De 13 gamle steder

De 13 gamle steder (tysk Die Dreizehn Alten Orte) var de tretten kantonene som utgjorde Det sveitsiske edsforbund mellom 1513 og 1798. («Sted» eller Ort var en gammel betegnelse for kanton.) De oppstod av «De åtte gamle steder» (Bern, Glarus, Luzern, Schwyz, Unterwalden, Uri, Zug, Zürich) ved at Fribourg og Solothurn (1481), Basel og Schaffhausen (1501) samt Appenzell (1513) ble medlemmer.

Ved å erobre Ticino (1512) og Vaud (1536) som avhengige områder (Untertanenlande) og knytte bånd til Drei Bünde (Graubünden, zugewandter Ort) oppnådde edsforbundet omtrent dagens utstrekning. Også løsrivelsen fra Det hellige romerske rike av den tyske nasjon skjedde i denne perioden: Faktisk var edsforbundet allerede blitt uavhengig etter seieren i den såkalte Schwabenkrigen (1499). Med freden i Westfalen (1648) ble Sveits' uavhengighet også folkerettslig anerkjent.

En del interne uroligheter falt også i denne perioden: Reformasjonen og motreformasjonen førte til dels til blodige sammenstøt (bl.a. 1531), mens f.eks. delingen av Appenzell i en katolsk og en protestantisk halvkanton i 1597 gikk fredelig for seg. Fra 1712 dominerte de reformerte kantonene.

Også absolutismen gjorde seg gjeldende. Selv om kantonene hadde protodemokratiske strukturer, bar forvaltningen av de avhengige områdene (Untertanenlande) tydelig preg av føydalisme. Også bykantonene ble styrt av oligarkier heller enn demokratier: I Bern, Fribourg, Luzern og Solothurn styrte borgerskapet; i Basel, St. Gallen, Schaffhausen og Zürich laugene. Bondeopprør i Bern, Luzern, Solothurn (1653) og Vaud (1723) ble slått ned.

På denne bakgrunn er det forståelig at befolkningen ikke ytte mye motstand da franske revolusjonstropper opprettet Den helvetiske republikk i 1798. Dette innebar opphevelsen av statsforbundet, som De 13 gamle steder hadde utgjort, og tvangsforeningen til en sentralistisk enhetsstat, som bestod til 1803. De tidligere Untertanenlande inngikk i Den helvetiske republikk på lik linje med De 13 gamle steder.