Åpne hovedmenyen
Caspar Weinberger
Caspar Weinberger official photo.jpg
Født18. august 1917[1][2][3]
San Francisco
Død28. mars 2006[4][5] (88 år)
Bangor
Gravlagt Æresgravlunden i Arlington (2006)
Ektefelle Jane Weinberger (19422006)
Utdannet ved Harvard College, Harvard Law School
Beskjeftigelse Advokat, politiker
Parti Det republikanske parti
Nasjonalitet USA
Utmerkelser Storkorsridder av Order of the British Empire, Presidentens frihetsmedalje

Caspar Willard «Cap» Weinberger (født 18. august 1917 i San Francisco, død 28. mars 2006 i Bangor) var en amerikansk republikansk politiker.

Han var helse-, utdannings- og velferdsminister under presidentene Richard Nixon og Gerald Ford fra 12. februar 1973 til 8. august 1975. Han var senere forsvarsminister under president Ronald Reagan fra 21. januar 1981 til 23. november 1987.[6] Bare Robert McNamara og Donald Rumsfeld har tjenestegjort som forsvarsministre lengre enn Weinberger. Han er kjent for sin rolle i Strategic Defense Initiative-programmet (populært kalt «Star Wars») og for Iran-Contras-skandalen.

Weinberger ble tildelt Presidentens frihetsmedalje og ble utnevnt til «Knight Grand Cross» av Order of the British Empire.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Weinberger var sønn av en advokat. Hans far ga ham kallenavnet «Cap», og dette tilnavnet fulgte ham også i voksen alder.

Han var skoleflink[trenger referanse] og ble tatt opp ved Harvard University. I 1938 tok han bachelorgrad i faget statsadministrasjon («government») ved Harvard, og i 1941 en juridisk bachelorgrad samme sted.

I 1941 gikk han inn i United States Army som menig soldat og tjenestegjorde i Stillehavskrigen. Ved krigens slutt var han blitt kaptein i general Douglas MacArthurs etterretningsstab.[trenger referanse] Han utviklet tidlig en interesse for politikk og historie, og ble under krigen en stor beundrer av Winston Churchill, som han fikk som et varig forbilde.[trenger referanse]

Fra 1945 til 1947 arbeidet Weinberger som assistent («law clerk») for en dommer ved en føderal domstol, og ble deretter ansatt ved et advokatkontor i San Francisco.

Tidlige valgte embederRediger

I 1952 ble han valgt inn i Underhuset i Californias delstatsforsamling (California State Assembly) som representant for Det republikanske partiet. Han ble gjenvalgt i 1954 og i 1956. I 1958 stilte han til valg som attorney general i California, men tapte valget. Han fortsatte imidlertid som aktiv politiker, og ble i 1962 formann for Republikanerne i California.

1967–1980Rediger

Guvernør Ronald Reagan utnevnte ham i 1967 til formann for California State Government Organization and Economy og i begynnelsen av 1968 til finansdirektør, noe som innebar at han var Californias finansminister.[trenger referanse] I januar 1970 kom Weinberger til Washington, D.C., der han ble formann for Federal Trade Commission, og fra 1970 til 1972 var visedirektør og fra 1972 til 1973 direktør for Office of Management and Budget. Ved Office of Management og Budget gjennomførte han store kostnadsreduksjoner, og fikk tilnavnet «Cap the Knife».[trenger referanse] Fra 1973 til 1975 var han statsråd for helse og velferd i USA, under presidentene Richard Nixon og Gerald Ford.

Fra 1975 til 1980 var Weinberger visepresident og advokat i Bechtel Corporation i California; et selskap som var USAs største byggefirma.

1980–1988Rediger

Selv om Weinberger ikke hadde noen bred kompetanse i militære saker, ble han i Washington ansett som en dyktig embetsleder.[trenger referanse] Han delte president Reagans overbevisning om at Sovjetunionen utgjorde en alvorlig trussel mot USA, og at landets forsvar måtte forsterkes og moderniseres.[trenger referanse] Til tross for tilnavnet «Cap the Knife» støttet Weinberger som forsvarsminister uforbeholdent Reagans framlegg om å styrke forsvarsbudsjettet.[trenger referanse] Kampberedskap, utholdenhet og modernisering ble nøkkelord for hans forsvarsprogram.[trenger referanse] Weinberger fikk derfor et nytt tilnavn: «Cap the Ladle» (norsk: «Øsen Cap»), fordi han gikk inn for å øse ut penger til forsvarsformål.[trenger referanse]

