Personalprelatur


Pavens våpenskjold
Den katolske kirkens hierarki
Pave
Patriark
Kardinal
Storerkebiskop
Primas
Metropolitt
Erkebiskop
Biskop
Generalsuperior
Biskop-prelat
Biskop-abbed
Militærordinarius
Personalprelat
Abbed
Apostolisk vikar
Apostolisk eksark
Apostolisk ordinarius
Apostolisk prefekt
Apostolisk administrator

Misjonsprest sui iuris

Et personalprelatur er en jurisdiksjon i den katolske kirke som består av prelat, presteskap og lekfolk som har bestemte ikke-territorielle kirkelige sjelesørgeriske oppdrag.

Det første personalprelaturet er Opus Dei, som fikk denne status i 1982, og per 2022 er det også det eneste.

Personalprelaturets medlemmer er underlagt prelaten som om han var deres stedlige biskop. Prelaten er i sin tur underlagt paven.

Personalprelaturer ligger i den latinske ritus av den katolske likesom bispedømmer og militærordinariater inn under Bispekongregasjonens portefølje. Disse tre former for kirkelige strukturer er sammensatt av eller innrettet mot lekfolk som har deres egen sekulærgeistlighet og prelat. Til forskjell fra bispedømer, som dekker definerte geografiske territorier, og militærordinariater - som knytter an til nasjonale væpnede styrker og deres familier i hjemlandet og i baser og der de måtte tjenestegjøre, har personalprelaturer sjelesorgsansvar for personer hvor enn de måtte være.

Ordningen ble unnfanget under andre Vatikankonsil i 1965 og nedfelt i n. 10 av dekretet Presbyterorum ordinis[1] og ble i 1966 lovfestet av pave Paul VI i hans motu proprio Ecclesiae sanctae.[2] Den ble så nedfelt i den reviderte kirkelov som trådte i kraft i 1983.[3]

AnvendelseRediger

Opus Dei - modelltilfelle - eller særtilfelle?Rediger

Den 28. november 1982 ble Opus Dei som Prelaturet av Det Hellige Kors og Opus Dei gjort til den katolske kirkes første og så langt (2022) eneste personalprelatur.

I 2017 hadde Opus Dei 92 892 lektroende (menn og kvinner), 2121 prester, 31 nye prester og 366 kandidater til presteembetet.[4] De lektroende som tilhører et personlig prelatur er vanlige troende i bispedømmene der de bor. Bispedømmebiskopens rettigheter overfor lekfolkene i et personalprelatur er ikke annerledes enn de overfor andre lekfolk i hans bispedømme.

Imidlertid har Opus Dei, som det eneste personalprelatur etablert til dags dato, noen spesielle trekk i henhold til sine vedtekter (Codex Iuris Particularis Operis Dei). Dette kan forklare hvorfor plasseringen av personalprelaturet i Kirkens konstitusjonelle struktur har vært gjenstand for kontroversiell debatt i det kirkerettslige fagmiljø. Forfatterne som tilhører Opus Dei selv, Amadeo de Fuenmayor, Valentín Gómez-Iglesias og José Luis Illanes, eller forfattere knyttet til det, ser personalprelaturet som en del av den hierarkiske grunnforfatning av den universelle kirke, noe som samtidig ville bety at det opprinnelig konsosiative Opus Dei (det var sekulærinstitutt fra 1950 til 1982), i motsetning til alle ordener, menigheter, sekulærinstitutter eller andre kirkelige foreninger, er blitt omgjort til en del av den universelle kirkes forfatning. Men mange andre forfattere anser det bare som en inkardinasjonsmulighet eller inkardinasjonsgruppering som vurderes for geistlige, noe som krever at vedtektene utformes mer detaljert.

I en tale 17. mars 2001 erklærte pave Johannes Paul II at personlalprelaturet Opus Dei var en del av den katolske kirkes hierarkiske struktur.[5] Han hadde også utnevnt de to første prelatene for personalprelaturet Opus Dei, Alvaro del Portillo y Diez de Sollano og Javier Echevarría Rodríguez, til titulærbiskoper i 1990 og 1994.

Mulige andre personalprelaturerRediger

Nettstedet prelaturaspersonales.org fremhever at det kan modellen personlalprelaturer kan egne seg for emigranter og sosiale minoriteter.[6]

Filippinere utenfor hjemlandetRediger

Det er blitt foreslått personalprelaturer for pastoral omsorg for filippinske migranter. Dette kanoniske oppsettet kan hjelpe de filippinske migrantene med å integrere seg bedre i sin lokale kirke og bidra til å spre beste praksis for integrering fra andre steder dithen hvor andre filippinere har migrert. Et prelatur i stedet for et ordinariat kan bedre tjene formålet siden det ikke trenger å kunne yte alle pastorale tjenester og migrantene vil fortsette å være tro medlemmer av sine spesifikke territorielle bispedømmer..[7] Opprettelsen av et verdensomspennede slikt personalprelatur har siden 2020 vært drøftet av organer innen Den filippinske bispekonferanse (CBCP) og kan munne ut i en anbefaling overfor Paven.[8]

St. Pius X-broderskapetRediger

St. Pius X-broderskapet er av Vatikanet blitt tilbudt en kanonisk restrukturering som et personalprelatur.[9]

Relaterte strukturerRediger

Den 30. juni 2009 ble det kunngjort at Den hellige stol ville opprette personalordinariater for anglikanere som konverterte til den katolske kirke. Modellen var inspirert av eksisterende militærordinariater og var på flere måter sammenlignbare med personalprelatur av Opus Dei-type.[7] En viktig forskjell mellom et ordinariat og et personalprelatur er at ordinariater (både personal- og militærordinariater) kan opprette menigheter for dem som innskriver seg i strukturen og da ikke har kumulativt medlemskap med det territorielle bispedømme de ellers ville ha vært del av. Personalordinariater for tidligere anglikanere er også autoriserte til bruk av en egen unik liturgi utviklet av Troskongregasjonen og Kongregasjonen for gudstjenesten. Tre slike ordinariater er blitt etablerte: Our Lady of the Southern Cross for Australia og Japan, Our Lady of Walsingham for England og Wales, og The Chair of Saint Peter for USA og Canada.

En annen og unik struktur med flere fellestrekk med personalprelaturmodellen er Administração Apostólica Pessoal São João Maria Vianney i Brasil, for bruk av den tridentinske liturgi.

ReferanserRediger

  1. ^ 'Presbyterorum ordinis, norsk oversettelse hos katolsk.no; 2006-03-31, lest 2022-07-05
  2. ^ Ecclesiae sanctae Fordelingen av presteskapet og hjelp til andre bispedømmer, nr.4, norsk oversettelse hos katolsk.no, 2006-03-31, lest 2022-07-05
  3. ^ «Personal Prelatures cann. 294–297». Vatican.va. Besøkt 14. oktober 2013. 
  4. ^ Annuario Pontificio 2017, s. 1032
  5. ^ Jfr. Osservatore Romano, tysk, 6. april 2001, s. 11
  6. ^ «Otras posibles Prelaturas | Prelaturas, Ordinariatos y otras circunscripciones personales - Prelaturas, Ordinariatos y otras circunscripciones personales». 24. februar 2012. 
  7. ^ «Pope Francis on Collegios – PONTIFICIO COLLEGIO FILIPPINO». 
  8. ^ CBCP to decide on proposal to create ‘personal prelature’ for Filipino migrants, cbcp.news, 2022-07-03, lest 2022-07-04
  9. ^ «SSPX Bishop Fellay: Personal Prelature Offer Under Consideration» (engelsk). Besøkt 10. oktober 2021.