Erling Brunborg

Norsk journalist, forfatter, seiler og eventyrer

Erling Brunborg (født 23. juni 1925 i Asker, død 1. januar 2003[1]) var en norsk journalist, forfatter, seiler og eventyrer. Han var dessuten fotograf på en av Helge Ingstads ekspedisjoner, filmfotograf for Per Høsts film Same Jakki. Han er også kjent for å ha drevet kroen Den blå lanterne i Lyngør, som konen Anne Brunborg og han etablerte.[2] Brunborg var den første som ble tildelt Havseilerklubbens Hederstegn.[3]

Erling Brunborg
Født23. juni 1925Rediger på Wikidata
Død1. jan. 2003Rediger på Wikidata (77 år)
Beskjeftigelse Filmfotograf, skribentRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Motstandsarbeid og islandsfiskeRediger

Da den såkalte askersaken ble rullet opp av tyskerne på sommeren 1943, ble gymnasiasten og Milorgmannen Brunborg arrestert 8. juli. Fra 3. august 1943 til 12. februar 1944 satt han på Grini[4] og skal ved en tilfeldighet ha sluppet fri.[5] Broren Olav Brunborg døde i Natzweiler i april 1944.[6] Etter annen verdenskrig dro Erling Brunborg på sildefiske på Island, og han hadde et engasjement ved det islandske konsulatet i Marseille i Frankrike – dit han syklet.[7]

Tre års trampeferdRediger

Da han kom hjem fra islandsfisket, la han og barndomsvennen Carl Emil Petersen planer om å reise ut på trampeferd, de ville arbeide seg frem og reise på rimeligste vis. En del av forberedelsene bestod i å skaffe visum til varmere land, noe de greide. Trampeferden begynte, men i en helt annen retning enn planlagt. De reiste fra Oslo til Kristiansand via Hirtshals, haiket til Haugesund og fikk der haik med en fiskeskøyte fra Karmøy som skulle til Nord-Island. De ble satt av i Siglufjörður, grovt regnet 300 km fra Reykjavík som de måtte nå om de skulle kunne reise videre. De krysset Island fra nord til sørvest med elendig utstyr, utrente og med feil mat – ryggsekkene veide bortimot 50 kg ved avreise. Turen tok 14 dager[8].

Fra Reykjavik jobbet de seg over Atlanteren til Canada på en kullbåt, og derfra haiket og arbeidet de tvers gjennom landet mot vest for å komme seg til Washington i USA. De trampet videre langs den amerikanske vestkysten via California og Texas til Mexico; taklet dysenteri og fremmede språk på veien til landene i Sentral- og Sør-Amerika. I 1951 skilte Petersen og Brunborg lag i Guayaquil i Ecuador. Petersen trampet derfra og hjem til Norge, Brunborg fortsatte videre via Galápagos til Peru, Amazonas og Bolivia før han fikk hyre med en dansk fruktbåt fra São Paulo i Brasil til Liverpool i England. Fra England ble det passasjerbåt til Bergen, og haiking hjem til Asker. Underveis oppholdt Brunborg seg ett års tid i Lima og livnærte seg der ved å skrive artikler på engelsk for et ukeblad[9].

Jorden rundt med «Rundø» 1957 – 1960Rediger

Ferden begynte på høsten 1955 da den tidligere losskøyta «Rundø», som ble bygget og konstruert av Christensen & Moen i Risør i 1925, ble overtatt av Petersen og Brunborg. Hun var en Colin Archer-type, i elendig stand[10]. I løpet av 1957 ble «Rundø» ferdigstilt, og 17. oktober forlot de Kristiansand med kurs for et arbeidsoppdrag i Vestindia. Etter et motorhavari med påfølgende reparasjoner i Esbjerg ble kursen satt sørover gjennom Den engelske kanal før de klappet til kai i Falmouth. Sammen med «So Long II» av Drammen krysset de Biscaya til Portugal, og fortsatte alene til Madeira som ble siste stopp på østsiden av Atlanterhavet. Etter å ha seilt rundt 3000 Nm, fikk de landkjenning ved Sao Antonio i Kapp Verde. De ankom Barbados 42 dager etter at «Rundø» forlot Kanariøyene.

Det tok et halvt år med krysninger i det Det karibiske hav før fotooppdraget var avsluttet, og «Rundø» satte kursen videre mot Tobago og neste fotooppdrag. Mannskapet hadde fått ett medlem til, en britisk ornitolog som ville slå følge med Petersen og Brunborg på fuglestudiene de hadde planlagt å foreta der. Etter å ha studert fregattfugler og sulearter på Melville Rock gikk ferden videre vestover til Bonaire, til Panama der de pusset opp ketchen «Dida» for en plantasjeeier som blant annet betalte med en ny jolle og reiser til Jamaica og Florida, før de fortsatte turen gjennom Panamakanalen til Galápagos med elefantskilpadder og rødflamingoer.

Derfra satte de seil for Marquesasøyene og Nuku Hiva. Der hadde folk forventet dem ved juletider, men takket være at «Rundø» reiste sent fra Galápagos hadde de unngått herjingene til den sterkeste syklonen siden 1906. På grunn av sykdom tok det lengre tid enn beregnet før de kunne sette kursen mot Tuamotu-atollene og Takapoto. Der fraktet de forsyninger fra Takapoto til Ahe og Manihi som manglet mat fordi skip ikke hadde kunnet anløpe på halvannen måned, og på Ahe resulterte en dansekveld med at Petersen fikk navnet «Kirarahau» («den hvite fuglen») takket være hans vals, mens Brunborgs stil resulterte i navnet «Huki-Huki» («han som er kilen»)[11]. På Bora Bora lærte de fridykking, seilte igjen med «Dida» og lærte skipperen der hva en deviasjonstabell var. På en av øyene ventet en radiobeskjed – «Rundø» hadde sunket på havnen i Papeete. Heldigvis var det ikke noe alvorlig, noe av beken og drevet mellom bordgangene nederst ved kjølen hadde løsnet og falt ut. De åtte dagene det tok å reparere og fjerne motor og propell fra ketchen fikk den syke Brunborg et opphold hos etnografen Bengt Danielsson og hans familie.

Totalt hadde «Rundø» tilbragt tre måneder i Tahiti da de satte kurs for Samoa og Pago Pago, en avstand som tilsvarte Oslo – Nordkapp via Lindesnes. Planen var å nå Kapp det gode håp før november, så oppholdet i Fiji ble kort og kursen satt mot Australia og Willisøya via Ny-Hebridene. I august kom Brunborg og Petersen til Willisøya, og stillehavsseilasen ble avsluttet da ketchen passerte gjennom Great Barrier Reef og nådde Cairns. De seilte videre langs Queenslands kyst, og da de tok farvel med Booby Island tok det mer enn én måned før de igjen fikk landkjenning ved Cocos Keeling i Indiahavet, 2700 nautiske mil fra Torres-stredet. I Indiahavet feiret besetningen på «Rundø» at det var to år siden hun la Kristiansand bak seg og seilte ut. 18 døgn tok det før de nådde Mauritius og kunne sette kurs for Durban i Sør-Afrika via Réunion. Rundt 40 nautiske mil fra Durban kom «Rundø» i berøring med en syklon og fikk ødelagt storseilet.

I Durban ventet post og dessuten et nytt splittflagg fra Norsk Havseiler- og Krysserklubb med Olav Vs initialer. «Rundø» fikk også en overhaling, nye seil og forsyninger, uten at bemanningen fikk betale noe. Midt i desember 1959 var hun igjen sjøklar, og 21. satte de seil for Cape Town. 31. desember 1959 nådde hun det sørligste punktet på jordomseilingen og gikk inn i Atlanterhavet igjen, «Rundø» hadde seilt 200 nautiske mil på ett døgn. Da Brunborg og Petersen klarerte «Rundø» for seilasen videre nordover, oppga de at neste havn ville bli Kristiansand. 24. januar 1960 forlot de Cape Town med kurs for St. Helena og Ascension, og 23. mars passerte «Rundø» Krepsens vendekrets. Det tok mer enn to måneder før de igjen hadde landkjenning, denne gang i Den engelske kanal, der de ble praiet av en nederlandsk ubåt. I slutten av mai klappet «Rundø» igjen til kai i Kristiansand. Derfra ble de tauet til Vasser, før de seilte videre til Honnørbryggen i Oslo.

