Bjelkefeiden

Bjelkefeiden eller Revansjekrigen er det norske navn på den andre del av Karl Gustav-krigene, 16581660.

Angrepene på FrederikshaldRediger

Få måneder etter freden i Roskilde brøt krigen ut igjen. Denne gang angrep svenskene Frederikshald; tre ganger i løpet av to år ble deres angrep slått tilbake av et sterkt forsvar. Til tross for tilbakeslagene vendte svenskene flere ganger tilbake, hver gang med større styrker, men klarte ikke å innta festningen. Bjelkefeiden har navn etter felttogets norske leder, generalløytnant Jørgen Bjelke. Mellom hver angrepsbølge mot Fredrikshald ledet Bjelke den norske hæren på gjenerobringsfelttog til Båhuslen, som i praksis ble nesten helt tilbakeerobret i korte perioder både i 1658 og 1659. Flere av disse framstøt og tilbaketog under Bjelkes ledelse hører til den norske krigshistoriens mest bemerkelsesverdige bragder, og de var avgjørende for at de norske styrkene kunne ha et sterkt og beredt forsvar omkring Fredriksten mot de svenske angrepene.

Det første angrepet fant sted den 14. september 1658 med et korps på 1600 mann under Harald Stake, som nærmet seg byen i den tro at den ikke var besatt av fiendtlige styrker. Haldens forsvarsstyrke besto av to kompanier av Smålenenes regiment og noen av byens borgere under Peder Olsen Normand, som hadde tatt stilling sydøst for byen, på Overberget. Under kampen fikk de norske forsvarerne unnsetning av noen kompanier av Opplands og Smaalenenes regiment under oberstene Skade og Krasse, som førte med seg fire kanoner, samt et kompani dragoner under Brockdorf. Svenskene var overrasket over å finne en så stor styrke og ble fullstendig slått. Dagen etter angrepet trakk de seg tilbake til Sverige.

Det andre slaget om Halden stod i februar 1659. Da kom Stake tilbake med 4000 mann. Denne gangen rykket han over det islagte Svinesund og satte byen under bombardement fra Sauøya. Deretter beordret han et angrep på byen fra vest med fotfolket og forsøkte å erobre broen over Tistedalselva. Broen ble forsvart av noen kompanier under kommandanten Tønne Huitfeldt og Peder Normand. I byen sto resten av regimentene Oppland og Smålenene samt fire kompanier ryttere. Den norske hærs overgeneral, Jørgen Bjelke, som noen dager tidligere var kommet til byen, ledet selv forsvaret. Svenskene trengte forsvarerne tilbake over broen, men ved brohodet ble angriperne stoppet. Etter et stort mannefall ble svenskene drevet tilbake over broen. De merkbare tapene og det faktumet at de hadde mislykkes med å bryte ned forsvaret, tvang dem til å avbryte angrepet. Etter at svenskene hadde trukket seg vekk fra byen, rykket nordmennene ut og befestet de svake punktene i omegnen for å være klar til en ny dyst.

 
Kart over beleiringen fra 21. januar 1660

I januar 1660 rykket en ny svensk hær på 9000 mann under Lorens Kagge, Gustaf Horn og Harald Stake inn i Norge. De satte Frederikshald under beleiring fremfor å lansere et større angrep. Svenskene inntok noen utenverker, men kong Karl X Gustafs død førte til at beleiringen ble oppgitt så snart hans død ble kjent.

TrøndelagRediger

Trondhjems len, som var avstått til Sverige ved freden i Roskilde, ble frigjort av norske hæravdelinger under felles strategisk ledelse av generalløytnant Jørgen Bjelke alt høsten 1658. Bjelke hadde som overordnet krigsleder definert krigens oppgaver som forsvar i Sør-Norge og tilbakeerobring i nord. Svenskene utskrev under sin okkupasjon to regimenter trøndere, som skulle sendes til fronten ved Pommern. Svenskene la høy skatt på tørrfisken fra Nord-Norge, noe som medførte at skipene heller førte fisken til Bergen. Befolkningen i Midt-Norge ble forbitret. Dermed lot man seg overtalt for å mobilisere til motstand, et nytt trekk i norsk forsvarshistorie. Georg Reichwein trådte til med et vervet regiment over Dovre, mens bøndene i dalførene sluttet seg til følget, og Bergenhus regiment støttet frem på sjøveien. Den svenske kommandant Claes Nilsson Stiernsköld tok opp forsvaret ved å rykke inne i Trondheim, og ble raskt utsatt for full innringning og beleiring.

Svenskene forsøkte å komme Stiernsköld til unnsetning med et korps på 3000 mann under Drakenberg, som rykket frem gjennom Jemtland. Deres fortropp ble slått av bøndene i Verdalen. De øvrige som et resultat valgt å trekke seg tilbake og ga opp angrepet til Karl X Gustavs store forbitrelse. Stiernsköld måtte overgi seg til nordmennene, og svenskene fikk fri utmarsj tilbake over grensen.

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

  • Claes-Göran Isacson: Karl X Gustavs krig, Lund 2002, ISBN 91-89442-57-1
  • Carl Oscar Munthe; Frederikshald Og Frederiksstens Historie Indtil 1720 Aschehoug 1906, Kristiania, gjentrykt av Kessinger Publishing (USA) ISBN 1160095140
  • Magnar Saltnes; Akershus Infanteriregiment nr. 4 1628-1995 Elanders Forlag 1998 ISBN 82-90545-78-9