Eduardo Francisco Pironio
Eduardo Francisco Pironio (født 3. desember 1920 i Nueve de Julio i Argentina, død 5. februar 1998 i Vatikanet) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Mar del Plata i Argentina da han ble kalt til Roma. Der var han prefekt for Kongregasjonen for ordensfolk og sekularinstitutter 1974–1984, deretter president for Det pavelige råd for legfolket 1984–1996, og samtidig delvis overlappende president for Den pavelige kommisjon for sjelesorgen blant helsearbeidere 1985–1989.
| Eduardo Francisco Pironio | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. des. 1920[1] 9 de Julio | ||
| Død | 5. feb. 1998[2][1] (77 år) Vatikanstaten Roma[3] | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, universitetslærer, katolsk prest (1943–), katolsk biskop (1964–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Det pavelige universitet Sankt Thomas Aquinas | ||
| Nasjonalitet | Argentina | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1976, med Santi Cosma e Damiano som titteldiakonia.
Han deltok under konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og under konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Eduardo Pironio vokste opp i en stor familie med tjueen søsken. Etter skolegangen studerte han katolsk teologi og filosofi ved seminarer i San José, La Plata og i Roma.
Prest rediger
Den 5. desember 1943 ble han presteviet for Mercedes bispedømme og virket deretter i menighetssjelesorg i ett år. I 1944 ble han lektor ved Mercedes-seminaret, og i 1959 overtok han den administrative ledelse av Mercedes bispedømme som generalvikar. Bare et år senere ble han utnevnt til rektor for Villa Devoto, det erkebispedømmelige presteseminar i Buenos Aires og professor i katolsk teologi ved det pavelige katolske universitet i Buenos Aires.
I 1962 og 1963 deltok han som konsilsteolog i de to første sesjoner av Det andre Vatikankonsil.
Hjelpebiskop i La alata rediger
Den 24. mars 1964 utnevnte pave Paul VI ham til titulærbiskop av Caeciri og hjelpebiskop i La Plata. Han ble ordinert til biskop av erkebiskopen av La Plata, Antonio José Plaza, den 31. mai 1964. Medkonsekratorer var biskopen av Nueve de Julio, Antonio Quarracino, og biskopen av Mercedes, Luis Juan Tomé.
Han deltok som biskop i den tredje og fjerde sesjon av Det andre Vatikankonsil.
Pironio ble apostolisk administrator for bispedømmet Avellaneda i 1967, hvor han ble værende til innsettelsen av Antonio Quarracino i oktober 1968. Fra 1967 til 1972 fungerte Eduardo Pironio som generalsekretær for den latinamerikanske biskopskonferansen CELAM.
Biskop av Mar del Plata rediger
19. april 1972 ble han utnevnt til biskop av Mar del Plata. Innsettelsen fant sted 26. mai samme år.
Den romerske kurie rediger
Pave Paul VI kalte ham til Roma den 20. september 1975 som pro-prefekt for Kongregasjonen for ordensfolk og sekulærinstitutter.
Kardinal rediger
Den 24. mai 1976 innlemmet paven ham i kardinalskollegiet som kardinaldiakon med tittel til diakoniet Santi Cosma e Damiano og utnevnte ham til prefekt for Kongregasjonen for ordensfolk og sekulærinstitutter, som han ledet til 1984. Kardinal Pironio deltok i august-konklavet og oktober-konklavet i 1978. Han ble ansett som papabile under og etterpå.[1]
I 1982 uttalte kardinal Pironio seg mot opphøyelsen av Opus Dei til personalprelatur.[2] Den 8. april 1984 utnevnte pave Johannes Paul II ham til president for Det pavelige råd for lekfolket, og i 1985 til president for Det pavelige råd for den pastorale assistanse til helsearbeidere..
I 1987 ble Pironio opphøyet til kardinalprest pro hac vice mens han beholdt sin tittelkirke, og i 1995 ble han utnevnt til kardinalbiskop av Sabina-Poggio Mirteto.
Den 20. august 1996 aksepterte pave Johannes Paul II hans aldersrelaterte avskjedssøknad fra sine stillinger i den romerske kurie.
Eduardo Pironio døde av benvevskreft den 5. februar 1998 i Roma, og ble gravlagt i Luján-basilikaen i Argentina.
Episkopalgenealogi rediger
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Alessandro Mattei (1744-1820) *1767
- Kardinal Pietro Francesco Galleffi (1770-1837) *1819
- Kardinal Giacomo Filippo Fransoni (1775-1856) *1822
- Kardinal Carlo Sacconi (1808-1889) *1851
- Kardinal Edward Henry Howard of Norfolk (1829-1892) *1872
- Kardinal Mariano Rampolla del Tindaro (1843-1913) *1887
- Kardinal Antonio Vico (1847-1829) *1898
- Erkebiskop Filippo Cortesi (1876-1947) *1921
- Erkebiskop Zenobio Lorenzo Guilland (1890-1962) *1935
- Erkebiskop Antonio José Plaza (1909-1987) *1950
- Kardinal Eduardo Francisco Pironio (1920-1998) *1964[4]
Referanser rediger
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Eduardo Pironio, Munzinger IBA 00000021929, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ pironio, lest 10. februar 2022
Eksterne lenker rediger
| Forgjenger: Arturo Tabera Araoz |
Prefekt for Kongregasjonen for ordenslivet |
Etterfølger: Jean Jérôme Hamer |