Sankt Chad av Mercia (angelsaksisk Ceadda; født ca. 623, død 2. mars 672) var en angelsaksisk geistlig på 600-tallet. Han var abbed av flere klostre, biskop for northumbrianerne, og senere biskop for mercianerne og folket på Lindsey. Han ble gjort til helgen, med minnedag 2. mars, og hans navn står i Martyrologium Romanum.

Chad av Mercia
Fødtca. 634[1]Rediger på Wikidata
Northumbria
Død2. mars 672Rediger på Wikidata
Lichfield
BeskjeftigelseTeolog, katolsk prest, katolsk biskop (664–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Abbed
  • bishop of York (664–)
  • Roman Catholic Bishop of Coventry and Lichfield (669–) Rediger på Wikidata
SøskenCedd
NasjonalitetNorthumbria
GravlagtLichfield Cathedral

Kilder rediger

Det meste av vår kunnskap om den hellige Chad kommer fra skriftene til Beda den ærverdige (672 - 735).[2] Beda forteller at han fikk sin kunnskap om Chad og hans bror Cedd fra munkene i Lastingham[3], hvor begge var abbeder. Han gir dette stor betydning og nevner det allerede i forordet av sin historiebok, noe som kan være hentydning om at brødrene hadde blitt kontroversielle figurer: Bede må ha tenkt at hans skrifter om dem ville være av mer enn ordinær interesse for leserne. Videre refererer han også fra den informasjon han fikk fra Trumbert «som underviste meg i Skriften og som hadde blitt utdannet i klosteret av dets mester»[4], det vil si Chad. Beda betrakter seg selv som stående i åndelig slektskap med Chad og hadde samlet informasjon fra minst en person som kjente ham personlig. Det betyr at vi har god grunn til å tro at Beda har gode kilder til faktisk informasjon og at han hadde egeninteresse i å presentere og fortolke den på beste vis.

Tidlig liv og utdannelse rediger

Den eneste betydelige faktaopplysningen som Beda gir om Chads tidligste liv er at han var elev av Aidan av Lindisfarne ved det keltiske klosteret på Lindisfarne.[5] Som prest fulgte Chad idealene til Aidans og hans egen bror Cedd, forteller Beda, og det kan merkes at Aidan selv hadde vært elev av Columba av Iona, og hadde blitt invitert av kong Oswald av Northumbria til å komme til Iona og etablere et kloster der. I 635 kom Aidan til Northumbria og han døde der i 651. Chad må ha studert ved Lindisfarne en tid mellom disse årene.

Chad var en av fire brødre, alle prester, og de andre var Cedd, Cynibil og Caelin.[6] Chad synes å ha vært yngre enn Cedd, og entret den politiske scenen rundt ti år etter Cedd. Det er grunner til å anta at Chad og hans brødre selv kom fra adelen i Northumbria[7]: de hadde uansett tette forbindelser til de herskende klasser i Northumbria. Imidlertid er navnet Chad egentlig mer britisk-keltisk enn angelsaksisk. Det er et element funnet i personnavn hos mange walisiske prinser og adelige fra samme periode og har ordbetydningen «kamp». Dette kan indikere en familie av blandet kulturell bakgrunn med røtter til den opprinnelige keltiske befolkningen i regionen.

Chad reiste senere til Irland for å bli munk[8] før han ble ordinert som prest. Cedd blir ikke nevnt som Chads følge på denne tiden av hans utdannelse. Sannynligvis var Cedd, som tidligere nevnt, eldre enn Chad og muligens var han allerede blitt ordinert som prest noen år tidligere. Han var iallfall prest i 653 da han ble sendt for å arbeide sammen med «mellomanglene» i Mercia.[9] Chads følge var Egbert av Northumbria som var på omtrent samme alder som han selv. De to reiste til Irland for videre studier. Beda forteller at Egbert selv var av adelig bakgrunn, og plasserer Egbert og dermed også Chad i en gruppe av engelske lærde som kom til Irland mens Finan og Colmán var biskoper ved Lindisfarne. Dette betyr at Egbert og Chad må ha reist til Irland etter at Aidan døde i 651.

