Charles Lyell

britisk geolog

Charles Lyell (født 14. november 1797 i Kinnordy i Forfarshire, død 22. februar 1875 i London) var en skotsk geolog.

Charles Lyell
Født14. nov. 1797[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Angus[3]
Død22. feb. 1875[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (77 år)
London[3]
BeskjeftigelseGeolog, jurist, universitetslærer, paleontolog, skribent Rediger på Wikidata
Embete
  • President of the Geological Society of London (1835–1837)
  • President of the Geological Society of London (1849–1851) Rediger på Wikidata
Utdannet vedExeter College (18161821) (akademisk grad: Master of Arts)
EktefelleMary Horner Lyell (1832–)[6][7]
FarCharles Lyell[6][8]
MorFrances Smith[6][8]
SøskenHenry Lyell[6]
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
GravlagtWestminster Abbey (1875–)
Medlem av
11 oppføringer
Royal Society (1826–)
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
Kungliga Vetenskapsakademien
Vitenskapsakademiet i St. Petersburg
Det ungarske vitenskapsakademiet
American Academy of Arts and Sciences
Det russiske vitenskapsakademi
Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Bayerische Akademie der Wissenschaften
Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen
Accademia delle Scienze di Torino (1839–)[3]
Utmerkelser
9 oppføringer
Fellow of the Royal Society
Copleymedaljen (1858)[9]
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Royal Medal (1834)
Æresdoktor ved Universitetet i Wien (1865)[10]
Bakerian Lecture (1835)
Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow
Knight Bachelor
Wollastonmedaljen (1866)[11]

Lyell har navngitt flere geologiske epoker, blant annet pleistocen.

Virke rediger

Priciples of Geology rediger

Lyell betraktes sammen med James Hutton som den moderne geologis fedre,[trenger referanse] i den forstand at de utviklet geologien til en egen vitenskapsgren. Hans viktigste arbeid var omfattende lagfølgestudier for å utrede forskjellige epoker, studier som han utførte i 1830-årene. Hans viktigste publikasjon kom i 1830: Principles of Geology, med undertittelen Being an inquiry how far the former changes of the earth's surface are referable to causes now in operation. Denne boka gav for første gang en forståelig ulegning av bergartssyklus, og ble brukt som lærebok i geologi i mange tiår etterpå.

Lyells verk baserer seg på aktualitetsprinsippet, som går ut på at dagens fysiske fenomener som vær og vind har vært de samme gjennom hele planetens historie og formet planeten gjennom enorme tidsrom. Fram til boka kom ut hadde det rast en opphetet debatt mellom aktualister og tilhengerne av såkalt katastrofsime. Etter utgivelsen ble aktualitetsprinsippet godtatt som det rådende paradigme i geologien.[12]

Charles Darwin leste boka under jordomseilingen med HMS Beagle, og siterte den som et av de viktigste grunnlagene for utarbeidelsen av evolusjonsteorien.[13]

Darwin-Wallace-affæren rediger

Lyell ble etter hvert en nær venn med og mentor for Darwin, men aksepterte aldri dennes evolusjonsteori fullt ut, til tross for at han var en av de første som ble konsultert av Darwin om disse teorier.[14] Han var også den Alfred Russel Wallace ønsket å henvende sin egen evolusjonsteori til, og Lyell, sammen med med botanikeren Joseph Dalton Hooker utarbeidet kompromisset der både Darwins og Wallaces brev ble lest opp for the Linnean Society i 1898. Denne ordningen førte til at de to skribentene kunne dele æren, og tillot Darwin å publisere The Origin of Species året etter med æren i behold.[15]

The Antiqity of Man rediger

I 1863 gav Lyell selv ut boken Geological Evidence of the Antiquity of Man der han beskrev sin tolkning av utviklingslæren. Han argumenterte for at menneske som art måtte være mye eldre enn de få tusen årene som til da var vanlig antatt. Han polulariserte også de første bevisene for at tidlige mennesker hadde eksistert sammen med fossile dyrearter som huleløve og mammut. Lyells dramatiske litterære stil og status som en av verdens fremste geologer var med å gjøre disse ideene kjent. Et resultat av Lyells bok var framveksten av «prehistorisk arkeologi» (arkeologiske undersøkelser av tidlig steinander) og paleoantropologi.[16]

Utmerkelser rediger

Lyell ble tildelt Royal Medal i 1834, Copley Medal i 1858 og Wollaston Medal i 1866.

Han ble også tildelt Tistelordenen, og i 1864 ble han utnevnt til baronett.

Månekrateret Lyell er oppkalt etter ham, likeså et krater på Mars, og fjellet Mount Lyell vest på Tasmania i Australia.

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID lyell-charles, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0038827[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Charles_Lyell[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ The Peerage person ID p50102.htm#i501013, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Royal Society, «Award winners : Copley Medal», verkets språk engelsk, besøkt 30. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ geschichte.univie.ac.at[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.geolsoc.org.uk, besøkt 21. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Albritton, Claude C, The Abyss of Time. San Francisco: Freeman, Cooper & Company, 1980, side 104-107
  13. ^ Bowler, Peter J.; Morus, Iwan Rhys (2005). Making Modern Science: A Historical Survey. Chicago: University of Chicago Press. s. 104. ISBN 9780226068619. 
  14. ^ «The 1858 Darwin-Wallace paper». The Alfred Russel Wallace Website. Arkivert fra originalen 9. februar 2018. Besøkt 8. februar 2018. 
  15. ^ Berra, T.M. (2013). «Wallace’s Acceptance of Darwin’s Priority in his own Words» (PDF). The Linnean. 29 (2): 23-40. Besøkt 29. august 2020. 
  16. ^ Cohen, Claudine (1998). «Charles Lyell and the evidences of the antiquity of man». Geological Society, London, Special Publications. 143 (1): 83–93. doi:10.1144/GSL.SP.1998.143.01.08. Besøkt 29. august 2020.