Jurisdiksjon (den katolske kirke)

I den katolske kirke betegner jurisdiksjon (a) en prelats (f.eks. biskops) lovgivende og forvaltningsmessige myndighet; eller (b) området der prelatens myndighet gjelder.

JurisdiksjonsområdeRediger

En prelat er leder for et bispedømme eller et lignende «område». Disse omtales gjerne generelt som jurisdiksjoner fordi det fins flere slike enheter av høyere eller lavere rang enn vanlige bispedømmer (patriarkat, storerkebispedømme, metropolitanerkebispedømme, erkebispedømme, bispedømme, territorialprelatur, territorialabbedi, militærordinariat, personalprelatur, apostolisk vikariat, eksarkat, ordinariat, apostolisk prefektur, apostolisk administrasjon og misjon sui iuris). De fleste av disse utgjør ikke bare rettslige, men også territorielle enheter, dvs. har en definert geografisk utstrekning. Militærordinariater og personalprelaturer er derimot ikke «områder» i territoriell forstand, men omfatter en definert gruppe av personer.

JurisdiksjonsmyndighetRediger

Enhver prelat har ledelses-, forvaltnings- og læremyndigheten over sitt jurisdiksjonsområde. Det er for eksempel bare han som kan ordinere prester.

En mer omfattende myndighet ligger hos patriarkene. Det er vanligvis bare disse som kan ordinere eller avsette biskoper, endre omfanget eller grensene av bispedømmer, vedta og tolke kirkelover osv. Mens paven er patriarken for den latinske kirke, har flere orientalske katolske kirker egne patriarker, som har tilsvarende myndighet innenfor sine særkirker.