Beda gir en lang opptegnelse av hvordan Egbert ble dødssyk i Irland i 664[10] og lovte å følge livet ut i stor nøysomhet for å sone sine ungdomssynder. Hans eneste gjenværende venn ved dette tidspunkt het Ethelhun, og han døde av pest. Chads tid i Irland må derfor ha vært i perioden 651-664. Beda gjør det klart at de studerende engelskmennene i Irland ennå ikke var blitt prester, og at ordinasjonen normalt skjedde ved 30-årsalderen, det året da Jesus selv begynte sin menighet. Chads fødselsdato var sannsynligvis 634, eller noe tidligere. Cynibil og Caelin ble sannsynligvis ordinert på midten av 650-tallet, da de sammen med Cedd grunnla Lastingham. Chad var ganske sikkert den yngste av de fire brødrene.

Chad ble utdannet i en klostertradisjon som utgikk fra benediktinerordenens regler som på denne tiden spredte seg langsomt over hele Vest-Europa med oppmuntring fra Roma. Beda gjør det klart at den irske og tidlige angelsaksiske klosterbevegelsen som Chad erfarte var peripatetiske, det vil si omvandrende, holdt strengt på asketisk livsførsel og hadde et strengt fokus på bibelsk eksegese (fortolkning) som genererte en sterk eskatologisk (læren om de siste ting) bevissthet. Egbert minnet senere om at han og Chad «fulgte et strengt klosterliv sammen». Noen av de lærde ble værende i de irske klostrene, mens andre vandret fra den ene herre til andre i søkningen etter kunnskap. Bede sier at de irske munkene med glede underviste dem og ga dem kost og losji, og lot dem til og med lese deres verdifulle bøker uten å kreve noe. Denne praksisen med å låne bøker gratis synes å ha vært en særegen egenskap ved det irske klosterlivet: det var en krangel over en lånt bok som etter sigende førte til at Columba måtte gå i landflyktighet i mange år. Ettersom bøker ble skrevet for hånd og var kostbare og sjeldne var dette meget sjenerøst.

Nøkkelsaker rediger

De viktigste politisk-religiøse temaene som skapte løpebanene til Chad og hans brødre var:

  • Den politiske kampen for hegemoni: England hadde ingen lokal statsstruktur. Herskerne på 600-tallet forsøkte å skape stadig større og mer forente riker ved grenser som kunne forsvares og gjennom å legitimere deres makt innenfor datidens kultur. Den sentrale strid sto mellom kongerikene Northumbria og Mercia. Den ikke-kristne kongen Penda av Mercia (død 655) sto i stadige krigshandlinger med herskerne i Northumbria, ofte med støtte fra kristne høvdinger i Wales. Nederlag i denne kampen tenderte til å forrykke den skjøre enigheten mellom de konkurrerende kongedømmene. I 642 i slaget ved Maserfield sto Penda igjen som seierherre mens Oswald av Northumbria ble drept. Northumbria gikk i oppløsning og dannet Bernicia i nord og Deira, og ble ikke gjenforent før i 651 av Oswalds etterfølger, Oswiu av Northumbria. Han beseiret Penda i 655 noe som førte Mercia i splittelse i mer enn et tiår.
  • Kirkens apostoliske berettigelse: kristendommen i det sørlige England var tett knyttet til Roma og den katolske kirken på kontinentet. Grunnen var at dens organisasjon hadde vokst ut fra misjonen til Augustin av Canterbury som var sendt av pave Gregor I den store. Imidlertid var kirkene i Irland og det nordlige England og Skottland preget av gællisk kristendom med egne distrikter og tradisjoner. Kirkene i Wales og Cornwall hadde en ubrutt tradisjon som strakte seg tilbake til romersk tid. Irland førte sin kristne opprinnelse tilbake til misjonærer fra Wales, mens Northumbria ble preget av misjonærer fra det irske klosteret på Iona. Selv om alle kristne kirker i Vest-Europa så på Roma som den endelige autoritet, hadde betydelige ulikheter utviklet seg i praksis og organisasjon, spesielt i utkantene. De fleste biskopene i Irland og England ble ikke anerkjent av de kristne på kontinentet. Klosterpraksisen og strukturene var svært forskjellige: klostre spilte en viktigere rolle i England og Irland enn på kontinentet hvor abbedene ble betraktet som kirkens ledere. Spesielt debatten om dateringen av påsken var et viktig og uforsonlig stridsemne, ved siden av disputten om hvordan munkene skulle beskjære håret (kronraking).

De politiske og religiøse sakene var sammenflettet og gjensidig påvirket hverandre på ulike måter. Kristendommen ble støttet av kongelige og adelige beskyttere ved at disse i økende grad benyttet seg av kirken for å stabilisere og bekrefte deres skrøpelige kongeverdighet.

Disse sakene er også kritisk avgjørende i bedømmelsen av kildenes pålitelighet. Beda er den eneste betydelige kilden til Chads liv, og Bede skrev mer enn 60 år etter hendelsene da den gæliske kirke var overvunnet og kontinental kirkepraksis og benediktinerordenens klostersystem hadde blitt innført i nordlige England og Northumbria. Beda er opptatt av å både anerkjenne kirkepraksisen i sin samtid og samtidig presentere et flatterende bilde av den tidligere kirke i Northumbria, noe som er en vanskelig balansegang. Behandlingen av Chad er spesielt problematisk for Beda ettersom det er umulig for ham å skjule at Chad avvek fra romersk-katolsk praksis i sentrale saker ikke bare før synoden eller kirkemøtet i Whitby, men også etter. Imidlertid var Chad læreren til Bedas egen lærer Trumbert av Jarrow, biskop av Hexham, slik at Beda hadde en opplagt interesse i å rehabilitere Chad. Dette kan forklare hvorfor Beda etterlater et antall lacunæ (manglende partier i et manuskript) i sin opptegnelse av Chad. Det er en del av Bedas redegjørelse av Chads motivasjon som må vurderes.

Abbed ved Lastingham rediger

Det finnes ingen informasjon om hva som skjedde i Chads liv i tiden mellom hans opphold i Irland og hans innsettelse som kirkeleder. En mulighet er at han ble innsatt som leder like etter at han kom tilbake fra Irland. Bedas beskrivelse av hvordan klosteret ved Lastingham ble grunnlagt viser tydelig hvor stor innflytelse Chads familie hadde i Northumbria.[11]

En av Oswius nevøer, Ethelwald, var innsatt som styrer for kystområdet Deira. I hans tjeneste var også presten Caelin, bror av Cedd og Chad. Caelin foreslo for Ethelwald at han burde opprette et kloster der Ethelwald senere kunne bli gravlagt, og deretter intruduserte han broren Cedd – som tilfeldigvis trengte et slikt tilholdssted – for ham. Cedd arbeidet på denne tiden som en evangeliserende biskop i Essex, og reiste regelmessig til Deira på retreat. Etter hva Beda skriver ble Cedd mer eller mindre tvunget av Ethelwald til å ta imot et landområde ved Lastingham, ikke langt fra Pickering i North York Moors, nær en av romernes gamle veier som fremdeles var i brukbar stand. Beda forklarer at Cedd holdt en streng faste for å rense området for urenheten som hadde blitt forårsaket av ondskapen som tidligere hadde funnet sted der. På den tredevte dagen av hans førti dagers faste måtte han forlate området for viktige forretninger, og broren Cynibil overtok og gjennomførte da de siste ti dagene av fasten. Denne hendelsen viser hvor tette bånd brødrene hadde med Northumbrias herskere og hverandre. Cynibils faste ble tillagt samme vekt som Cedds egen. Lastingham ble overdratt til Cedd, som ble klosterets abbed. Det er verd å legge merke til at Chad først nevnes i denne sammenhengen når han etterfølger broren Cedd som abbed for klosteret i 664. Cedd, og et stort antall andre kirkelige ledere dør da av pest.

