Den nye franske bølge
Den nye franske bølgen (fransk: la Nouvelle Vague) er en stilretning innenfor fransk film som oppsto på slutten av 1950-tallet. Regissørene Jean-Luc Godard, Francois Truffaut, Jacques Demy, Jacques Rivette, Claude Chabrol, Jacques Rozier og også andre sto i spissen for retningen, som delvis var basert på den italienske neorealismen.
Alexandre Astrucs manifest «Den nye avantgardens fødsel: la camera-stylo», utgitt i L'Écran den 30. mars 1948,[1][2] forfektet mer personlige filmer og et nytt filmspråk, og risset opp en del tanker som senere ble utvidet av François Truffaut og filmtidsskriftet Cahiers du cinéma. Det argumenterte for at «filmen var i prosessen å bli et nytt uttrykksmiddel på samme nivå som maleriet og romanen ... i form hvor og med en kunstner kan uttrykke sine tanker, hvor abstrakt de enn måtte være, eller oversette sine besettelser nøyaktig som han gjør i samtidens essay eller roman. Dette er hvorfor jeg vil like å fremme denne nye tidsalder for caméra-stylo.»[3]
Mange av filmene er politiske og tar opp sosiale samfunnsmessige sammenhenger fra samtiden. Mange av representantene for Nouvelle Vague var unge regissører med erfaring som filmkritikere, fremfor alt i Cahiers du cinéma. I 1954 publiserte Truffaut her artikkelen Une certaine tendance du cinéma français (En viss tendens i fransk film), denne teksten regnes som det første teoretiske grunnlag for retningen. Også filmkritikeren og filmteoretikeren André Bazin hadde som sjefredaktør av Cahiers en avjørende innflytelse på utformingen av den franske bølgen.
Chabrols Min venn Serge (1958) blir regnet som den første av alle filmene i den nye bølgen. Den ble etterfulgt av Truffaut med På vei mot livet (1959), og Godard med Til siste åndedrag (1960). Disse filmene ble svært godt mottatt både av kritikere og av publikum. Etter hvert ble også resten av filmverdenen oppmerksom på denne nye retningen, som var meget interessant og spennende. Arthur Penn er et eksempel på en amerikansk regissør som har latt seg inspirere av bølgen, dette kan sees i filmen Bonnie And Clyde.
Særtrekk ved den nye bølgen rediger
Filmer fra den franske bølge var som oftest lavbudsjett-produksjoner, filmet med enkle filmkameraer, og enkelt lys- og lydutstyr. Filmmateriale med høyere lysfølsomhet hadde blitt utviklet, slik at en ofte kunne filme helt uten lysutstyr. Med dette lette utstyret kunne filmene tas opp på locations, istedenfor i et studio, for eksempel følger man mange av figurene gjennom Paris' gater. Kameraet var ofte håndholdt, dette førte til en flytende kameraføring som fort ble et kjennetegn for den franske bølgens filmer. Filmene ble ofte tatt opp i regissørens venners leiligheter, og vennene ble også flittig brukt som crew til filmene. Et annet synlig trekk ved den franske retningen er at regissørene regelmessig måtte improvisere med utstyr, som for eksempel lys. I Jean-Luc Godards Til siste åndedrag (A bout de souffle), finner man mange såkalte «Jump Cuts», brå klipping, hvor man i en scene kunne lage brudd eller ellipser. Dette bidrar til en annen oppmerksomhet rettet mot filmspråket, en fremmedgjøringseffekt. Ofte ble dialoger og replikker improvisert av skuespillerne i løpet av filmen. Filmene i den nye bølgen ble raskt forstått som et friskt pust innen fransk film.
Innflytelse på norsk film rediger
Kvinnelige regissører som Anja Breien og Vibeke Løkkeberg har latt seg inspirere av den franske nye bølgen. Breien gikk på en fransk filmskole i den tiden da bølgens filmer hadde sitt store inntog i Frankrike. I hennes filmer Arven og Hustruer ser man at Breien helt tydelig har hentet trekk fra den franske nye bølgen.
Et utvalg av den nye bølgens regissører rediger
Et utvalg av den nye bølgens filmer rediger
Regissører som har latt seg inspirere rediger
Referanser rediger
- ^ «La Camera Stylo - Alexandre Astruc» fra The French New Wave, red Ginette Vincendeau & Peter Graham. 30. mars 1948.
- ^ «Alexandre Astruc», New Wave Film
- ^ Marie, Michel (2008): The French New Wave: An Artistic School, John Wiley & Sons, ISBN 9780470776957, s. 31.