Åpne hovedmenyen

Sosialhjelp er en form for understøttelse som kan ytes, dersom der ikke finnes annen tilgjengelig hjelp i form av trygd eller annet. Gjennom tidene har slike ytelser vært hjemlet i forskjellige lover, som forsorgsloven og lov om sosial omsorg. Ytelsene har variert med hva lovgivere og kommuner har sett som riktig og nødvendig, men har vanligvis gått på å sørge for et minstemål av mat, klær og tak over hodet.

Sosialhjelpen har røtter i kristendommens allmissebegrep, og var ukjent i Norden før dette.

HistoriskRediger

I vikingtiden var det ætten som hadde plikt til å ta vare på sine. Ble en familie uten forsørger, og samtidig ætteløs, var det spørsmål om noen så seg tjent med å ta inn noen i sine husstander. Totalt uønskede individer ble enten sendt i utlæg eller hogd ned, slik at h*n kunne sikres plass i Valhall.

Etterhvert som kristendommen fikk rotfeste, ble det klostrene som fikk ansvaret for den sosiale omsorgen. Reformasjonen førte til at det ble kongens myndigheter som skulle styre dette. Ansvaret ble etterhvert forflyttet til lokale styrer, slik at fattigstyre/forsorgsstyre ble en del av det kommunale apparatet.

Sosialhjelp i Norge i dagRediger

Offentlig sosialhjelp tildeles i Norge gjennom NAV. Vilkårene for dette er fastsatt i «Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdforvaltningen» (Lov 2009-12-18 nr 131).[1]

Følgende sosiale tjenester inngår i NAV-kontorenes obligatoriske oppgaver:

  • Opplysning, råd og veiledning, herunder økonomisk rådgivning
  • Økonomisk stønad
  • Midlertidig botilbud
  • Individuell plan
  • Kvalifiseringsprogram med tilhørende stønad[1]

I 2013 mottok ifølge Statistisk sentralbyrå 120 775 personer sosialhjelp i Norge. For 49 152 var dette viktigste kilde til livsopphold. Totalt ble det utbetalt 5,12 milliarder kroner i sosialhjelp dette året.[2]

ReferanserRediger

  1. ^ a b «Lov om sosiale tjenester i NAV». NAV. 6. juni 2013. Besøkt 3. april 3015.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  2. ^ «Økonomisk sosialhjelp, 2013». SSB. 24. juni 2014. Besøkt 3. april 2015. 

LitteraturRediger