Chad nevnes sjelden i Bedas skrifter, uten at det samtidig vises til hans bønne- og studieliv, det er dermed tydelig at disse var en viktig del av rutinene i Lastinghams kloster. Studiene ble holdt i større grupper, der munker kommenterte og gjennomgikk bibelske tekster (eksegese) ved hjelp av dialektikk. Selv om dette var et viktig trekk, var ikke alle munkene intellektuelle. Owin var en av Æthelthryths høyere tjenere. Hun var en prinsesse fra East Anglia, gift med Oswius yngste sønn, Ecgfrith. Owin bestemte seg for å trekke seg tilbake fra verden, og kom til Lastingham kledd i fillete klær, bærende på en øks. Han ønsket å gjøre praktisk arbeide, og ble etterhvert en av Chads nærmeste medarbeidere.

I et minne som tilskrives Trumbert, en av Chads studenter i Lastingham, fortelles det om Chads eskatologiske samvittighet og hvordan den påvirket andre.[12] Hver gang en storm oppstod pleide Chad å avslutte lesingen, og be Gud se i nåde til menneskene. Dersom stormen tiltok, lukket han boken og la seg flatt ned på gulvet i bønn. Under stormer som varte lenge, eller tordenvær gikk han inn i kirken der han ba og sang salmer inntil uværet la seg. Denne reaksjonen på det engelske været ble sett på som ekstrem av munkene ved Lastingham, og de ba ham om en forklaring. Chads forklaring var at stormene ble sendt av Gud til menneskene som en påminnelse om dommedag og at de ikke måtte la deres stolthet vinne over ydmykheten.

Biskop for northumbrianerne rediger

Beda tillegger kirkemøtet i Whitby i 663/664 stor betydning[13], der henviser han til at hovedsakene i kirkens praksis blir løst i henhold til den romersk-katolske praksis. Cedd blir fremstilt som den som forbinder de ulike partiene med hverandre på grunn av sin ferdighet i alle de relevante språk. Cedd og et stort antall andre fremtredende kirkemenn døde derimot av pesten kort tid etter kirkemøtet, og Chad etterfulgte sin bror ved Lastingham.[14]

Chad fikk deretter en forespørsel fra kong Oswiu av Northumbria om å bli biskop for northumbrianerne.[15] Vanligvis nevnes Chad som biskop av York, men Beda henviser til et etnisk, og ikke geografisk område for Chad og de andre tidlige angelsaksiske biskopene. I dette tilfellet viser Beda også til Oswius bestemte ønske om å innsette Chad som biskop av kirken i York. Senere blir byen bispesete, delvis fordi den allerede var blitt valgt til det av Paulinus av Yorks misjonsreise til Deira. Paulinus' reise hadde støtte fra kirken i Roma. Det er ikke klart om Bedas ord er en gjengivelse av senere praksis, eller om Oswiu og Chad vurderte et territorialt grunnlag for bispesetet.

Sankt Wilfrid av York var den første som ble bedt om å akseptere stillingen som biskop, men på grunn av pesten var ikke de tre påkrevde biskopene tilgjengelige for å ordinere ham, så han reiste til det frankiske kongedømmet Neustria for å bli ordinert. Det skjedde på initiativ av underkonge Alfrid (Alcfrith) av Deira. Beda gjør det underforstått at da Wilfrid ble borte lengre enn forventet valgte Oswiu å gå til det skrittet å spørre Chad. Det er uklart om Oswiu endret mening om Wilfrid eller om han rett og slett ikke kunne vente på at han kom tilbake.