 
Caspar Weinberger (første rekke til høyre) i Ronald Reagans regjeringskabinett (1981)

Som forsvarsminister stod han for den massive amerikanske opprustningen som bidro til å føre Sovjetunionen til sammenbrudd.[trenger referanse] Weinberger foretok en dramatisk styrking av det amerikanske atomvåpenarsenal[trenger referanse] og var en sterk forkjemper for Strategic Defense Initiative, i mediene gjerne kalt Star-Wars-programmet, som gikk ut på å opprette et rombasert rakettbestyttelsesskjold. Han gikk inn for at de vesteuropeiske NATO-partnerne skulle ta del i det amerikanske forskningsprogram med egne utviklingsprosjekter. I virkeligheten holdt USA alle sine mer sensitive militære nyutviklinger for seg selv.[trenger referanse] Mens andre land (eksempelvis Vest-Tyskland) hovedsakelig skulle få være med på å betale, og utføre en del av det mer konvensjonelle tekniske arbeidet.[trenger referanse]

Weinberger fikk en markant forsvarsprofil ved en tale i National Press Club den 28. november 1984, der han på bakgrunn av ferske amerikanske erfaringer med utenlandsoperasjoner, fremfor alt i Vietnam og i Libanon, fremla seks grunnforutsetninger (Six Tests).[7] Talen er en tidlig versjon av den senere Weinberger-Powell-doktrinen.[trenger referanse]

Iran-Contra-affærenRediger

Weinberger hevdet selv at han hadde vært motstander av å selge TOW-våpen til Iran, men det ble senere klart at han hadde spilt en aktiv rolle i å få salget gjennomført.[trenger referanse] Saken begynte å bli rullet opp i offentligheten i november 1986, og ble etter hvert kjent som Iran-Contra-affæren. Ettersom Weinberger flere ganger hadde avgitt falsk forklaring under den uavhengige Iran-Contra-komiteens arbeide, ble det reist tiltale mot ham.[trenger referanse] I alt fjorten personer i Reagan-administrasjonen ble tiltalt i saken, og Weinberger gikk av som forsvarsminister.

I 1987 ble avsløringene fra Iran-Contra-affæren og dessuten voksende problemer med forsvarsbudsjettet en tung byrde for Weinberger. Den 23. november 1987 trakk han seg og begrunnet det med sin hustrus helsetilstand.[trenger referanse] Pressen formodet imidlertid at det var vel så meget hans motstand mot SALT-II-avtalen og det US-sovjetiske INF-våpenkontrollavtalen som begrunnet hans fratreden.[trenger referanse] Han bestred dette, og hevdet at avtalen stammet i det vesentligste fra ham selv.[trenger referanse]

Den 24. desember 1992 fikk Weinberger amnesti av president George Bush, få dager før rettssaken skulle ha begynt.[8]

Etter politikkenRediger

Weinberger var forsvarsminister i seks år og ti måneder. Bare Robert McNamara og Donald Rumsfeld hadde innehatt embedet lengre. Etter at han forlot Pentagon ble han utgiver av Forbes Magazine, og skrev dessuten en rekke kronikker om forsvar og sikkerhet. Fra 1988 virket han dessuten igjen som advokat.

Han døde 28. mars 2006 på et sykehus i Bangor i Maine og ble senere begravd under militære æresbevisninger på Arlington National Cemetery.

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 28. apr. 2014
  2. ^ Find a Grave, 9. okt. 2017, Caspar Willard Weinberger, 13763911
  3. ^ SNAC, 9. okt. 2017, Caspar Weinberger, w6x06qwt
  4. ^ Internet Movie Database, 13. aug. 2015, nm0918160
  5. ^ http://www.msnbc.msn.com/id/12050783/
  6. ^ «Weinberger, Caspar W.». Katalog der Deutschen Nationalbibliothek - portal.dnb.de. Besøkt 7. januar 2019. «Minister im Kabinett Nixon und Reagan; Amerikan. Rechtsanwalt und Politiker.» 
  7. ^ Jfr. Weinberger, Caspar: Mal:Webarchiv (PDF; 67 kB) Rede vom 28. November 1984, National Press Club, Washington, D. C., I: Air Force Magazine. n. d. Lest 9. januar 2012.
  8. ^ Bezahlte Begnadigung?, Artikkel 5. februar 2001, Spiegel Online

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 Harold Brown 
USAs forsvarsminister
Etterfølger:
 Frank Carlucci 
Forgjenger:
 Elliot Richardson 
USAs helse-, utdannings- og velferdsminister
Etterfølger:
 F. David Mathews