Ernst Weimann

Ernst Weimann (født 1906–1996) var en tysk jurist, SS-offiser og etterretningsmann tilknyttet Gestapo. Han var leder for tyske Sipo i Bergen under andre verdenskrig.

Ernst Weimann
Født		5. aug. 1906
Beskjeftigelse		Jurist
Nasjonalitet		Tyskland

Etter krigen ble han i Gulating lagmannsrett dømt til døden for krigsforbrytelser, i likhet med sin kollega Johann Arndt. Høyesterett omgjorde senere dette til tvangsarbeid på livstid, og allerede i 1953 ble de benådet og vendte hjem til Tyskland. Han var deretter agent for CIA i Vest-Tyskland.

Biografi

Weimann var jurist med doktorgrad fra Erlangen i 1930. Han tjenestegjorde som dommer ved ulike domstoler i Tyskland fra 1930 til oktober 1935, da han ble pressereferent i Gestapo. I mars 1938 ble han overført til Wien som Regierungsrat og SS-Untersturmführer. I juni 1938 kom han til Klagenfurt som Dienststellenleiter (= leder for tjenestested) og Sturmbannführer. Han var stasjonert i Trieste fra september 1943 til han kom til Bergen i juli 1944 som leder for det tyske Sipo. Han hadde tittel Obersturmbannführer og Oberregierungsrat, og satt i stillingen frem til kapitulasjonen.

På sitt kontor hadde han en marineuniform som han iførte seg, og fylte ut en soldatbok i navnet til en Baiersmann. Tabben hans var å lime inn et bilde av seg selv i sivilt antrekk. Han lyktes i å komme seg med båt til Haugesund, og videre til Arendal der han gjemte seg blant andre tyske soldater i en interneringsleir. Men bildet i soldatboken avslørte ham. I avhør 9. juli 1945 brast han to ganger i gråt og fortalte at han hadde protestert mot å ta gisler. I 1938 hadde han besøkt Dachau konsentrasjonsleir «og funnet forholdene gode». Høsten 1945 ble han overført til Akershus festning, der britene forhørte ham. De vurderte ham som svært intelligent, men selvopptatt, beregnende og usannferdig når han forsøkte å legge skylden på sine underordnede. Løslatelse kom ikke på tale. Weimann ble sendt tilbake til Bergen, der han hadde vært ansvarlig for torturen av Reidar Olsen og Nils Kollen som begge ble pint i hjel.

Weimann var den siste av tre Sipo-sjefer i Bergen (de to første var Gerhard Flesch og Hans Wilhelm Blomberg), og den eneste som unngikk dødsstraff. Den første tiden satt han varetektsfengslet på Koengen i Bergen sentrum, der han høsten 1946 prøvde å rømme sammen med Gestapo-etterforsker og skomaker Johann Arndt. Utstyrt med en fil klarte de to å file over en jernstang i vindusgitteret, og var i gang med den andre da en observant vaktmann oppdaget hva som foregikk. De to ble overført til Espeland fangeleir, der de satt til de fikk reisepass i 1953. Bergens Arbeiderblad reiste i 1946 spørsmål om hvem som hadde skaffet dem filen. Både Arndt og Weimann ble etter hjemkomsten til Vest-Tyskland knyttet til Gehlenorganisasjonen som var finansiert av CIA til 1956, og deretter ble et viktig element i Vest-Tysklands hemmelige tjenester.

Weimann ble dømt til døden i Gulating lagmannsrett 13. september 1946 etter lov nr. 3 av 6. juli 1945 som ansvarlig for tortur og drap. I dommen står det at han ikke personlig hadde utført mishandling. Ved dom i Høyesterett fikk han straffen omgjort til tvangsarbeid på livstid. Han ble benådet ved kongelig resolusjon den 16. oktober 1953, og vedtatt utvist fra Norge 23. oktober samme år. Deportasjonen skjedde 31. oktober 1953.

Smilende og kledd i sivilt antrekk gikk Weimann og Johann Arndt om bord i Fred. Olsens «Bonn». Til pressen - som omtalte dem som «Gestapo-banditten» og «sjefsbøddelen» - uttalte de at de tok avskjed med Norge «uten hat og bitterhet». På seilasen fikk de førsteklasses forpleining, og spiste ved kapteinens bord.