Wikipedia

Christian Holtermann Knudsen

norsk politiker
(Omdirigert fra «Christian Holterman Knudsen»)

Christian Holtermann Knudsen (født 15. juli 1845 i Bergen, død 21. april 1929) var en norsk typograf, redaktør og politiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var av fattig arbeiderslekt, gikk i typograflære, og drev eget trykkeri i Kristiania fra 1884. Han gikk aktivt inn i fagbevegelsen for trykkeriarbeiderne i 1872, og grunnla både forløperen til LO i 1882, forløperen til Arbeiderbladet i 1884, videre Den socialdemokratiske Forening i 1885, og Det forenede norske Arbeiderparti i 1887. Han var også den ledende kraft i maktovertakelsen i Oslo Arbeidersamfunn, denne foreningen meldte overgang fra Venstre til Det norske Arbeiderparti i 1893. Med ett skiftet da 5000 medlemmer partitilhørighet.

Christian Holtermann Knudsen
Født15. juli 1845[1]Rediger på Wikidata
Bergen
Død21. apr. 1929[2]Rediger på Wikidata (83 år)
BeskjeftigelseTypograf
EktefelleMarie Knudsen (1870–)[3]
PartiArbeiderpartiet
NasjonalitetNorge
Leder i Arbeiderpartiet
1889
ForgjengerHans G. Jensen
EtterfølgerCarl Jeppesen
Leder i Arbeiderpartiet
1900–1902
ForgjengerLudvig Meyer
EtterfølgerChristopher Hornsrud
Leder i Arbeiderpartiet
1912–1918
ForgjengerOscar Nissen
EtterfølgerKyrre Grepp
Stortingsrepresentant
1907–1915
ValgkretsGrünerløkken (Kristiania)
Christian Holtermann Knudsen på Commons
Christi Krybbe skole i Bergen, hvor den unge Christian Holtermann Knudsen var elev.
Fattige arbeiderkvarter i Pipervika, 1870. Arbeiderne her hadde så lav inntekt at de stod uten stemmerett de første tjue årene etter at Arbeiderpartiet ble stiftet.

Knudsen regnes ofte som grunnleggeren av den politiske arbeiderbevegelse i Norge, og var innvalgt på Stortinget for Arbeiderpartiet 1906–15. Han var partiformann i tre perioder, og selv om han tidvis ble offer for fløystrid forble han i partiet gjennom partisplittelsene 1921–27. Han satt kontinuerlig i partiets sentralstyre fra 1887 til 1924 med bare ett års avbrekk.[4] Knudsen var belest innen teoretisk sosialisme, men beholdt et jordnært og måteholdent forhold til ideologi. I Arbeiderpartiets pionertid var han en nær alliert og personlig venn med Carl Jeppesen. Holtermann Knudsen var gift, men hadde ingen egne barn.

Oppvekst, utdanning og familie

rediger

Knudsen var sønn av bøkkeren og daglønneren Knud Olai Rasmussen, og sønnen Christian tok Holtermann-navnet fra sin ubeslektede fadder, kjøpmannen Nicolay Holtermann i Bergen.[5] Han vokste opp i et arbeiderhjem med to brødre og to søstre, og ble en av de fremste elevene ved Christi Krybbe skole. Faren var rodeforstander i Bergens Arbeiderforening – en «borgerlig» arbeiderforening som i motsetning til Kristiania Arbeidersamfund aldri kom til å bli knyttet til den politiske arbeiderbevegelsen. Men inspirert av de «borgerlige» arbeidersamfunnenes sykekasser gikk Christian Holtermann Knudsen senere inn for at også de sosialistiske fagforeningene skulle arrangere slike hjelpekasser for medlemmene. Den praktiske nytten av samhold styrket det indre fellesskapet og solidaritetsånden, mente han.[6]

Christian Holtermann Knudsen gikk i boktrykkerlære etter folkeskolen, og forlot Bergen for godt i januar 1865. Han ble gående arbeidsløs i både København og Kristiania, men fikk til slutt jobb hos B. M. Bentzen, senere i andre trykkerier i Kristiania og Kongsberg. Han giftet seg med arbeiderdatteren Marie Knudsen fra Halden, i Kristiania i 1870 – hun var da 33 år gammel og hadde en 10 år gammel datter. Christian og Marie fikk selv ingen barn, men hadde et lykkelig ekteskap.

Fagforeningsarbeid i skyggen av Venstre

rediger

Christian Holtermann Knudsen fikk nå trykkerjobb i avisen «Almuevennen», eid av den radikale stortingsmannen og senere statsrevisor Christian Johnsen. Knudsen ble der til 1884, og Johnsen ga også ut det mer politiske «Adressebladet». I denne perioden, hvor økonomisk oppgang skapte klarere lønnskrav fra håndverkerne, ble Christian Holtermann Knudsen fagforeningsmann, sosialist, og agitator.[7] I 1872 startet typografene fagforening i Kristiania, med Knudsen som medstifter og tillitsvalgt. Han fikk her blant annet vedtatt at medlemmene betalte ukentlige bidrag til streikekassen for typografer i København.[8]

Knudsen ble i 1876 valgt til formann i Den typografiske forening i Kristiania, som var Norges første levedyktige fagforening. Dette året startet en verdenskrise som brakte nødsår og arbeidsløshet i Norge – og økte motsetninger mellom håndverkerne og de ufaglærte arbeiderne som i nødsårene strømmet inn fra bygdene. Under trykket av lønnskamp og arbeidsløshet organiserte trykkeriarbeiderne seg, som den første håndverkergruppen i landet.[9] Knudsen ble med i styret fra 1874 og gikk i møter med svenske og norske tidlige sosialister, og leste tyske småskrifter om sosialismen. Foreløpig fantes det ingen sosialistisk forening i Norge – bare rene fagforeninger uten en nasjonal overbygning. Hans initiativ allerede i 1877 om å danne et nasjonalt forbund for typografforeningene møtte motstand i Oslo, men han fikk Bergens typografforening til å medvirke til opprettelsen av Norsk Centralreisekasse for Bogtrykkere i 1882 – dagens Norsk Grafisk Forbund. Dermed stod Knudsen fadder for Norges første nasjonale fagforbund, som la grunnstenen for LO. Samme år stiftet arbeidersamfundene og arbeiderforeningene en nasjonal fellesorganisasjon – De forenede norske Arbeidersamfund – under det andre arbeidermøte i Trondheim, politisk helt dominert av Venstre.[10]

Knudsen ble selv medlem av Kristiania Arbeidersamfund i 1882, en «borgerlig» arbeiderforening hvor Venstre nettopp hadde overtatt den politiske ledelsen på bekostning av Høyre. Holtermann Knudsen tilhørte arbeiderforeningens og partiet Venstres ytterste venstrefløy, og kjempet der for alminnelig stemmerett og «arbeidersagen». Kristiania Arbeidersamfund var helt preget av Venstre, med agitatorer som Bjørnstjerne Bjørnson, Ernst Sars og Johan Sverdrup blant medlemmene, og tusenvis av tilhørere på møtene. Knudsens opposisjonstilværelse i Venstre bar få frukter, og han konsentrerte etter hvert sin kraft om arbeidet gjennom fagbevegelsen. Da snekkerne i Kristiania tok initiativ til en sammenslutning, inviterte de etter hvert til en sentralkomite for ulike fagforbund, hvor Knudsen fikk styreplass sent i 1883.