Chad hadde det samme problemet med ordinasjonen som Wilfrid hadde og måtte søke ordinasjon midt i kaoset som pesten skapte. Beda forteller at han først reiste til Canterbury hvor han oppdaget at erkebiskop Deusdedit av Canterbury var død og ikke hadde fått en etterfølger ennå. Beda gir ingen forklaring på hvorfor Chad valgte Canterbury. Reisen synes meningsløs ettersom erkebiskopen hadde dødd tre år tidligere, et faktum som må ha vært godt kjent i Northumbria, og som i tillegg var grunnen til at Wilfrid hadde reist utenlands. Den mest opplagte grunnen for Chads snirklete reise må ha vært at den også var en diplomatisk reise på vegne av Oswiu som søkte å bygge en allianse med områdene rundt riket Mercia som vokste faretruende. Fra Canterbury reiste han videre til Wessex der han ble ordinert av biskop Wine av Dorchester av vestsakserne og to britiske biskoper (det vil si fra Wales). Ingen av disse biskopene var dog anerkjent av Roma. Bispevielsen var derfor å betrakte som tvilsom. Deretter reiste Chad tilbake til Northumbria for å ta opp sine plikter som biskop.

Beda beskriver Chad nå som «en grundig utøver i hva som skulle gjøres ut ifra hva han hadde lært i Skriften». Beda forteller også at Chad underviste i verdiene til Aidan og Cedd. Hans liv besto av stadige reiser. Beda sier at Chad stadig besøkte byene, bondelandet, landsbyene og husene for å forkynne evangeliet. For ham var det å være biskop det samme som å være profet eller misjonær. Grunnleggende kristne ritualer som dåp og konfirmasjon ble nesten alltid forrettet av en biskop, og i flere tiår ble de utført i masseseremonier, sannsynligvis med lite undervisning eller sjelesorg på forhånd.

Da Wilfrid i 666 kom tilbake fra Neustria, etter å ha blitt ordinert som biskop av York i en seremoni i Compiègne ved Paris, fant han Chad i posisjonen han skulle innta. Det ser ikke ut til at han gikk imot dette, selv om området opprinnelig var Wilfrids. Det han gjorde var å arbeide hardt med å søke støtte for sitt eget kandidatur i vennligsinnede klostre som for eksempel Gilling og Ripon. Uten at han hadde et bispedømme, reiste han likevel til Mercia og Kent for å ordinere prester, noe som viser hans kirkelige posisjon som biskop. Hans anstrengelser førte ifølge Beda til at de irske munkene som på den tiden fremdeles var bosatt i Northumbria enten underla seg skikkene til den katolske kirken, eller reiste tilbake til Irland. I 669 beordret Theodore, den nye erkebiskopen av Canterbury, at Chad skulle tre av som biskop av Northumbria og at Wilfrid skulle ta over denne posisjonen.[16] Ifølge det Beda skriver ble Theodore så imponert over Chads ydmyke opptreden at han bekreftet hans bispevielse selv om han fremdeles stod fast ved at Chad måtte trekke seg som biskop for northumbrierne. Chad trakk seg tilbake og gjenopptok posisjonen som abbed for klosteret i Lastingham, mens Wilfrid overtok som biskop for northumbrierne med sete i York.[17]

Biskop av Mercianerne rediger

Senere det samme året krevde kong Wulfhere av Mercia en biskop. Wulfhere og andre sønner av Penda hadde konvertert til kristendommen, skjønt Penda selv hadde stolt forblitt ikke-kristen til sin død i 655. Penda hadde tillatt biskoper å fungere i Mercia, men ingen hadde lyktes å etablere kirken uten aktiv kongelig støtte.

