Åpne hovedmenyen

Mariano Rampolla del Tindaro

italiensk diplomat og prest

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Mariano Rampolla del Tindaro ble født på Sicilia som sønn av grev Ignazio Rampolla av Tindaro og hans hustru Orsola Errante. Rampolla begynte på Vatikanseminaret i 1856, og i 1861 fortsatte han sin presteutdannelse ved Collegio Capranica med studier ved det pavelige universitet Gregoriana. Etter å ha tilegnet seg betydelig innsikt i orientalske anliggender ble han sendt til Pontificia Ecclesiastica Academia for å forberedes til tjeneste for den romerske kurie.

Prest, pavelig diplomatRediger

I 1866 ble Rampolla presteviet, og innehadde da blant en doktorgrad i utroque iure, dvs. både sivil- og kirkerett, fra Gregoriana.

Etter to år ved nuntiaturet i Spania ble han i 1877 sekretær for Kongregasjonen for troens utbredelse for de orientalske riter (nå innlemmet i Kongregasjonen for Østkirkene), og i 1880 sekretær for Kongregasjonen for troens utbredelse.

Erkebiskop, nuntiusRediger

I 1882 ble han utnevnt til titularerkebiskop av Heraclea in Europa, og bispeviet av kardinal Thomas Howard. Samme år ble han nuntius til Spania.

KardinalRediger

Ved konsistoriet i mars 1887 ble han kreert til kardinalprest, og 2. juni samme år ble han kardinalstatssekretær. Han fikk en bestemmende innflytelse på Pavestolens politikk overfor statene, hvis primære anliggende og problem for pavedømmets forhold til den italienske regjering. Pavestolen søkte en stund en tilnærmelse til Italia, men det lyktes ikke kardnal Rampolla å finne noen løsning med italienerne.

Det dårlige forhold mellom Den Hellige Stol og den italienske stat innvirket også negativt inn på kirkens relasjoner til de sentraleuropeiske makter, særlig etter inngåelsen av Trippelalliansen i 1882. Som konsekvens av det dårlige forhold til Østerrike søkte dermed Rampolla mer nærhet til Frankrike og Spania, hvorved hans tidligere virke i Madrid kom han til nytte og gode. Ved dette klarte han å bevare en viss handlingsfrihet for Kirken , skjønt han pådro seg (personlig) en visst misbehag fra regjeringene i Berlin og Wien.

En annen av kardinal Rampollas utenrikspolitiske motstandere var den russiske tsar Aleksander III, som hadde ønsket seg ay kardinalstatssekretærvervet skulle gått til kardinal Serafino Vannutelli. Hann hadde assistert ved tsarens kroningsseremoni i Moskva i 1883, og i motsetning til Rampolla hadde han ikke noe i mot ønsket om å innføre russisk språk i den polsk-katolske liturgi.[4]

Da pave Leo XIII døde i 1903 ble det alminnelig forventet at Rampolla skulle bli valgt til pave. Hans kandidatur syntes å være i medvind, inntil det siste øyeblikk, sa den østerrikske keiser Franz Joseph I nedla sitt veto jus exclusivae under konklaven. (det var tre europeiske herskere av katolske land som hevdet en slik vetorett: Østerreike, Frankrike og Spania.) Kardinal Jan Puzyna de Kosielsko, fyrsterkebiskop av Kraków, fremsatte dette veto på vegne av den østerrikske keiser. Rampolla skulle da egentlig allerede ha fått mange nok stemmmer til å ble valgt. (New York Times hevdet i 1913 at Rampolla hadde fått 62 stemmer, men det er tvilsomt ettersom dette var det totale antall kardinaler som stemte og det ville i så fall ha betydd at han og den polske biskop også hadde stemt slik.) Den som ble valgt i stedet ble så kardinal Giuseppe Sarto (Pius X), og en han første offisielle handlinger var den 20. januar 1904 å avskaffe den vetoretten som var blitt påberopt.

Etter sitt nederlag ved pavevalget i 1903 var kardinal Rampolla en mer kraftløs kuriekardinal under pave Pius X' pontifikat - kirkepolitisk var han nå på sidelinjen. Den nye paven misetenkte ham for franske sympatier i den utbrytende kirkekrisen i Frankrike, og da trakk Rampolla seg bort fra de diplomatiske sysler ov viet seg til det pastorale arbeide ved Peterskirken, til andaktsøvelser og forfatterskap.

Han klarte ikke å samarbeide med sin etterfølger Rafael Merry del Vals skarpe antimodernisme som preget kirken i tiden fra 1903. Rampolla mente at den lammet meget og mangt. Merry del Val hadde vært konklavets sekretær, og umiddelbart etter pavevalget var han blitt Rampollas etterfølger som statssekretær, og ble kreert til kardinal etter to måneder. Rampolla forble forsåvidt holdt i aktelse. Og i 1909 ble han elevert til første sekretær (leder) for Det hellige officium som var blitt omorganisert i 1908, og i 1910 utnevnt til president for det pavelige St. Thomas-akademi. I den spanske kirkekrise i 1910 begynte paven artter å rådspørre ham om hans diplomatiske innsikter, men døden brøt av hans stigende innflytelse.

Han døde i Roma 16. desember 1913, og ble først gravlagt på kirkegården Campo Verano. I 1929 ble hans legeme overført til kirken Santa Cecilia in Trastevere.

ReferanserRediger

  1. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb10709670c
  2. ^ SNAC, 9. okt. 2017, Mariano Rampolla, w6p011tk
  3. ^ a b ram
  4. ^ Rampolla Will Not Be Forced Out i The Chicago Sunday Tribune av 22. februar 1891, lest 15. september 2015 (PDF P.4)

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 Lodovico Jacobini 
Kardinalstatssekretær
Etterfølger:
 Rafael Merry del Val y Zulueta