Arbeidslinja
Arbeidslinja i sosialpolitikken innebærer at velferdsytelsene skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide framfor å leve på trygd eller sosialhjelp. Den knyttes til positive verdier som sosial inkludering, aktiv deltakelse, verdighet og selvrespekt, men bygger opp om en hegemonisk diskurs der lønnsarbeidet er det konstituerende og normalitetsskapende i det moderne samfunn, samtidig som forholdet mellom stimulering og tvang ikke alltid er like klar, noe som fører til både spørsmål og dilemmaer.
På mange måter representerer arbeidslinja et forsøk på å balansere to motstridende hensyn. Stønadene skal forhindre fattigdom, samtidig som ikke flere enn høyst nødvendig skal benytte seg av dem. Dette kan være et dilemma. Stortingsmelding nr. 35 fra 1994-1995 presenterte arbeidslinja slik: «Arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis og samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle».
Arbeidslinja, som siden 1990-tallet har vært en sentral del av norsk sosialpolitikk, består av aktive vilkår og sanksjoner, og for å få offentlige stønader er det i økende grad et krav om at brukerne må delta i ulike typer aktiveringstiltak.
Arbeidslinjas utvikling rediger
Professorene Einar Øverbye og Steinar Stjernø identifiserer fire faser i utviklingen av arbeidslinja. I den første fasen hadde arbeidet en kulturell verdi. I den kristne kulturen i middelalderen ble ikke arbeid bare sett på som en forbannelse, men også en plikt. Martin Luther mente blant annet at man tjente Gud ved å vie seg til et yrke. I andre fase ble forholdet mellom sosiale ytelser og arbeidsmoral sentral. Prinsippet om lavere attraktivitet ble slått fast i den engelske fattigloven av 1834, fattighjelpen skulle være mindre attraktiv enn lavere klassers arbeid. Prinsippet er ifølge samfunnsforsker Knut Halvorsen en indirekte arbeidsplikt som bygger på et liberalistisk sosialpolitisk prinsipp om kontraktsinngåelse, at den som vil ha stønad må yte noe til gjengjeld.[1] Den tredje fasen ble innledet i Norge med Arbeiderpartiets økonomiske politikk på 1930-tallet. Johan Nygaardsvold overtok som statsminister i Norge i 1935. Regjeringen hans satte i gang en mer aktiv sosialpolitikk, og nedsatte en ny sosiallovkomité. I stedet for samhold i kamp mot en felles fiende, skulle det utvikles «en samfunnssolidaritet som ligger i at de sterke hjelper de svake».[2] Man ønsket da å øke produksjonen og dermed evnen til å forsørge de svake i samfunnet gjennom en «positiv arbeidslinje».[3]
Den moderne arbeidslinja rediger
Den fjerde fasen, den moderne arbeidslinja, har gjort arbeidslinja sentral i norsk sosialpolitikk. Den er siden 1992 basert på en mildere utgave av prinsippet om lavere attraktivitet fra andre fase: Det skal alltid lønne seg å arbeide framfor å motta trygd.[4] I motsetning til den gamle arbeidslinja, var den nye arbeidslinja i større grad preget av krav og plikter enn av tilbud og rettigheter.[5] Det innebar et skifte i den norske velferdsstaten, hvor trygdeordninger ble sett på som en rettighet. Det å motta en trygdeordning ble nå fremstilt som et valg, og trygdeordningene skulle innrettes slik at den enkelte velger arbeid.[6]
Trygdene skal på den ene siden være et sikkerhetsnett for personer dersom arbeidsinntekten faller bort, men på den annen side skal de utformes slik at arbeid skal være førstevalget. Med dette ønsker styresmaktene å vektlegge at arbeid, ikke offentlig støtte skulle være førstevalget for flest mulig. Målet er at passive stønader skal erstattes av aktiviserende ytelser for å få flest mulig i arbeid. Trygd skal bare ytes til personer i yrkesaktiv alder dersom arbeidsinntekten er helt eller delvis falt bort. Trygd som forsørgelse er slik sett subsidiært til arbeid. Den enkeltes rettigheter skal ikke lenger bare være knyttet til kontantytelser, men også til en rett og plikt til å arbeide, delta i attføringstiltak eller å gjennomgå utdanning der dette er mulig (Attføringsmeldingen, s. 8).
