Wikipedia

Anton Lifjell

norsk reindriftssame
Forbedringspotensial: Denne artikkelen har forbedringspotensial. Mangler som har blitt anført: mye oppramsing av enkeltstående opplysninger

Anton Lifjell (fullt navn Anton Bech Lifjell, født 2. oktober 1915[1], død 23. april 1971[2]) var en norsk reindriftssame og forkjemper for samenes rettigheter.[3] Han var en av de dyktigste reineierne på Helgeland.[4] Han kom tidlig med i kampen for å bevare og bygge ut reindriftsnæringen.[5]

Anton Lifjell
FødtAnton Bech Lifjell
2. okt. 1915Rediger på Wikidata
Død23. apr. 1971Rediger på Wikidata (55 år)
NasjonalitetNorge

Navnet Lifjell kommer av det samiske Likkivarri og betyr «fjellet som står alene».[6] Lifjell var fra Hattfjelldal[7] og var sønn av samehøvdingen Kristian Johnsen Lifjell.[5] Familien drev opprinnelig i Hattfjelldal, men måtte flytte i nybyggertiden da beitene ble ryddet til jorder.[8][7]

Lifjell var redaktør for Reindriftsbladet til Norske Reindriftsamers Landsforbund som kom med sitt første nummer 17. desember 1953.[9][10][11]

Han ble valgt inn i sameskolenemnda i 1946.[12] Lifjell var medlem av samenes skolekomité i 1954.[13]

I 1955 var Lifjell representant for Nordland på samelandsmøtet.[14]

Lifjells far rakk før han døde å anlegge sak mot den norske stat som sønnen overtok.[15] Søksmålet startet i 1952 med 8 norske samer som gikk til søksmål mot staten og saken ble avgjort i 1957.[16] Saken dreide seg rett til vinterbeite for svenske rein i Norge.[15] Mange samer på Helgeland stod bak saken og staten vant frem i Lagmannsretten.[15] Saken ble anket til Høyesterett hvor Lifjell vant frem med samenes sak.[15][5] Høyesterett kom til at «[s]taten v/Landbruksdepartementet kjennes i forhold til de ankende parter - de norske flyttsamer Anton Lifjell m.fl. - uberettiget til å tillate svenske flyttsamer adgang til reindrift i Dunderland reinbeitedistrikt utover de i reinbeitekonvensjonen melom Norge og Sverige av 5. februar 1919 og loven av 18. juli 1919 fastsatte beitetider».[16] Høyesterett begrunnet tillatelsen til å fremme saken med at det «ikke er til å unngå at rein fra det ene distrikt streifer over i det andre og at det skjer sammenblanding av reinen» og videre at «Israel Johnsson har, som nevnt ikke hatt oppholdstillatelse siden 1950, og heller ingen annen svensk flyttsame har senere hatt tillatelse til vinterbeite i distriktet, mener jeg at de ankende parter har en rettslig interesse i å få fastslått at Landbruksdepartementet i forhold til dem ikke er berettiget til å gi svenske flyttsamer tillatelse til vinterbeite i Dunderland distrikt.»[16]

Lifjell var formann i Norske Reindriftsamers Landsforbund fra 1957[17] til 1958[18] da han midlertidig måtte gå over i annet yrke[19].

Reindriften gikk godt i distriktet frem til 1955, men i det året ble beiteforholdene om vinteren svært vanskelige frem til 1958.[20] I 1958 gikk reindriftsnæringen i Rana på en alvorlig knekk[3]. Lifjellsamene i Rana regnet med at de vinteren 1957/58 med at de hadde mistet nærmere 400 reinsdyr til en verdi av 50 000-60 000 kroner.[21][22] Senere regnet han med at 1500 dyr forsvant.[6] De hadde trukket ned fra fjellet til tettbebyggelsen og segnet sammen utsultet og dødstrette.[6] Det ble funnet reinkadavre overalt og nytteløst å samle sammen dyrene.[6] De hadde mistet alle lederreinene og regnet det som uhyre vanskelig å få samlet de gjenværende dyrene.[21] Lifjell uttalte at «[d]ette betyr kort og godt slutten på en reindrift som har bestått i vår familie i 150 år.»[21]