Fagforeningenes Centralkomite jobbet med tariffspørsmål og hjelpekasser, og deltok på møtene i den Venstre-dominerte landssammenslutningen De forenede norske Arbeidersamfund, men med sosialistiske delegater.[11] På komiteens oppfordring opprettet Knudsen i mai 1884 avisen Vort Arbeide i 20 000 eksemplarer, med undertittel Organ for Arbeidernes Interesser – det senere Arbeiderbladet.[12] Den konkurrerte med «Demokraten», som appellerte til arbeidere, men ikke brakte noe politisk arbeider- eller fagforeningsstoff. Da byens trykkerier ganske snart nektet å trykke det radikale innholdet, startet han eget trykkeri, og fra august kom «Vort Arbeide» ut i 250 eksemplarer to ganger i uka, til en pris av 1 krone per kvartal. Fra 1886 het avisen «Social-Demokraten». I de kommende år ble Knudsen ofte dømt til bøter, eksempelvis for å trykke Hans Jægers bok «Fra Kristiania-Bohemen» og student Oskar Jægers artikkel til støtte for prevensjon. Knudsen valgte soning framfor pengebot.[13]

Den Socialdemokratiske Forening

rediger

Venstre-mannen Jon Hol fikk arbeiderne ved Akers mekaniske verksted til å starte en «borgerlig» arbeiderforening og utgi en ikke-sosialistisk arbeideravis, «Arbeideren», i desember 1884. Det norske Arbeiderforbund under ledelse av Jon Hol hadde brodd mot «Vort Arbeide», og støtte sammen med den sosialistiske Fagforeningenes Centralkomite på møtene i De forenede norske Arbeidersamfund. Kampen om fagbevegelsen var for alvor begynt. Knudsen så seg nødt til å få fagforeningenes sentralkomite til å overta driften av avisen da kampen tilspisset seg. Da de ikke kom til enighet om å støtte avisdriften, ble det trolig utslagsgivende for Knudsens initiativ til å starte et «arbeiderparti».[14]

På et folkemøte i Kasino ved Youngstorget den 27. januar 1885 talte Knudsen til 300 frammøtte, og stemplet Johan Sverdrups arbeiderkommisjoner som «aldeles utilstrækkelige. De bygger på Bismarcks Forslag som er aldeles uantagelig og forkastet af Arbeiderne der».[15] Sammenstillingen mellom Sverdrups og Bismarcks borgerlige arbeiderpolitikk var bevisst. I en artikkel i «Vort Arbeide» 3. februar innbød han til «Stiftelse af en Socialdemokratisk Forening». Medlemmene i typografforeningen var ikke entydig begeistret for at deres fremste tillitsvalgte tonet politisk flagg på denne måten.[16] Den første som meldte seg var advokat Ludvig Meyer, og da 100 interesserte hadde meldt seg 1. mars 1885 ble foreningen startet.

Foreningen overtok avisdriften, og startet lokale foreningslag i Grorud, Lysaker, Høvik, Porsgrunn og Skien. Den ble møtested for sosialistene som kjempet om makten i arbeidersamfundene, fagforeningene og på de nasjonale arbeidermøtene, og Den Socialdemokratiske Forening gikk inn i Arbeidersamfundenes fellesorganisasjon.[17] Sommeren 1885 agiterte Knudsen og Sophus Phil i Bergen, og samme år deltok Knudsen ved det nasjonale arbeidermøtet for arbeidersamfunn, i Kristiansand. Han fikk her gjennomslag for krav om 10 timers normalarbeidsdag og alminnelig stemmerett for menn, men hans forslag om kvinnelig stemmerett ble forkastet med 58 mot 11 stemmer. Snart ble splittelsen i arbeidersamfundene mer tydelig, særlig etter at regjeringen Sverdrups Arbeiderkommisjon skuffet arbeiderne med lite kraftfulle forslag i 1886. Arbeiderbevegelsen ble radikalisert, avisen tok det ideologiske navnet «Social-Demokraten» under sosialisten Carl Jeppesens ledelse, mens Holtermann Knudsen ble sosialismens klare anfører i arbeiderbevegelsen.[18]

Knudsens stiftelse av Den Socialdemokratiske Forening regnes som forløperen til grunnleggingen av Arbeiderpartiet, og det er mulig å se på 1. mars 1885 som den «egentlige» stiftelsesdatoen for arbeiderbevegelsens parti i Norge, snarere enn grunnleggingen i Arendal 21-22. august 1887.[19] Knudsen inviterte til dannelsen av «en socialdemokratisk forening for Norge».[19] Han var to år senere en av foreningens sju utsendinger til stiftelsesmøtet for Arbeiderpartiet.