Imponert over Chads ydmykhet, han nektet eksempelvis å ri på en hest, og foretrakk å gå til fots slik Jesus hadde gjort, sendte Theodor Chad til Mercia. Chad ble ordinert til biskop av mercianerne og av folket i Lindsey. Beda forteller at Chad egentlig var den tredje biskopen som ble sendt til Wulfhere, noe som gjorde ham til den femte biskopen av mercianerne.[18] Wulfhere donerte landområder ved Lichfield for at Chad kunne bygge og danne et kloster. Det var av den grunn at senteret for bispedømmet i Mercia til slutt ble satt i Lichfield.[19]

Klosteret i Lichfield var trolig likt til det i Lastingham, og Beda gjør det klart at det var delvis besatt av munker fra Lastingham, inkludert Chads trofaste tjener Owin. Lichfield lå ganske nær den gamle romerske vegen Watling Street, hovedruten tvers over Mercia, og i kort avstand til Mercias kongelige senter ved Tamworth. Wulhere donerte også landområder for et sted i Lindsey, omtalt av Beda som «Ad Barwae». Det er sannsynligvis Barrow upon Humber hvor et angelsaksisk kloster av senere dato har blitt utgravd. Dette var lett å reise til langs elven fra Midlands og i nærheten av kryssingen til Humber, noe som tillot hurtig kommunikasjon med Lastingham der Chad forble abbed av resten av sitt liv, foruten også å lede samfunnene ved Lichfield og Barrow.

Chad fortsatte å drive misjon innenfor kongeriket. Beda forteller at det fungerte «i henhold til de gamle kirkefedre og i stor perfeksjon». Han fortsatte å reise til fots istedenfor å ri, uansett reisens lengde. Hesten var i henhold til Chads tradisjon et symbol på makt og styrke. Aidan ble feiret for å ha gitt videre til fattige en hest han hadde fått av kongen i Northumbria. Chads ønske om å gå framfor å ri ble avvist av Theodor som beordret Chad til å bruke hest på lange reiser. Beda forteller at det var en direkte konfrontasjon i denne saken og at erkebiskopen selv løftet Chad opp i salen.

Chad arbeidet i Mercia og Lindsey i bare to og et halvt år før han døde av pest. Likevel kunne Beda skrive i et brev at Mercia ble kristnet og at Essex ble reddet for kristendommen av de to brødre Cedd og Chad. Med andre ord betraktet Beda Chads tid som biskop som avgjørende for kristningen av Mercia.

Død rediger

Chad døde den 2. mars 672 og ble gravlagt i Jomfru Maria-kirken som senere ble en del av Lichfield-katedralen.

Beda forteller at Chad allerede da han døde ble oppfattet som helgen: Owin arbeidet på utsiden av bedekammeret mens Chad studerte alene og de andre munkene ba i kirken. Brått hørte Owin en jublende sang som kom fra himmelen, først fra sørøst, men gradvis kom det nærmere inntil det fylte taket over bedekammeret. Deretter var det stille i en halvtime fulgt av den samme sangen som gikk i motsatt retning av hvor den først hadde kommet. Owin gjorde først ingenting, men omtrent en time senere kalte Chad på ham og ba ham om hente syv brødre fra kirken. Chad ga sine siste befalinger til brødrene, innskjerpet at de måtte opprettholde klosterdisiplinen som de hadde lært og etter dette fortalte han at han visste at hans egen død var nært forstående. Han ba dem om å be, deretter velsignet ham dem og sendte dem avsted. Brødrene gikk da, triste og nedslåtte.

Owin kom tilbake noe senere og så til Chad privat. Han spurte om sangen. Chad fortalte at han måtte holde det for seg selv, men englene hadde kommet for å kalle ham til hans himmelske belønning og om syv dager ville de komme tilbake for å hente ham. Deretter ble Chad svakere og døde etter syv dager den 2. mars. Mange år senere fortalte hans gamle venn Egbert en besøkende at noen i Irland hadde sett et himmelsk selskap komme for å hente Chads sjel og tok den med til himmelen. Beda sier at han var ikke sikker på om denne visjonen var egentlig Egberts egen.

