Wikipedia

Den katolske kirke i India

Den katolske kirke i India utgjør med 1,6 % av landets befolkning en religiøs minoritet i India. Blant de 24 millioner kristne i landet er imidlertid mer enn to tredjedeler katolikker. Av disse er igjen 72 % romerske katolikker (dvs. følger den latinske ritus), 24 % syro-malabariske (kaldeisk ritus) og 3 % syro-malankariske katolikker (antiokensk ritus).

Andelen av katolikker i befolkningen er høyest i delstatene Goa (36 %), Meghalaya (25 %) og Kerala (24 %, derav halvparten med orientalske riter). Årsakene er ulike: Kerala har fra det 1. århundre av hatt en betydelig såkalt tomaskristen minoritet; Goa var i århundrer hovedsetet for den katolske kolonimakten Portugal; i Meghalayas tilfelle har den katolske misjonen hatt stor suksess.

Struktur rediger

 

Kirken er organisert i 164 bispedømmer fordelt over 30 kirkeprovinser:

Personer rediger

Primas og patriark rediger

Indias primas er erkebiskopen av Goa og Daman. Erkebiskopen av Goa, som var Indias første erkebispesete, har innehatt primastittelen siden 1572. Siden 1886 bærer han i tillegg ærestittelen patriark av Østindia.

Storerkebiskoper rediger

 
Kardinal Varkey Vithayathil er storerkebiskop av Ernakulam-Angamaly

To av den katolske kirkens fire storerkebiskoper residerer i India. De er overhoder for den syro-malabariske resp. syro-malankariske kirken og innehar titlene storerkebiskop av Ernakulam-Angamaly resp. Thiruvananthapuram.

Nuntius rediger

Pavens nuntius til India er erkebiskop Salvatore Pennacchio (siden 2010).

Kardinaler rediger

Det fins (per 2010) seks indiske kardinaler: de emeriterte og den nåværende erkebiskopen av Mumbai, Simon Ignatius Pimenta (uten stemmerett), Ivan Dias og Oswald Gracias; den emeriterte erkebiskopen av Bangalore, Duraisamy Simon Lourdusamy (uten stemmerett); erkebiskopen av Ranchi, Telesphore Placidus Toppo; og storerkebiskopen av Ernakulam-Angamaly, Varkey Vithayathil.

Helgener rediger

Apostelen Tomas har stor betydning for Indias kristne (jf. tomaskristne), siden han sies å ha misjonert Malabarkysten og ha lidd martyriet i Mayilappur.

Den første indiskfødte katolske helgen er klarissen Alfonsa Muttathupadathu (1910–1946; helligkåret 2008).

Moder Teresa, den sannsynligvis mest kjente katolikken som virket i India i nyere tid, ble saligkåret i 2003.

Klostre og valfartssteder rediger

 
St. Thomas-katedralen i Mayilappur

Mange indiske valfartssteder har sammenheng med apostelen Tomas’ virke. Det viktigste er antakelig St. Thomas-katedralen i Mayilappur, der Tomas skal ha blitt begravd. Stor betydning har også de seks kirkene som han skal ha grunnlagt, som Kokkamangalam og Malayattur. Blant andre valfartsmål kan nevnes Bom Jesus-basilikiaen i Goa eller Arokia Matha-basilikaen i Vailankanni.

Kurisumala Ashram er et syro-malankarisk cistercienserkloster.

Historie rediger

Den katolske misjonen i India begynte med Portugals kolonisering av subkontinentet tidlig på 1500-tallet. Området ble i 1514 lagt under Funchal bispedømme, men allerede i 1522 ble Goa bispedømme opprettet som det første bispesetet på indisk jord. Goa bispedømme (og senere Goas kirkeprovins) omfattet ikke bare India, men alle nyoppdagede områder mellom Kapp det gode håp i vest og Stillehavet i øst. Goa ble i 1558 opphøyet til erkebispedømme, og det ble etter hvert skilt ut flere bispedømmer, som forble suffraganer under Goa.

Selv om den katolske kirke hadde kommet til India med de portugisiske kolonialistene på 1500-tallet, hadde kristendommen slått rot spesielt langs Malabarkysten vel tusen år tidligere. De portugisiske misjonærene traff derfor til sin overraskelse på de såkalte tomaskristne samfunnene i dagens Kerala, som fulgte en kaldeisk ritus. Misjonærene så det som sin oppgave å omvende de tomaskristne til den latinske ritus. Derfor ble Indias andre bispesete lagt til Cochin ved Malabarkysten (1558). 1599 ble Angamaly erkebispedømme opprettet, som utelukkende var ansvarlig for områdets tomaskristne. De katolske erkebiskopenes manglende vilje til å anerkjenne de tomaskristnes liturgiske særtrekk førte i 1653 til et brudd med den katolske kirke. Etter at paven i 1659 sendte en apostolisk vikar og de tomaskristne ble forsikret om å kunne følge sin kaldeiske ritus, inngikk en stor del av dem i 1662 en union med den katolske kirke, noe som ga opphav til den syro-malabariske kirke. (Resten av de tomaskristne dannet i 1665 den syrisk-ortodokse kirke av Malankara.)

De portugisisk-styrte kirkelige strukturene i India inngikk i det portugisiske patronatssystemet, der Portugals konge f.eks. stod fri til å innsette biskoper. Med Portugals synkende innflytelse som sjømakt ble også den portugisiske misjonen i koloniene svekket. Paven opprettet derfor etter hvert flere apostoliske vikariater i India, dvs. jurisdiksjoner som var direkte underlagt Den hellige stol (immediat). Noen steder oppstod territorielle konflikter mellom Goas jurisdiksjon og de apostoliske vikarene. Konfliktene eskalerte i sammenheng med Bombay bispedømme på slutten av 1700-tallet.

Etter flere tiår med uenighet reagerte pave Gregor XVI i 1838 ved å innskrenke portugisernes innflytelse. På dette tidspunktet fantes det i India fire (erke)bispedømmer underlagt det portugisiske patronatssystemet (Goa, Angamalay/Cranganore; Cochin, Meliapor) og seks vikariater samt én misjon direkte underlagt paven (Bengal, Bombay, Madras, Pondicherry, Tibet-Hindustan, Verapoly; Madura og Koromandelkysten). Paven opphevet den 24. april Goas suffraganer og slo deres territorier til de nærmeste vikariatene. Goa selv fikk omfanget sitt begrenset til de faktiske portugisiske besittelsene.

Etter langvarige forhandlinger kom partene i 1886 til enighet, og den 1. september opprettet pave Leo XIII et katolsk hierarki i India, bestående av sju kirkeprovinser. Flere av Goas tidligere suffraganer ble derved gjenopprettet, mens vikariatene ble opphøyet til (erke)bispedømmer utenfor det portugisiske patronatssystemet. Strukturen var dermed (inkluderte tre mindre justeringer i 1887):

Gjennom oppdelingen av de eksisterende bispedømmene og opprettelsen av nye bispeseter økte antallet etter hvert til dagens 164. De syro-malabariske vikariatene ble i 1923 opphøyet til (erke)eparkier i en egen kirkeprovins (Ernakulam). De første syro-malankariske eparkiene ble opprettet i 1932, to år etter at to biskoper fra den indisk-ortodokse kirke hadde inngått en union med paven.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_katolske_kirke_i_India&oldid=21773299»