I Velferdsmeldingen heter det at arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger enkeltvis og samlet utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp om målet om arbeid for alle. Videre heter det at de sosiale stønadsordningene må motivere til arbeid. Det skal legges til rette for hjelp til selvhjelp slik at den enkelte kan forsørge seg selv. Selvforsørgelse er ikke bare en mulighet, men også en plikt, og de såkalt passive ytelsene kan stoppes dersom klientene nekter å ta i mot tilbud om arbeid eller attføring.
Til grunn for arbeidslinja ligger en vektlegging av at ordningene både kan motivere og demotivere de som står uten arbeid. Politikken handler således mye om incentiver. Som virkemiddel kan en da benytte seg av positive sanksjoner, eller «gulrot», inkludert skattelette for å gi de trygdede behov for å bruke restarbeidsevnen sin til å spe på støtten. Men det ligger også til grunn for ideologien at andre trenger hardere sanksjoner for å gjøre arbeid til sitt «førstevalg». På enkelte områder er stønadene blitt redusert for å stimulere folk til å arbeide, noe som særlig gjelder prinsippet om levealderjustering i den nye alderspensjonen. Dette vil sannsynligvis, ifølge forskerne Steinar Stjernø og Einar Øverbye ved Oslomet, kun føre til lavere fremtidige pensjoner.[7]
Målet om høy sysselsetning må også inkludere dem som stiller svakt i konkurransen på arbeidsmarkedet, men det forutsetter også gode velferdsordninger som den enkelte kan falle tilbake på hvis arbeid av helsemessige eller andre grunner ikke lenger er mulig (Velferdsmeldingen, s 89).
Den blå og den røde arbeidslinja rediger
Ifølge partiet Høyre er arbeidslinja nøkkelen for å få for eksempel flere funksjonshemmede og unge sosialklienter inn i arbeidslivet. I Dagsavisen den 4. mars 2013[8] viste Høyres arbeidspolitiske talsperson, Torbjørn Røe Isaksen, som hevder at regjeringen sviktet de mange hundre tusen som står utenfor norsk arbeidsliv, til fem konkrete punkter der han mener Arbeiderpartiet, som blant annet hadde avslått Høyres forslag om aktivitetsplikt for unge sosialklienter og til å senke skattene slik at det lønner seg mer å jobbe, hadde forlatt den såkalte arbeidslinja.
Referanser rediger
- ^ Halvorsen: Lønnsarbeidet — vår tids sekulære religion, i Stjernø og Øverbye side 189
- ^ Halvorsen, Stjernø og Øverbye side 38
- ^ Stjernø og Øverbye side 18
- ^ Halvorsen, Stjernø og Øverbye side 46, 147
- ^ Kildal: Fra arbeidsetos til insentiver og velferdskontrakter, i Stjernø og Øverbye side 178
- ^ Endresen side 31
- ^ Sonja Balci (29. januar 2013). «Kritiserer ensidig syn på arbeidslinja» (norsk). forskning.no. OsloMet - storbyuniversitetet. Besøkt 12. mai 2022.
- ^ Hannah Gitmark (4. mars 2013). «Frykter Jens styrer mot trygdefella» (norsk). Dagsavisen. Arkivert fra originalen 19. juli 2014. Besøkt 12. mai 2022.
Litteratur rediger
- Knut Halvorsen; Steinar Stjernø; Einar Øverbye (2019). Innføring i helse- og sosialpolitikk (norsk). Universitetsforlaget. ISBN 978-82-1503252-8.
- Steinar Stjernø; Einar Øverbye, red. (2012). Arbeidslinja. Arbeidsmotivasjonen og velferdsstaten (norsk). Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-02119-5.
- Trine Rokkones Endresen (2020). Fra trygdelinja til arbeidslinja (norsk). Universitetet i Oslo.
- Ivar Lødemel (1997). Pisken i arbeidslinja. Fafo-rapport (norsk). 226. Forskningsstiftelsen Fafo. ISBN 82-7422-191-5.
- St.meld. nr. 19 (1991-92) Attføring og arbeid for yrkeshemmede. Sykepenger og uførepensjon (Attføringsmeldingen) (norsk). Arbeids- og administrasjonsdepartementet. 1992.
- St meld nr 35 (1994-95) Velferdsmeldingen (norsk). Sosial- og helsedepartementet. 1995.
Eksterne lenker rediger
- Arbeidslinja bringer skammen tilbake, Ebba Wergeland, Ebbas hjørne, oktober 2008
- Bakgrunnen for NAV-reformen, Arbeids- og sosialdepartementet