Han fikk seg jobb som overgjeter for omkring 1200 reinsdyr for Vest-Jotunheimen Reinlag i Fortun i Sogn og tok med seg familien sørover.[21][23] Han håpte å komme i gang med reindriften i Rana noen år senere.[21] Lifjell var borte fra reindriften i Rana i 4 år[6] og arbeidet i to år som jernverksarbeider for Norsk Jernverk.[24][20][3] Selv om arbeidet på Jernverket var lettere var det også helseskadelig og han ønsket seg tilbake til reindriften.[6] I 1958 hadde han søkt staten gjennom lappefogden og Fylkesmannen om økonomisk støtte etter katastrofevinteren, men hadde i 1960 ikke fått svar på søknaden.[20]

Han kjøpte nye livdyr og startet på nytt.[3] I 1962 hadde han fått 7 200 kroner som billighetserstatning for reinene han mistet i årene 1956-1958 og søkte Nord-Rana kommune om garanti for 5 000 kroner i lån til å kjøpe livrein.[25] Han hadde inngått avtale med den svenske reineier Ole Andersson fra Meavan om å kjøpe 150 livdyr for 25 000 kroner.[25][26] Nord-Rana kommunestyre vedtok enstemmig å garantere for lånet.[27] I november 1962 hadde han hentet 90 livdyr for 18 000 kroner i Sverige[6], fraktet med dem fra Strimasund til Hemnesberget[6] med lastebiler og sluppet reinsdyrene på vinterbeite.[24] Han dro så til Korgen for å se om han kunne finne igjen noen av de gamle reinene sine.[6] Tilsammen kjøpte han 150 reinsdyr fra Sverige og de klarte seg godt vinterbeite på Hemneshalvøya vinteren 1963.[28]

Han planla i 1962 å prøve en ny svensk foringsmetode ved å erstatte vinterbeitene med sukkerroer.[29][6] Lifjell foret vinteren 1963 reinsdyra med kraftfor, men foringsforsøkene var nokså negative da reinen ikke ville ete foret.[28]

Lifjell arbeidet også for å få gjerder langs Nordlandsbanen siden det hver vinter ble påkjørt og drept reinsdyr av togene.[30]

I 1965 identifiserte han en samisk offerstein i Rana.[31]

Han bygde nytt sommerhus i 1965 sør for Akersvannet i sørhellingen under Rauvasstinden nær Okstindan.[2]

I 1965 skapte anleggsvirksomheten i fjellet bekymringer for beiteområdene og reindriften.[2][8]

I 1965 beslagla politiet 8 garn som Lifjell-brødrene benyttet i Lille Rauvvatn.[32] Saken hadde prinsipiell interesse fordi den gikk på samenes rett til jakt og fiske etter reindriftsloven slik det også fremgikk av en uttalelse fra Direktoratet for Statens skoger i 1956.[32] Saken ble først henlagt på bevisets stilling, men etter at Lifjell klaget ble den henlagt som intet straffbart forhold.[32] Lifjell krevde og fikk billighetserstatning på 500 koner[33][34] for det økonomiske tapet ved beslagleggelsen[32].

Fra vinteren 1965-1966 hadde Lifjell reinflokken på vinterbeite på Dønna.[35] Der var det rikelig med beite og ingen fare for å bli påkjørt av toget.[35] Reinsdyrene ble fraktet med bilferge fra Bjørn på Dønna til Finneidfjord.[35] For å spare vinterbeitene ble reinen flyttet til Rana på sensommeren.[35] Fra gammelt av har Lifjell-slekten hatt faste reinbeiter ved Kaldvatn-traktene.[35]

Lifjell hadde også vinterbeite på Dønna i 1969.[36] I 1969 eide han mesteparten av de 500-600 reinsdyrene som hadde gått på vinterbeite på Dønna.[37]

I 1966 ble han gjenvalgt som vararepresentant til styret i Norske Reindriftsamers Landsforbund som representant for Nordland.[38]

På landsmøtet i Mo i Rana i 1967 hadde han vervet som innbyder til landsmøtet og ble valgt som styremedlem til styret i Norske Reindriftsamers Landsforbund.[39] I forbindelse med landsmøtet ble det holdt gudstjeneste i Mo kirke med antagelig den første prekenen på sør-samisk.[39]

