Antonio Quarracino
Antonio Quarracino (italiensk-argentiner, født 8. august 1923 i Pollica i bispedømmet Vallo della Lucania i Italia, død 28. november 1998 i Buenos Aires) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Buenos Aires 1990–1998.
| Antonio Quarracino | |||
|---|---|---|---|
| Født | 8. aug. 1923[1] Pollica | ||
| Død | 28. feb. 1998[1] (74 år) Buenos Aires | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, katolsk prest (1945–), katolsk biskop (1962–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Argentina | ||
| Gravlagt | Catedral Metropolitana de Buenos Aires | ||
| Utmerkelser | Storkorsridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Han ble kreert til kardinal av pave Johannes Paul II i 1991.
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Antonio Quarracino vokste opp i Argentina som barn av italienske emigranter fra han var fem år gammel. Etter skolen studerte han katolsk teologi og filosofi ved seminaret i La Plata.
Prest rediger
Han mottok prestevielsens sakrament for Mercedes bispedømme 22. desember 1945 i Luján.
Fra 1945 til 1962 underviste han ved seminaret til bispedømmet Mercedes. I tillegg tok han på seg forskjellige oppgaver i bispedømmeadministrasjonen og ivaretok de katolske ungdomsgruppene i bispedømmet i mange år.
Biskop av Nueve de Julio rediger
Den 3. februar 1962 ble han utnevnt av pave Johannes XXIII til biskop av Nueve de Julio. Han ble ordinert til biskop av biskopen av Mercedes, Anunciado Serafini, den 8. april samme år. Medkonsekratorer var biskopen av Catamarca, Adolfo Tortolo, og biskopen av San Rafael, Raúl Francisco Primatesta.
Han deltok i alle fire sesjonene av Det andre Vatikankonsil fra 1962 til 1965.
Biskop av Avellaneda rediger
Pave Paul VI utnevnte ham til biskop av Avellaneda den 3. august 1968. Innsettelsen i embedet der fant sted den 5. oktober samme år. På slutten av 1978 ble han sendt av Vatikanet til erkebispedømmet San Salvador som apostolisk visitator i Óscar Romeros tid som erkebiskop der. Etter visitasjonen anbefalte han at en apostolisk administrator sede plena ble installert i Romeros erkebispedømme. Ved å gjøre det erklærte han Romero, som var orientert mot frigjøringsteologi, uegnet til å utøve sitt bispeembede. Til syvende og sist ble Romero imidlertid ikke de facto fratatt makten, ettersom han ble myrdet av sentrale miljer innen det salvadoranske militæret i 1980.[2]
Erkebiskop av La Plata rediger
Den 18. desember 1985 utnevnte pave Johannes Paul II ham til erkebiskop av La Plata. Innsettelsen fulgte den 5. april neste år.
Erkebiskop av Buenos Aires rediger
30. oktober 1990 ble han utnevnt til erkebiskop av Buenos Aires og innsatt den 22. november.
Fra 1990 til 1996 var Antonio Quarracino president for Den argentinske bispekonferanse.
Erkebiskop Quarracino var motstander av politikken ført av president Raúl Alfonsín (1983–1989) og anklaget politikere for korrupsjon, som årsak til «nasjonal fattigdom". Han erkjente imidlertid å være venn av president Carlos Menem (1989–1999) som ble sterkt kritisert av andre kirkeledere (som kardinal Primatesta). Quarracino ønsket velkommen og støttet Carlos Menem amnesti for gjerningsmenn dømt for forbrytelser begått under militærdiktaturet under Menems forgjenger Raúl Alfonsín, som et bidrag til nasjonal forsoning.[3][4]
Erkebiskop Quarracino hadde en skarpt negativ holdning til homoseksualtet. Han beskrev likekjønnet kjønnslig samkvem som en flekk på samfunnets ansikt.
Kardinal rediger
Den 28. juni 1991 ble han tatt opp i kardinalkollegiet av Johannes Paul II som kardinalprest med titulærkirken Santa Maria della Salute a Primavalle.
Han mottok priser fra jødiske organisasjoner for sine bidrag til interreligiøs dialog.
Han døde av hjertestans i Buenos Aires den 28. februar 1998 og ble gravlagt i katedralen der.
Episkopalgenealogi rediger
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Alessandro Mattei (1744-1820) *1767
- Kardinal Pietro Francesco Galleffi (1770-1837) *1819
- Kardinal Giacomo Filippo Fransoni (1775-1856) *1822
- Kardinal Carlo Sacconi (1808-1889) *1851
- Kardinal Edward Henry Howard of Norfolk (1829-1892) *1872
- Kardinal Mariano Rampolla del Tindaro (1843-1913) *1887
- Kardinal Antonio Vico (1847-1829) *1898
- Erkebiskop Filippo Cortesi (1876-1947) *1921
- Erkebiskop Zenobio Lorenzo Guilland (1890-1962) *1935
- Biskop Anunciado Serafini (1898-1963) *1935
- Kardinal Antonio Quarracino (1923-1998) *1962[5]
Referanser rediger
- ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 7247692, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ J. R. Brockman: Oscar Romero. Eine Biographie. Fribourg 1990, s. 220.
- ^ Gabriel Escobar: Cardinal’s Comments on Gays Backfires in Argentina. Washington Post, 24. September 1994
- ^ Austen Ivereigh: The Great Reformer: Francis and the Making of a Radical Pope. Picador 2015
- ^ quar, lest 15. november 2021