Åpne hovedmenyen

Arbeidslinja i sosialpolitikken innebærer at velferdsytelsene skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide framfor å leve på trygd eller sosialhjelp. Den knyttes til positive verdier som sosial inkludering, aktiv deltakelse, verdighet og selvrespekt, men bygger opp om en hegemonisk diskurs der lønnsarbeidet er det konstituerende og normalitetsskapende i det moderne samfunn, samtidig som forholdet mellom stimulering og tvang ikke alltid er like klar, noe som fører til både spørsmål og dilemmaer.

På mange måter representerer arbeidslinja et forsøk på å balansere to motstridende hensyn. Stønadene skal forhindre fattigdom, samtidig som ikke flere enn høyst nødvendig skal benytte seg av dem. Dette kan være et dilemma. Stortingsmelding nr. 35 fra 1994-1995 presenterte arbeidslinja slik: "Arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis og samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle".

Arbeidslinja, som siden 1990-tallet har vært en sentral del av norsk sosialpolitikk, består av aktive vilkår og sanksjoner, og for å få offentlige stønader er det i økende grad et krav om at brukerne må delta i ulike typer aktiveringstiltak. På enkelte områder er stønadene blitt redusert for å stimulere folk til å arbeide, noe som særlig gjelder prinsippet om levealderjustering i den nye alderspensjonen, og som sannsynligvis kun vil føre til lavere fremtidige pensjoner.

ArbeidslinjaRediger

ArbeidslinjaRediger

Arbeidslinja peker mot et sentralt dilemma i velferdspolitikken. Trygdene skal på den ene siden være et sikkerhetsnett for personer dersom arbeidsinntekten faller bort, men på den annen side skal de utformes slik at arbeid skal være førstevalget.

Med dette ønsker styresmaktene å vektlegge at arbeid, ikke offentlig støtte skal være førstevalget for flest mulig. Målet er at passive stønader skal erstattes av aktiviserende ytelser for å få flest mulig i arbeid. Trygd skal bare ytes til personer i yrkesaktiv alder dersom arbeidsinntekten er helt eller delvis falt bort. Trygd som forsørgelse er slik sett subsidiært til arbeid. Den enkeltes rettigheter skal ikke lenger bare være knyttet til kontantytelser, men også til en rett og plikt til å arbeide, delta i attføringstiltak eller å gjennomgå utdanning der dette er mulig (Attføringsmeldingen, s. 8).

I Velferdsmeldingen heter det at arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger enkeltvis og samlet utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp om målet om arbeid for alle. Videre heter det at de sosiale stønadsordningene må motivere til arbeid. Det skal legges til rette for hjelp til selvhjelp slik at den enkelte kan forsørge seg selv. Selvforsørgelse er ikke bare en mulighet, men også en plikt, og de såkalt passive ytelsene kan stoppes dersom klientene nekter å ta i mot tilbud om arbeid eller attføring.

Til grunn for arbeidslinja ligger en vektlegging av at ordningene både kan motivere og demotivere de som står uten arbeid. Politikken handler således mye om incentiver. Som virkemiddel kan en da benytte seg av positive sanksjoner, eller "gullerot", inkludert skattelette for å gi de trygdede behov for å bruke restarbeidsevnen sin til å spe på støtten. Men det ligger også til grunn for ideologien at andre trenger hardere sanksjoner for å gjøre arbeid til sitt "førstevalg".

Målet om høy sysselsetning må også inkludere dem som stiller svakt i konkurransen på arbeidsmarkedet, men det forutsetter også gode velferdsordninger som den enkelte kan falle tilbake på hvis arbeid av helsemessige eller andre grunner ikke lenger er mulig (Velferdsmeldingen, s 89).

Den blå og den røde arbeidslinjaRediger

Ifølge partiet Høyre er arbeidslinja nøkkelen for å få for eksempel flere funksjonshemmede og unge sosialklienter inn i arbeidslivet. I Dagsavisen den 4. mars 2013[1] viste Høyres arbeidspolitiske talsperson, Torbjørn Røe Isaksen, som hevder at regjeringen sviktet de mange hundre tusen som står utenfor norsk arbeidsliv, til fem konkrete punkter der han mener Arbeiderpartiet, som blant annet hadde avslått Høyres forslag om aktivitetsplikt for unge sosialklienter og til å senke skattene slik at det lønner seg mer å jobbe, hadde forlatt den såkalte arbeidslinja.  

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger