Kongedømmet East Anglia

Kongedømmet East Anglia eller Østanglernes rike (angelsaksisk Ēast Engla rīce) var bosetning til den germanske stammen anglerne som utviklet seg til en kongedømme i angelsaksiske England i tidlig middelalder. Kongedømmet ble opprettet av anglere fra området Angeln i nordlige Tyskland, og ble tidlig delt mellom «nordfolk» og «sørfolk», områder som senere ble grunnlaget for fylkene (shirer) Norfolk og Suffolk. De nøyaktige grensene til kongedømmet er imidlertid uklare. East Anglia var et av de mektigste av de angelsaksiske kongedømmene i løpet av første halvdel av 600-tallet, men dets makt ble etter hvert svekket og i løpet av de påfølgende århundrene ble det hyppig underlagt Mercia. I 870 ble landet erobret av dansker som bosatte seg der i 879. I 917 ble kongedømmet overgitt til kong Edvard den eldre av Wessex og ble underlagt kongedømmet England. Begrepet East Anglia har overlevde som et geografisk begrep og i den mening omfattet det også Cambridgeshire foruten Norfolk og Suffolk.

Østanglerne i forhold til de andre angelsaksiske rikene ca år 600.

Angelsaksisk kongedømme

East Anglia oppsto fra bosetning og politisk samling av anglerne i det området som tidligere var området for den keltiske stammen Iceni, ikenere. Dets kongelig dynasti var Wuffingene som hadde navn etter Wuffa. For en kort periode tidlig på 600-tallet var East Anglia blant de mektigste kongedømmene i England, og utøvet antagelig et utstrakt overherredømme over hele den østlige delen av landet. I 616 var dets kong Rædwald av East Anglia sterk nok til beseire og drepe den mektige Æthelfrith av Northumbria i slaget ved elven Idle og innsette sin egen kandidat Edwin på den northumbrianske tronen. Rædwald var en av syv konger som Beda beskrev som utøvet et overherre over de sørlige engelske kongedømmene, en lunefull overherre i den senere Angelsaksiske krønike ble benevnt som bretwalda, en tittel som innebar at denne var overherre. Han var antagelige den personen som ble beæret med den prektige skipsgraven ved Sutton Hoo.

Sutton Hoo-hjelmen var en del av funnene fra den rike skipsgraven.

Rædwald var mottagelig til tilnærmelsene til de kristne misjonærene og lot seg døpe, men uten at han ga opp de gamle gudene. Han ble fordømt for dette av Beda som skrev at han opprettholdt et hedensk alter ved siden av et kristent ett i den samme bygningen. Etter hans død ble den synkretistiske tilnærmingen til religionen erstattet av en mer gjennomgående kristen konvertering av hans etterfølger Eorpwald. Til tross for at kongen lot seg omfavne av den nye religion var det ikke alle som var like begeistret for å oppgi gamle og kjente trosforestillinger. Eorpwald ble drept av en hedning ved navn Ricberht og igjen kunne folk tro på hva de ville. Tre år senere kom kristendommen igjen tilbake til makten da Eorpwalds fromme bror Sigeberht ble konge. Senere abdiserte Sigeberht for å kunne bli munk og lot sin bror Ecgric overta kongemakten. Han hadde sørget for at bispesete i East Anglia ble etablert i Dunwich i Suffolk, og dette ble ikke lenge etter delt for å opprette ytterligere et sete i North Elmham i Norfolk. Denne delingen reflektere antagelig skillet mellom «nordfolk» og «sørfolk».

Den framgang som East Anglia oppnådde under Rædwald varte ikke lenge da hans etterkommere ikke klarte å stå opp mot den voksende makten til Penda av Mercia. I 640-641 greide Penda å beseire og drepe Ecgric sammen med den tidligere kongen Sigeberht som siden ble opphøyd til helgen. Ecgrics etterfølger Onna led samme skjebne i 654. Kongedømmet måtte underkaste seg Mercias overherredømme. I 655 deltok kong Æthelhere av East Anglia sammen med sin overherre i krig mot Oswy av Northumbria som endte i et katastrofalt nederlag i slaget ved Winwaed hvor både Penda og Æthelhere ble drept. I løpet av 600- og 700-tallet fortsatte East Anglia å være underlagt Mercia, men i 794 lot Offa av Mercia sin underkonge Æthelberht II av East Anglia ble myrdet slik at han selv kunne ta full kontroll over landet. En kortvarig uavhengighet oppsto under Eadwald etter at Offas død i 796, men den nye kongen i Mercia, Coenwulf, sørget raskt for å underlegge seg East Anglia og bringe området til lydighet igjen.

