Arthur Mugnier (født 27. november 1853 i Lubersac i Frankrike; død 1. mars 1944 i Paris),[4] kjent som Abbé Mugnier, var en katolsk geistlig, predikant og dagbokskriver. han er kjent som besøker og kronikk av parisiske salonger fra fin de siècle til 1930-årene.

Arthur Mugnier
Født27. nov. 1853[1][2]Rediger på Wikidata
Lubersac
Død1. mars 1944[1][2]Rediger på Wikidata (90 år)
14. arrondissement
BeskjeftigelsePrest, predikant, foredragsholder, salongvertinne Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedPresteseminaret Saint-Sulpice
NasjonalitetFrankrike
UtmerkelserRidder av Æreslegionen[3]

Abbé Mugnier førte dagbok fra 1878 til krigsutbruddet i 1939, der han skrev meget som sine møter i salongene med forfattere, kunstnere, musikere, intellektuelle, politikere og aristokrater.

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Arthur Mugnier ble født i Chateau de Luberzac i departementet Corrèze, hvor faren gda ledet restaureringen av slottet.[5] Da han var syv år gammel døde faren. Han ble så oppfostret i enkle kår av sin mor.

Prest rediger

Han var elev ved seminaret i Nogent-le-Rotrou og studerte teologi ved presteseminaret St. Sulpice i Paris, der han i 1877 ble presteviet.

I 1896 ble han prest ved kirken Sainte Clotilde i den forneme bydelen Faubourg Saint-Germain i Paris.[6] Etter strid med sin biskop på grunn av en prest som hadde giftet seg, ble han i 1909 straffeforflyttet til almisseansvarlig (aumônier) for et ordenshus for kongregasjonen søstrene av St. Josef av Cluny (Sœurs de Saint-Joseph de Cluny), og der forble han inntil sin død.

Abbé Mugier var på grunn av sin ésprit en hyppig og velsett bordgjest i adelens boliger i bydelen, og ved mange av de litterære salonger i hovedstaden.

Han førte dagbok om sine besøk i salongene, der han med spiss fjærpenn portretterer protagonistene. Dette er det samme selskap som skildres i Prousts roman À la recherche du temps perdu. Et annet tema i dagbøkene er innerkirkelige problemer.

Mange samtidige skildringer beskriver ham som en bondsk utseende liten mann med store føtter og kledt i en sjuskete soutane, og med en steilt utstående hårbusk over pannen. Han var belest og elskek skjønnlitteratur. Han var preget av mildhet, et varmt hjerte og stor oppriktighet, og var godt likt blant kunstnere, litterater og aristokrater for hans arbeid for byens fattige, og støttet ham økonomisk i disse bestrebelser. Ikke bare samfunnets finere damer brukte ham som skriftefar, men han tok imot skriftemål fra enhver som hadde behov for det, «på jernbanestasjoner, på benker, på gaten og i offentlige parker.».[7]

Mugnier ledsaget Joris-Karl Huysmans' og Marthe Bibescos konversjon til katolisismen. Hans korrespondanse med prinsesse Bibesco vedvarte i over 36 år.

Arthur Mugnier døde nesten helt blind i deen høye alder av 91 år. I gans etterlatenskaper (som nå bevares i Archives nationales) fant man ved siden av dagbøkene også brev fra for eksempel Maurice Barrès, Henri Bergson, Madame de Caivallet, Jean Cocteau, François Mauriac, Robert de Montesquiou, Montherland og Marcel Proust.

Dagbok rediger

  • Journal. Texte établi par Marcel Billot, préface Ghislain de Diesbach. Paris: Le Mercure de France 1985. ISBN 978-2-7152-1352-4

Litteratur rediger

  • George D. Painter: Marcel Proust. Eine Biographie. Tl 2. Frankfurt a. M.: Suhrkamp 1968. S. 433-437.
  • Charles Chauvin: L'abbè Mugnier. L'aumônier des Lettres (1853–1944). Editions Médiaspaul 2015. ISBN 978-2-7122-1348-0

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b GeneaStar, oppført som Arthur Lucien Théodore Mugnier, GeneaStar person-ID mugnierarth[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Léonore database, www2.culture.gouv.fr[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ data.bnf.fr Data, Bibliothèque nationale de France
  5. ^ George D. Painter. Marcel Proust. Tl 2. Frankfurt a. M. 1968. s.433
  6. ^ [1] lest 17. februar 2015.
  7. ^ jfr. Painter 1968. S. 434.

Eksterne lenker rediger