Knudsen fikk avløsning som formann for Den Socialdemokratiske Forening høsten 1886, og som redaktør i «Social-Demokraten» i 1887. Begge verv ble overtatt av den 28-årige danske tobakksarbeideren Carl Jeppesen, som Knudsen innledet et livslangt og nært samarbeid med. Sammen med konen Hulda tok Jeppesen jobb som børstebinder for Jordan og Kristiania kommune, men skrev først og fremst fengende taler, skrifter, artikler og arbeidersanger. Selv om de gikk hver sin vei ved partisplittelsen i 1921 – Jeppesen var innom Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti – bevarte de det politiske og personlige vennskapet. De to inntok en sentral rolle som utsendinger fra Den sosialdemokratiske forening ved det todagersmøtet som de faglige Samholdsforeningene (dvs. samorganisasjonene) innkalte til i Arendal 21. august 1887, hvor Det forenede norske Arbeiderparti ble stiftet.

Knudsen som Arbeiderpartiets ideolog

rediger
 
Knudsen kjente de tyske sosialistiske ideologer og deres harde debatter. I likhet med Eduard Bernstein mente også Knudsen at sosialismen kunne innføres gjennom demokratisk, politisk arbeid og valgdeltakelse.
 
Bonde og tidligere Venstre-mann Christopher Hornsrud fra Buskerud fikk sitt fylkes arbeiderforening innmeldt i Arbeiderpartiet i 1893, og bidro sterkt til å moderere det nye partiets jordbrukspolitikk og øke appellen i bygdene. Men i ønsket om taktisk valgsamarbeid med Venstre ble han Holtermann Knudsens hovedmotstander i partiet fram til 1906. I 1928 dannet han Arbeiderpartiets første regjering.
 
Kristiania i 1904, fem år etter at Holtermann Knudsen ble innvalgt i bystyret.

Knudsen og hans sosialdemokratiske kamerater fra Oslo og Bergen preget sterkt stiftelsesmøtet i Arendal 21-22. august 1887, hvor i alt 29 utsendinger representerte 19 fagforeninger. De fleste av de 19 lokale samholdsforeningene som møtte, var ikke erklært sosialistiske eller sosialdemokratiske. Carl Jeppesen preget organisasjonsdebatten, og Christian Holtermann Knudsen dominerte i programdebatten. Møtet vedtok allmenn stemmerett, lovfestet normalarbeidsdag, overgang fra innførselstoll på konsumvarer til progressiv inntektsskatt, og støtte til streikerett.

Dette året lå fortsatt de fleste arbeidere under inntektsgrensen på 800 kroner årlig som grense for mannlig stemmerett, tross helge- og nattarbeid. Knudsen forhindret radikale vedtak om profittutbytte og «sædelighed», siden målet om å trekke Venstre-dominerte foreninger inn i det nye partiet krevde programvedtak som ikke virket støtende eller skremmende. Sagbruksarbeider Anders Andersen ble partiformann, men Knudsen dominerte utformingen av det politiske programmet.[20] Året etter flyttet partiledelsen til Kristiania, og Knudsen og Jeppesen gikk inn i sentralstyret under skredderen Hans G. Jensen. Som agitator vant Knudsen etter hvert varig ry som den sosialistiske bevegelses fornyer og vellykkede partibygger i Norge, godt hjulpet av den splittelse som oppstod i Venstre da partiet i 1884 nådde sitt demokratiske og parlamentariske mål.[21]

Partiet var fortsatt lite, stadig støttet de fleste arbeiderforeningene i Norge opp om partiet Venstre. Det store, Venstre-dominerte arbeidermøtet på Haram i 1888 avviste Knudsens forslag om progressiv skatt, men støttet hans krav om 10-timersdag. Da Holtermann Knudsen på Haram-møtet foreslo en statlig fattig- og alderskasse, fikk forslaget kun 3 stemmer. Partiarbeidet gikk tregt, og i 1889 foreslo en fagforening å nedlegge Arbeiderpartiet. I stedet slo partiet inn på en mer utpreget sosialistisk vei og ga opp tanken om å samle de mange Venstre-dominerte arbeiderforeningene i det nye partiet. Arbeiderne burde overta produksjonsmidlene og staten burde «ordne Produktionen». I 1889 vedtok det nye Arbeiderpartiet for første gang et sosialistisk program med Holtermann Knudsen som formann. Etter ett år overlot han også her roret til Carl Jeppesen.

Christian Holtermann Knudsen fikk Kristiania Arbeidersamfunn over fra Venstre til Arbeiderpartiet i 1893. Samtidig utvidet han sitt trykkeri og fikk blant annet anbudet på statens frimerketrykking. I 1908 var Knudsen gjeldfri og ble med tiden en mer velholden mann.[22] Han tapte formannsstriden i partiet mot Ludvig Meyer i 1897 med én stemme, men fortsatte som sentral kraft i partiet og tok til orde for en knytning til Arbeiderpartiet da Arbeidernes faglige Landsorganisasjon (LO) ble dannet i 1899 med Knudsen som ordstyrer. Knudsen kom denne høsten inn i Kristianias bystyre, og ble sittende der i 27 år til 1926. Med årene vant han tverrpolitisk anerkjennelse for arbeidet i hovedstaden.

Den nye partidannelsen i Norge ble uavvendelig etter at arbeidersamfundene og de nasjonale arbeidermøtene ble stadig mer Venstre-dominert ettersom sosialistene trakk seg ut. Først på 1890-tallet vant det nye Arbeiderpartiet gradvis kampen om arbeidersamfundene, sterkt forløst gjennom Kristiania Arbeidersamfunds overgang i 1891, men i mange år fortsatt var det mye lokalt samarbeid mellom de to fløyene.[23] Arbeiderpartiet stilte fortsatt ikke lister ved stortingsvalgene, og det taktiske forholdet til Venstre preget 1890-tallet. Egne lister i 1894 ble ingen suksess, inntektskravene førte fortsatt til at de fleste i den fattige del av arbeiderbevegelsen uansett ikke hadde stemmerett. Dessuten kom unionssaken mot Sverige etter hvert til å overskygge «arbeidersagen» og sosialismen, ved unionsoppløsningen satt presten Alfred Eriksen alene på Stortinget for Arbeiderpartiet. Holtermann Knudsen ble igjen valgt til partiformann i 1900, men ble kastet ved kampvotering mot Christopher Hornsrud etter tre år. Formannsvalget stod i realiteten mellom Hornsrud som i stortingsvalget 1903 ville stille lister sammen med Venstre, og Knudsen som ønsket rene Arbeiderparti-lister.

Sosialistisk parlamentarisme

rediger

Etter det nedslående 1903-valget søkte Knudsen revansje mot Venstre-samarbeidet ved landsmøtet i 1904, men ble igjen nedstemt. Arbeiderpartiet støttet kravet om unionsoppløsning for å få det av veien slik at de sosiale spørsmål igjen kunne komme i forgrunnen.[24] Svenskenes arbeiderleder Hjalmar Branting støttet også unionsoppløsningen. Under den interne partistriden om man måtte forberede seg på kamp mot den svenske overmakten eller skulle stole fullt på klassealliansen med den svenske arbeiderbevegelsen, ble Holtermann Knudsens støtte til folkevæpning nedstemt på partilandsmøtet i 1906, hvor flertallet vedtok pasifisme. Likevel ble Knudsen nestformann i partiet samme år, og inntok Stortinget som representant for første gang i 1906, her ble han parlamentarisk leder fra første stund.

I 1911 overtok Holtermann Knudsen for tredje gang som Arbeiderpartiets formann, ved opprykk etter Oscar Nissens død. Han fortsatte motstrebende som formann etter at partiet mot Knudsen og Jeppesens advarsler vedtok totalavhold i 1912. Han ville frasi seg stortingsplassen men ble renominert og fikk først trekke seg i 1915, samme år som han fylte 70 år. Tre år senere opplevde han radikaliseringen som gjorde opprør mot den parlamentariske tradisjonen på påskelandsmøtet i 1918 – hvor den revolusjonære Grepp-Tranmæl-fløyen vant flertall, men Knudsen ble igjen valgt inn i sentralstyret i 1920 som eneste representant for den «gamle» fløyen, 75 år gammel.

Streng støtte til intern partidisiplin og lojalitet rundt fattede vedtak gjorde Knudsen spiselig i begge leirer, og han gikk ikke sammen med gamle moderate partifeller i dannelsen av Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti (NSA) i 1921. Med Ole O. Lian som LO-leder hadde Knudsen en mer moderat alliert som bidro til å holde Arbeiderpartiet borte fra ytterliggående radikalisme og kommunisme. Knudsens 80-årsdag ble feiret stort av Arbeiderpartiet – det var viktig for moralen at ikke selve partistifteren brøt ut sammen med de moderate sosialdemokratene. Enda mer gledet det nok 82-åringen å motta meldingen om samlingskongressen i 1927 hvor den «gamle» fløyen kom tilbake i Arbeiderpartiet.

Knudsens betydning

rediger

Fattiggutten og partibyggeren Christian Holtermann Knudsen mistet sin kone Marie i 1923, og i april 1929 sovnet han selv inn, 84 år gammel. På det tidspunktet hadde partiet inntatt posisjonen som landets største i valg, og hadde dannet en kortvarig regjering året i forveien. Avisen Social-Demokraten hadde vokst til å bli en stor, riksdekkende avis. Han hadde ofte blitt nedstemt, men det var til syvende og sist linjen til partiets grunnlegger som seiret. Programfestingen av totalavholdet, pasifismen og den revolusjonære strategien ble kun episoder i partiets liv som ikke fikk varig feste. Men først og fremst lyktes Knudsen i å danne det sosialdemokratiske partiet i Norge, og få store arbeiderforeninger med i dette partiet, herunder foreningen i Kristiania. Han grunnla også en egen, og politisk sett meget viktig avis for arbeiderbevegelsen, med stor personlig kostnad gjennom 24 års gjeldsbetaling på trykkeriet. Knudsen var ingen glitrende taler, snarere syntes mange unge tilhørere at han var kjedelig. Men Knudsen var en grundig, utrettelig og utholdende partibygger. Og han var ingen stor sosialistisk teoretiker, men bygde et stort, sosialistisk parti.[25] Under begge partisplittelsene legitimerte han det samlede, opprinnelige partiet, samtidig som han bremset den indre radikaliseringen 1918-27.

Den Socialdemokratiske forening ble til i en brytningstid hvor industrien vokste fram i landet, og hvor parlamentarismen brakte folket makt. Sterke sosialistiske impulser kom fra Tyskland direkte via Knudsen og via Carl Jeppesen – men den stillferdige, jordnære og pragmatiske fattiggutten Knudsen, i likhet med foregangsmannen Olaus Fjørtoft, bar også med seg det Trygve Bull har kalt «arven fra Venstre». Arbeiderforeningene stod i nesten hele andre halvdel av 1800-tallet nærmest partiet Venstre. Stemmeretten forente bønder og arbeidere, og var lenge en viktigere kampsak enn sosialismen. Men snart raknet alliansen, da nødsår på bygdene og nye sosiale utfordringer og klasseskiller radikaliserte mange av arbeiderne.[26] Verdenskrisen fra 1876 skapte også krise i den gryende industrien, og mange trakk inn til Kristiania eller dro til Amerika. Arbeidsløshet presset lønningene ned, og konkurranse fra billig arbeidskraft fra bygdene gjorde at faghåndverkerne i byene sluttet seg sammen i fagforeninger. Knudsen maktet snart å forene håndverkernes og arbeiderproletarene i én bevegelse, ved å kommunisere klassebevisstheten gjennom klassekamp. Ti års fagforeningsarbeid og studier av sosialisme ga Knudsen et politisk program for den nye, norske arbeiderklassen. I løpet av ett år (1884–85) fikk Norge parlamentarisme, to nye arbeideraviser, og et gryende arbeiderparti. Men konkurransen fra venstre-foreningene, Jon Hol og avisen «Arbeideren» ble tøff før Arbeiderpartiet endelig brøt igjennom som det klare arbeiderklassepartiet, nesten tjue år etter partidannelsen i Arendal.

Knudsen var stortingsrepresentant fra 1906 til 1915. I denne egenskap var han parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1906–1909 og 1913–1915, og var forøvrig medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre 1887–1918 og 1919–1924.

Videre var Christian Holtermann Knudsen medlem av Nobelkomiteen 15. mars 1924 – 31. desember 1924, samt varamedlem i Nobelkomiteen 30. juni 1913 – 15. mars 1924 og 1. januar 1925 – 31. desember 1927.

Referanser

rediger
  1. ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 487[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 30[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Arbeiderpartiet Arkivert 19. september 2010 hos Wayback Machine. . Christian Holtermann Knudsen.
  5. ^ Egil Helle. «Christian Holtermann Knudsen», i: Pionerene – Den socialdemokratiske Forening og Christian Holtermann Knudsen, Tiden norsk forlag, Oslo 1985, side 9.
  6. ^ Egil Helle (red.), 1985, side 13.
  7. ^ Egil Helle (red.), 1985, side 16-17.
  8. ^ Arbeiderpartiet Arkivert 19. september 2010 hos Wayback Machine. . Christian Holtermann Knudsen.
  9. ^ Håkon Meyer, Den politiske arbeiderbevegelse i Norge, Arbeiderpartiets forlag 1931, side 24.
  10. ^ Håkon Meyer, 1931, side 28-29.
  11. ^ Håkon Meyer, 1931, side 30.
  12. ^ Egil Helle (red.), 1985, side 20-22.
  13. ^ Egil Helle (red.), 1985, side 31-32.
  14. ^ Egil Helle (red.), 1985, side 24-25.
  15. ^ Halvard M. Lange, «Den socialdemokratiske forening 50 år», i : Pionerene – Den socialdemokratiske forening og Christian Holtermann Knudsen, 1985, side 61.
  16. ^ Arbeiderpartiet Arkivert 19. september 2010 hos Wayback Machine. . Christian Holtermann Knudsen.
  17. ^ Håkon Meyer, 1931, side 32.
  18. ^ Håkon Meyer, 1931, side 32-33.
  19. ^ a b Egil Helle (red.), 1985, side 5.
  20. ^ Egil Helle (red.), 1985, side 38-39.
  21. ^ Håkon Meyer, 1931, side 26-27.
  22. ^ Egil Helle (red.), 1985, side 42.
  23. ^ Håkon Meyer, 1931, side 34-36.
  24. ^ Håkon Meyer, 1931, side 40.
  25. ^ Egil Helle (red.), 1985, side 47-49.
  26. ^ Halvard M. Lange, «Den socialdemokratiske forening 50 år», i : Pionerene – Den socialdemokratiske forening og Christian Holtermann Knudsen, 1985, side 56-57.

Videre lesning

rediger
  • Den socialdemokratiske Forening (1985). Pionerene. Den socialdemokratiske Forening og Christian Holtermann Knudsen. Oslo: Tiden. ISBN 82-10-02705-0. 
  • Helle, Egil (1988). Grunnleggeren. Christian Holtermann Knudsens liv i norsk arbeiderbevegelse. Oslo: Tiden. ISBN 82-10-03170-8. 

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Christian_Holtermann_Knudsen&oldid=22891062»