I 825 gikk Mercia på nederlag mot Egbert av Wessex i slaget ved Ellandun. East Anglia grep anledningen i et vellykket opprør, ledet av Æthelstan, som igjen sørget for East Anglia igjen fikk tilbake uavhengigheten. Beornwulf av Mercia forsøkte å få tilbake kontrollen, men det endte i hans eget nederlag og død, og hans etterfølger Ludeca møtte samme skjebne i 827. Æthelstan anerkjente Egbert av Wessex som sin overherre, og mens de øvrige sørøstlige kongedømmene hadde blitt absorbert av Merica i løpet av 700-tallet la East Anglia seg direkte under Wessex og beholdt således en viss form for uavhengighet. Det var blitt stående som det eneste av de mindre angelsaksiske kongedømmene som overlevde i et land som ellers var blitt delt mellom de tre store kongedømmene Wessex, Mercia og Northumbria.

Dansk kongedømme

I 865 ble East Anglia invadert og kortvarig okkupert av den store danske hæren som stjal hester i landet for kunne reise over land mot Northumbria. Danene kom tilbake i 870 og kong Edmund av East Anglia forsøkte å stå opp imot danene, men ble nedkjempet og drept. Ettersom danene ikke var kristne, lot kirken Edmund fremmet som en martyr for den kristne sak, og han ble en populær helgen. Etter å ha grepet makten i kongedømmet innsatte danene en marionettkonge for å styre på deres vegne mens de selv gjenopptok krigen mot Mercia og Wessex. Etter at danene fikk forsterkninger i 871, lot de etter forhandlinger den kombinerte hæren i Northumbria og Mercia passiviseres, og den siste aktive delen av den danske hæren ble siden beseiret av kong Alfred av Wessex i 878. Danene trakk seg tilbake etter å ha inngått en fredsavtale. Året etter kom de tilbake til East Anglia under lederskapet til Gorm den gamle (av engelskmennene kaller for Guthrum) som tok direkte kontroll over landet. Gorm delte ut jordstykker til sine folk og de bosatte seg i East Anglia i et større antall.

I tillegg til det tradisjonelle området East Anglia innbefattet kongedømmet antagelig også Essex, den eneste delen av Wessex som hadde kommet inn under dansk kontroll. En fredsavtale ble inngått mellom Alfred og Gorm i 885 etter at Alfred hadde erobret London. Grensen mellom dem som ble satt strakte seg langt inn i Merica. Det innebar at de danske kongene i East Anglia utøvet overherredømme over minst en del av de danske bosetterne i Mercia som var organisert rundt burhene (befestede byer) som Cambridge, Huntingdon, Bedford, Northampton, Leicester, Stamford, Lincoln, Nottingham og Derby.

Tidlig på 900-tallet kom danene i East Anglia under økt press fra Wessex under Edvard den eldre. I 902 kom Edvards fetter, Æthelwold av Wessex, som hadde blitt drevet i landflyktighet etter et mislykket forsøk på å overta tronen, til Essex fra Northumbria. Av en eller annen grunn klarte han å overtale en del eller alle danene i England til å akseptere seg selv som konge, og i 903 klarte han å få danene i East Anglia til erklære krig mot Edvard. Det endte i katastrofe og både Æthelwold og kong Eirik eller Eohric døde i et slag i Fenland (the Fens, et sumpområde i østlige England).

Fra 912 ekspanderte Edvard sin kontroll over det meste av Essex og deler av sørøstlige Mercia, etablerte burher og mottok underkastelsen til danene i Bedford og mange de i Northampton. I 917 kollapset den danske posisjonen i området brått. En rask serie med nederlag førte til at områdene Northampton og Huntingdon sammen med resten av Essex gikk tapt, og en dansk småkonge, antagelig av East Anglia, ble drept ved Tempsford. Til tross for forsterkninger fra Danmark ble de danske motangrepene knust og etter at mange av de engelske undersåttene falt fra avanserte Edvards hær og danene i East Anglia kapitulerte. Det samme gjorde danene i Cambridge. Deres områder ble absorbert inn i det raskt ekspanderte engelske kongedømmet. Norfolk og Suffolk ble shirer (fylker) som en del av det vestsaksiske systemet for lokalstyre over hele England. Gjeninnføringen av den kirkelige strukturen i erobrete områdene førte til at de to tidligere bispesetene i East Anglia ble erstattet av et enkelt i North Elmham.

Se også

• Liste over konger av East Anglia