Dedikasjoner til Chads navn rediger

Sankt Chad har gitt sin navn til Birminghams katolske katedral, Katedralbasilika til Sankt Chad, hvor det er noen påståtte relikvier etter ham. Den anglikanske Lichfield-katedralen ved hans gravsted er dedikert til Sankt Chad og jomfru Maria, og har fortsatt et hovedkapell hvor helgenens hodeskalle ble oppbevart inntil det forsvant under reformasjonen. Chad har også gitt sitt navn til sognekirken i Lichfield hvor Chad tradisjonelt skal ha døpt konvertitter, i dag en britisk vernet bygning. Dedikasjoner til hans navn er hovedsakelig konsentrert i det vestlige området av Midlands. Byen Wolverhampton har eksempelvis to anglikanske kirker og en katolsk skole dedikert hans navn, mens nabolandsbyen Pattingham har både en anglikansk kirke og en skole.

Beskyttelser rediger

Grunnet forvirringen omkring Chads utnevnelse og fortsatte referanse til «chads» – små biter av stemmeseddler pønsjet ut av velgere med valgmaskiner – i presidentvalget i USA i 2000 har det i spøk blitt foreslått at sankt Chad er skytshelgen for tvilsomme valg. Faktisk er det ingen offisiell helgen for valg, skjønt Thomas More er skytshelgen for politikere.[20]

Forskningsinstituttet Spa Research Fellowship[21] hevder at Chad er skytshelgen for legende kilder[22], til tross for at andre lister ikke nevner dette.[23]

Sankt Chads dag – 2. mars – blir tradisjonelt betraktet som den mest gunstige dag å så hestebønner i England.

Referanser rediger

  1. ^ katolsk hierarki ID ceadda[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Leo Sherley-Price (1990): Ecclesiastical History of the English People by Bede. Penguin Classics. ISBN 014044565X.
  3. ^ Ecclesiastical History, forordet
  4. ^ Bok 4, kapittel 3
  5. ^ Bok 3, kapittel 28.
  6. ^ Bok 3, kapittel 23.
  7. ^ Richard Fletcher (1997): The Conversion of Europe, side167. Harper Collins. ISBN 000 255203 5.
  8. ^ Bok 4, kapittel 3.
  9. ^ «Middle Angles», en etnisk eller kulturell gruppe innenfor kongedømmet Mercia i England under den angelsaksiske perioden
  10. ^ Bok 3, kapittel 27.
  11. ^ Bok 3, kapittel 23
  12. ^ Bok 4, kapittel 3
  13. ^ Bok 3, kapittel 25.
  14. ^ Bok 3, kapittel 23.
  15. ^ Bok 3, kapittel 28.
  16. ^ Bok 4, kapittel 2.
  17. ^ Bok 4, kapittel 3.
  18. ^ Bok 3, kapittel 24.
  19. ^ Bok 4, kapittel 3.
  20. ^ Snopes: St. Chad
  21. ^ «SRF». Arkivert fra originalen 29. mars 2008. Besøkt 27. mars 2008. 
  22. ^ «Spa research fellowship, Occasional paper, 5: St Chad - Patron Saint of Medicinal Springs». Arkivert fra originalen 9. november 2007. Besøkt 27. mars 2008. 
  23. ^ Saint Chad Arkivert 16. april 2008 hos Wayback Machine.

Litteratur rediger

Bakgrunnsinformasjon:

  • Bassett, Steven, red.: The Origins of the Anglo-Saxon Kingdoms. Leicester University Press, 1989. ISBN 9780718513672. En primærstudie av solid informasjon som har blitt en klassiker og uunnværlig for den politiske forståelsen av konvertering.
  • Fletcher, Richard: The Conversion of Europe: From Paganism to Christianity 371-1386. HarperCollins, 1997. ISBN 0002552035. Denne tillater leseren å plassere konverteringen av angelsakserne i den videst mulige sammenheng, og nevner de viktigste emnene for tolkning.
  • Mayr-Harting, Henry: The Coming of Christianity to Anglo-Saxon England. 1991. Pennsylvania State University Press. ISBN 9780271007694. Først utgitt i 1972, men oppdatert flere ganger siden, dette er det beste utgangspunkt for forståelsen av angelsakserne. Den plasserer konverteringen i en politisk og kulturell sammenheng, men har også et sterk fortellerdriv.

Eksterne lenker rediger