.P. (1978). Side 97

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger