El 1 er et elektrisk lokomotiv som var i tjeneste hos NSB fra 1922 til 1973.[1][2]

El 1
El 1
El 1.2005 på Oslo V i 1971.
Informasjon
MaterielltypeElektrisk linjelokomotiv
TypeEl 1a, El 1b
AkselrekkefølgeB'B'
Sporvidde1435 mm
ProdusentPer Kure, Thune
Byggeår1922–1930
Antall bygget24
Antall bevart2
Operatør(er)NSB, Rj.B.
Tjenesteår1922–1986
Nummerering2001–2022, 2049–2050, 14–15 (Rj.B.)
Bevarte enheter2001(14) og 2011
Tekniske spesifikasjoner
Lengde (o.b.)12 700 mm
Egenvekt61,3 tonn
Adhesjonsvekt61,3 tonn
Totalvekt61,3 tonn
Hjuldiameter1425 mm
Aksellast15,2 15,5 tonn
Strømsystem15 kV AC, 16+23 Hz
Banemotor(er)ASEA SJ1103
Topphastighet70 km/t
Ytelse940 hk
600 kW
Starttrekkraft157 kN

Teknisk beskrivelseRediger

Lokomotivtypen er slektning med det tyske type E 71 og det svenske Oc. Det har to 2-akslede boggier der en motor i hver driver en blindaksel som via kobbelstenger er forbundet med hver av de fire drivhjulene i hver boggi. I 1991 gjorde maskinen sine siste turer i godstog på Rjukanbanen.

Foran hvert førerrom er elektromotorene plassert under et «panser». Mellom førerrommene er effektbryter, transformator og reguleringsutstyr plassert. De to elektromotorene yter tilsammen 940 hk. Transformatoren kan yte 600 kVA kontinuerlig. Lokomotivet veier 62 tonn, og toppfarten er 70 km/t.

Anskaffelse og driftRediger

 
El 1.2004 klart til å trekke et lokalgodstog fra Drammen 5.1.1971

Loktypen var NSBs første elektriske loktype og ble anskaffet for Oslo VBrakerøya (rett før Drammen) som ble høytidelig åpnet for elektrisk drift 27. november 1922. Allerede fra 18. juni ble lokene brukt mellom Oslo V og Asker.På grunn av manglende nye bruer over Drammenselven kunne de elektriske lokene kjøres kun fram til Brakerøya stasjon, der lettere damplok (f.eks. type 21) overtok togene den siste biten inn til Drammens stasjon. Fra 6. mai 1930 kunne de elektriske lokene kjøre helt fram til Drammen stasjon.

Etter hvert som elektrfisering av det vestlige banene skred fram, ble bruken av El 1 utvidet tilsvarende: Drammen–Kongsberg i 1929, Kongsberg–Hjuksebø og Notodden–Borgestad i 1936, Nordagutu–Lunde i 1942, Lunde–Neslandsvatn i 1943, Marnardal–Sira og Skien G–Eikonrød i 1944, Kristiansand–Marnardal i 1946, Neslandsvatn–Nealug i 1948, Nelaug–Kristiansand og Borgestad–Brevik i 1949, Sira–Egersund i 1950, Egersund–Stavanger i 1956 (dvs. hele Sørlandsbanen mellom Oslo og Stavanger fullført elektrisk), Eidanger–Larvik i 1956, Larvik–Drammen og Skoppum–Horten i 1957 og til slutt Hokksund–Hønefoss i 1959. [3]

Med elektrifiseringen av Sørlandsbanen kom også de første lokene av type El 8 og fra 1950-tallet også El 11. Disse nyere loktypene ble foretrukket mer og mer i de viktigste persontogene. Bruken av El 1 ble derfor mer og mer godstog, og etterhvert heller ikke de tyngste godstogene da El 13 fra 1960-tallet kom på det vestlige nettet. Likevel kunne El 1 finnes i noen lokale persontog nesten helt til slutten av driftstiden, f.eks. Notodden–Hjuksebø og Larvik–Eidanger. Loktypen var godt egnet til skifting og ble derfor mye brukt i det som kalles arbeidende godstog som satt ut og inn godsvogner på de mange stasjonene som fram til 1973 hadde stykkgodsekspedision (avløst av Linjegods). Driftsbasene for El 1 var Oslo V, Drammen, Kristiansand og Stavanger.

Bevarte lokomotiverRediger

To lok er bevart, Nr 2001[4] og 2011[5], begge hos Norsk Jernbanemuseum.

ReferanserRediger

  1. ^ «Resultat av typesøksøk på El 1%». forsk.njk.no : Materialldatabasen ver. 4. Norsk Jernbaneklubb. Besøkt 9. april 2022. 
  2. ^ «Norge -> Elektriske lokomotiver -> NSB El 1 (Rj.B Rjukanbanen 14 - 15) | Jernbane.net». jernbane.net. Besøkt 9. april 2022. 
  3. ^ Bjerke, Thor; Haugen, Tore; Holom, Finn; Tovås, Ove (2013). Banedata 2013. Hamar/Oslo: Norsk jernbanemuseum og Norske Jernbaneklubb. s. 14–15. ISBN 978-82-90286-35-9. 
  4. ^ «Lokomotiv : elektrisk lokomotiv type El 1 nr. 2001». digitaltmuseum.no. Besøkt 29. september 2021. 
  5. ^ «Lokomotiv : elektrisk lokomotiv type El 1 nr. 2011». digitaltmuseum.no. Besøkt 29. september 2021.