Oswiu av Northumbria
Oswiu (også Oswio, Oswy, Osuiu; født ca. 612, død 15. februar 670) var konge av Northumbria i dagens England fra 642 til sin død. Han regnes også som bretwalda, de angelsaksiske kongenes overherre.[trenger referanse]
| Oswiu av Northumbria | |||
|---|---|---|---|
| Født | 612[1][2] | ||
| Død | 15. feb. 670 | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Eanflæd[3] Rhiainfellt[3] | ||
| Partner(e) | Fín | ||
| Far | Æthelfrith av Northumbria | ||
| Mor | ukjent navn | ||
| Søsken | Æbbe of Coldingham Oswald av Northumbria Eanfrith av Bernicia | ||
| Barn | 7 oppføringer
| ||
| Gravlagt | Whitby Abbey | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerOswiu var sønn av Æthelfrith av Northumbria, og hadde en eldre bror, Oswald. Oswiu etterfulgte Oswald i Bernicia etter at Oswald falt i slaget ved Maserfield.
Virke som konge
redigerOswiu lyktes i å underlegge seg de fleste briter, piktere og skotter. Ved Gilling fikk han i 651 myrdet Oswine, en slektning av Edwin av Northumbria som hadde blitt innsatt som konge i Deira.[trenger referanse] Noen få år senere tok Oswiu full kontroll over Deira.
Han ser ut til å ha vært dyktig til å danne allianser, blant annet gjennom ekteskap.[trenger referanse] Han giftet seg, antagelig i 642, med Eanfled, datter av Edwin, og forente dermed de to dynastiene som kjempet om makten i Northumbria. Han giftet bort datteren Alhfled til Penda av Mercia, og datteren Ostryth til Aethelred, Pendas tredje sønn.
Oswiu hadde støtte fra kirken, og gjorde gjengjeld blant annet ved å overtale kong Sigeberht av Essex til å akseptere kristendommen.[trenger referanse]
I 655 ble han angrepet av Penda. Oswiu hadde langt mindre styrker til rådighet, og forsøkte å kjøpe fred. Penda ser ut til å ha avvist dette, og de to møttes i slaget ved Winwaed. Pendas allierte forlot han under slaget, og Oswiu vant en avgjørende seier. Penda og Aethelhere av East Anglia falt i slaget.
Oswiu tok deretter kontroll over det meste av Mercia, og lot Pendas sønn Peada få en mindre bit av riket. Før slaget skal han ha lovet å sende sin datter Rifled i kloster, og å gi eiendommer til ny klosterbygg dersom han seiret. Han oppfylte dette løftet, og grunnla blant annet klosteret i Whitby.
Mange historikere mener at han også fikk fotfeste i pikternes rike gjennom kong Talorcan.[trenger referanse]
I 660 giftet han bort sin sønn Ecgfrith med Aethelryth, datter av kong Anna av East Anglia.
Ved synoden i Whitby aksepterte Oswiu det romerske kirkelige ritus.
Han døde i 670, og ble etterfulgt av sønnen Ecgfrith.
Referanser
rediger- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Oswiu, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Oswiu, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage, oppført som Oswiu, King of Northumbria, The Peerage person ID p15030.htm#i150293, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage person ID p15030.htm#i150293, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
rediger- Lapidge et al. (utg.): The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Wiley-Blackwell, Oxford u. a. 2001, ISBN 978-0-631-22492-1.
- D. P. Kirby: The Earliest English Kings, Routledge, 2000, ISBN 978-0-415-24211-0.
- Nicholas J. Higham: The convert kings: power and religious affiliation in early Anglo-Saxon England, Manchester University Press, 1997, ISBN 978-0-7190-4828-9.
- David W. Rollason: Northumbria, 500-1100: Creation and Destruction of a Kingdom. Cambridge University Press, 2003, ISBN 978-0-521-81335-8.
- Barbara Yorke: Kings and Kingdoms of early Anglo-Saxon England. Routledge, London-New York 2002, ISBN 978-0-415-16639-3. PDF (6,2 MB)
- Nicholas J. Higham: An English Empire: Bede, the Britons, and the Early Anglo-Saxon Kings, Manchester University Press, 1995, ISBN 978-0-7190-4423-6.