Til Vinland med Ingstad i 1960Rediger

Brunborg var med på Ingstads ekspedisjon til Vinland som fotograf i 1960, men han viste seg å bli altmuligmann ombord. De dro over med tidligere RS 19 «Halten» for å lete etter spor etter Leiv Eiriksson. Anne Stine Ingstad beskriver ham som en havseiler som var ekspert på Colin Archer-skøytene, alltid til stede der det var behov for ham[12].

Erling Brunborg og redningsskøyteneRediger

Men fremfor alt har Erlings eventyrlige liv vært knyttet til gamle seilskøyter, til Colin Archere, skrev Caspar Brochmann i Blad fra loggen[13]. Brunborg kan sies å ha reddet to gamle redningsskøyter, RS 10 «Christiania» i 1961 og RS 28 «Sandefjord» i 1984/-85. «Christiania» kjøpte han like før hun skulle kondemneres og bare kort tid etter at han og Carl Emil Petersen kom tilbake med «Rundø». Hun lå da på Vestlandet. Senere solgte han henne til Richard Cook før «Christiania» var helt restaurert. Cook fortsatte arbeidet med restaureringen.

Brunborg førte RS 41 «Christian Bugge» fra Oslo til Seychellene på Afrikas østkyst, og han forble der i to år mens han fisket i korallrevene. Senere hentet han RS 27 «Vadsø» hjem til Norge fra Middelhavet[14].

I 1984/-85 oppdaget Carl Emil Petersen at ketchen RS «Sandefjord» var råtnende og til salgs i Mystic i Connecticut, USA. Ketchen var bygget i Risør i 1913 og hadde lidd under en altanterhavsseilas med Erling Tambs der hun ble grepet av en enorm bølge og kantret. I samarbeid med Colin Archer-klubben ble hun kjøpt og med råtten stormast og lekkasjer som fordret pumping hver annen time ble hun seilt hjem. Ifølge Petersen var dette et vågestykke få eller ingen ville gjort ham etter. Turen til Falmouth tok førti døgn. Brunborg restaurerte «Sandefjord», og hun var hans hjem en periode[15].

EttermæleRediger

Barndomsvennen som han reiste på eventyr sammen med, Carl Emil Petersen, sa om ham Det er vanskelig, nær umulig å finne den ideelle følgesvenn nå når min venn Erling Brunborg ikke lenger kan vandre med[16].

Journalisten og seileren Caspar Brochmann beskrev ham slik i boken Blad fra loggen: Pointet er at Erling Brunborg forlengst har befridd seg fra det målbare, det som måles i mauresamfunnet, i klatreverdenene. Han har valgt friheten, gleden ved havet under seil, ved sine henders arbeid, ved sanne vennskaper, en flaske rødvin på deling. Han er heller ikke så redd ensomheten som vi, fordi han kan bruke den[17].

BibliografiRediger

Som oversetter
  • Alene over syv hav av Alec Rose, Cappelen, 1969, originaltittel: My lively lady på bokhylla.no

ReferanserRediger

  1. ^ Gravferdsetaten
  2. ^ Aftenposten morgen (1986), s. 21.
  3. ^ Petersen (2003), s. 2.
  4. ^ Norsk fangeleksikon (1946), s. 437.
  5. ^ Petersen (2003), s. 2.
  6. ^ Våre falne, b.1, s. 359.
  7. ^ Petersen (2003), s. 2.
  8. ^ Petersen (1988), s. 22
  9. ^ Brochmann (1986), s. 112.
  10. ^ Brunborg (1960), s. 9.
  11. ^ Brunborg (1960), s. 112 og 118.
  12. ^ Ingstad (1991), s. 33
  13. ^ Brochmann (1986), s. 112.
  14. ^ Petersen (2003), s. 2.
  15. ^ Brochmann (1986), s. 112.
  16. ^ Petersen (1988), s. 15
  17. ^ Brochmann (1986), s. 111.

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger