Charles Lyell

britisk geolog
Charles Lyell
PSM V01 D242 and V20 D610 Charles Lyell.jpg
Født14. november 1797[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
AngusRediger på Wikidata
Død22. februar 1875[1][2][5][6]Rediger på Wikidata (77 år)
City of WestminsterRediger på Wikidata
Gravlagt Westminster Abbey (1875–)Rediger på Wikidata
Ektefelle Mary Horner Lyell (1832–)[7][8]Rediger på Wikidata
Far Charles LyellRediger på Wikidata
Mor Frances SmithRediger på Wikidata
Søsken Henry LyellRediger på Wikidata
Utdannet ved Exeter CollegeRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Geolog, jurist, universitetslærer, skribent, paleontologRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det forente kongerike Storbritannia og IrlandRediger på Wikidata
Medlem av
11 oppføringer
Royal Society, Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina, Kungliga Vetenskapsakademien, Vitenskapsakademiet i St. Petersburg, Det ungarske vitenskapsakademiet, American Academy of Arts and Sciences, Det russiske vitenskapsakademi, Det prøyssiske vitenskapsakademiet, Bayerische Akademie der Wissenschaften, Accademia delle Scienze di Torino, Koninklijke Nederlandse Akademie van WetenschappenRediger på Wikidata
Utmerkelser
9 oppføringer
Fellow of the Royal Society, Copleymedaljen (1858)[9], Pour le Mérite for vitenskap og kunst, Royal Medal (1834), Wollastonmedaljen (1866), æresdoktor ved Universitetet i Wien (1865)[10], Bakerian Lecture (1835), Fellow of the American Academy of Arts and Sciences, Knight BachelorRediger på Wikidata

Charles Lyell (født 14. november 1797 i Kinnordy i Forfarshire, død 22. februar 1875 i London) var en skotsk geolog.

Lyell har navngitt flere geologiske epoker, blant annet pleistocen.

VirkeRediger

Priciples of GeologyRediger

Lyell betraktes sammen med James Hutton som den moderne geologis fedre,[trenger referanse] i den forstand at de utviklet geologien til en egen vitenskapsgren. Hans viktigste arbeid var omfattende lagfølgestudier for å utrede forskjellige epoker, studier som han utførte i 1830-årene. Hans viktigste publikasjon kom i 1830: Principles of Geology, med undertittelen Being an inquiry how far the former changes of the earth's surface are referable to causes now in operation. Denne boka gav for første gang en forståelig ulegning av bergartssyklus, og ble brukt som lærebok i geologi i mange tiår etterpå.

Lyells verk baserer seg på aktualitetsprinsippet, som går ut på at dagens fysiske fenomener som vær og vind har vært de samme gjennom hele planetens historie og formet planeten gjennom enorme tidsrom. Fram til boka kom ut hadde det rast en opphetet debatt mellom aktualister og tilhengerne av såkalt katastrofsime. Etter utgivelsen ble aktualitetsprinsippet godtatt som det rådende paradigme i geologien.[11]

Charles Darwin leste boka under jordomseilingen med HMS Beagle, og siterte den som et av de viktigste grunnlagene for utarbeidelsen av evolusjonsteorien.[12]

Darwin-Wallace-affærenRediger

Lyell ble etter hvert en nær venn med og mentor for Darwin, men aksepterte aldri dennes evolusjonsteori fullt ut, til tross for at han var en av de første som ble konsultert av Darwin om disse teorier.[13] Han var også den Alfred Russel Wallace ønsket å henvende sin egen evolusjonsteori til, og Lyell, sammen med med botanikeren Joseph Dalton Hooker utarbeidet kompromisset der både Darwins og Wallaces brev ble lest opp for the Linnean Society i 1898. Denne ordningen førte til at de to skribentene kunne dele æren, og tillot Darwin å publisere The Origin of Species året etter med æren i behold.[14]

The Antiqity of ManRediger

I 1863 gav Lyell selv ut boken Geological Evidence of the Antiquity of Man der han beskrev sin tolkning av utviklingslæren. Han argumenterte for at menneske som art måtte være mye eldre enn de få tusen årene som til da var vanlig antatt. Han polulariserte også de første bevisene for at tidlige mennesker hadde eksistert sammen med fossile dyrearter som huleløve og mammut. Lyells dramatiske litterære stil og status som en av verdens fremste geologer var med å gjøre disse ideene kjent. Et resultat av Lyells bok var framveksten av «prehistorisk arkeologi» (arkeologiske undersøkelser av tidlig steinander) og paleoantropologi.[15]

UtmerkelserRediger

Lyell ble tildelt Royal Medal i 1834, Copley Medal i 1858 og Wollaston Medal i 1866.

Han ble også tildelt Tistelordenen, og i 1864 ble han utnevnt til baronett.

Månekrateret Lyell er oppkalt etter ham, likeså et krater på Mars, og fjellet Mount Lyell vest på Tasmania i Australia.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøksdato 9. april 2014
  2. ^ a b Autorités BnF, besøksdato 10. oktober 2015, data.bnf.fr
  3. ^ Accademia delle Scienze di Torino, oppført som Charles Lyell, Accademia delle Scienze di Torino ID lyell-charles
  4. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Charles Lyell, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0038827
  5. ^ Store norske leksikon, oppført som Charles Lyell, Store norske leksikon-ID Charles_Lyell
  6. ^ Brockhaus Enzyklopädie, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som Charles Lyell, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id lyell-charles
  7. ^ Kindred Britain
  8. ^ The Peerage person ID p50102.htm#i501013, besøksdato 7. august 2020
  9. ^ Royal Society, «Award winners : Copley Medal», besøksdato 30. desember 2018, verkets språk engelsk
  10. ^ geschichte.univie.ac.at
  11. ^ Albritton, Claude C, The Abyss of Time. San Francisco: Freeman, Cooper & Company, 1980, side 104-107
  12. ^ Bowler, Peter J.; Morus, Iwan Rhys (2005). Making Modern Science: A Historical Survey. Chicago: University of Chicago Press. s. 104. ISBN 9780226068619. 
  13. ^ «The 1858 Darwin-Wallace paper». The Alfred Russel Wallace Website. Besøkt 8. februar 2018. 
  14. ^ Berra, T.M. (2013). «Wallace’s Acceptance of Darwin’s Priority in his own Words» (PDF). The Linnean. 29 (2): 23-40. Besøkt 29. august 2020. 
  15. ^ Cohen, Claudine (1998). «Charles Lyell and the evidences of the antiquity of man». Geological Society, London, Special Publications. 143 (1): 83–93. doi:10.1144/GSL.SP.1998.143.01.08. Besøkt 29. august 2020.