I 1967 stod han på 52. plass på Frie velgeres liste til kommunevalget.[40]

Etter årsmøtet i 1968 ble Lifjell valgt til nestformann for Norske Reindriftsamers Landsforbund.[41] I 1969 ble han gjenvalgt som nestformann.[42]

I 1968[43] var Lifjell den første reineieren i Norge som fikk utarbeidet en driftsplan.[3] Planen var utarbeidet i samarbeid med reindriftskonsulenten for å sikre lønnsom drift.[43] Planen innebar utstrakt kalveslakting og radikal nedskjæring av antall bukker.[43] Reinkalvekjøtt er en delikatesse og Norges Kjøtt og Fleskesentral arbeidet med å få introdusert produktet på markedet.[43] Planen innebar også besparinger ved at kalvene ble slaktet før flytting, vinterbeite ble spart og tapsprosenten ville bli mindre siden kalvene var de mest utsatte dyrene.[43] Det ville også gi bedre kontroll over avlen ved at bukker som var best egnet til avl og lederbukker ble beholdt.[43]

I 1968 ble Lifjell oppnevnt av Regjeringen som medlem av en komite som skulle utarbeide forslag til revisjon av jaktloven.[44]

I 1969 ble han oppnevnt som skjønnsmann i skjønnssaken som Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk hadde fremmet for Inderøy herredsrett i forbindelse med Bangsjø-reguleringen hvor det trolig var 400 saksøkte i saken.[45] Skjønnet ble avsagt i 1970 og norske reindriftsinterresser ble tilkjent engangserstatning for perioden 1964-1969 med 30 000 kroner og 5 000 kroner for 1970, begge med tillegg av 25 prosent.[46] Ildgruben og Røssåga reinbeitedistrikter ble i tillegg tilkjent 20 000 kroner i årlig løpende erstatning med tillegg av 25 prosent.[46] Tiltak til bøting av skader og ulemper for reindriften antok retten at skulle besørges av NVE.[46]

I 1970 ble han gjenvalgt som styrereresentant i Norske Reindriftsamers Landsforbund.[47]

I 1970 søkte han om å få fredet omkring 60.000 dekar i Måltind-området i Hemnes og Stor-Rostadfjelle i Hemnes og Rana i perioden 15. september til 10. oktober i reinens parringstid.[48] Direktoratet for statens skoger svarte at det ikke kunne bli spørsmål om å pålegge Rana Jakt- og Fiskeadministrasjon og Søndre Rana Jakt- og Fiskeadministrasjon å gjennomføre jaktfredning, men ba om at man så med velvilje på henvendelsen.[48] Påbudet ville måtte hatt klar hjemmel i leieavtalene mellom direktoratet og de to foreningene som leide områdene eller klar hjemmel i lov.[48] Lifjell ble derfor henvist til å prøve å komme til en minnelig ordning med jaktforeningene, foreningene ble oppfordret til å vise velvilje og hvis det mot formodning skulle vise seg at forholdene ble uholdbare for Lifjell kunne det tenkes å få konsekvenser for foreningenes fortsatte disposisjonsretten over jakten i det aktuelle området.[48] I så fall måtte Lifjell ta saken opp på nytt med direktoratet.[48] Henvendelsen hadde sin bakgrunn i Lifjell sin driftsplan som var utarbeidet av reindriftskonsulet Loyd Villmo.[48] Alt etter to år syntes en del av planens forutsetning å være nådd og det var viktig at avlsflokken fikk ro i paringstiden særlig siden tallet avlsokser skulle ned i 5-8% av antall simler.[48]

Pio Larsen skrev da Lifjell døde at han var «et varmt og rikt menneske, som vakte respekt og hengivenhet i alle kretser, og han var sine venners venn, trofast og lojal i medgang som i motgang.»[4] Larsen kunne i 1970 fortelle at Lifjell hadde med Jens Christian Hauge sin hjelp fått NRK til å slette påstander fra en Milorg-kar om en samisk enke var nazist i tapen med radioprogrammet «Siste akt i Vefsnfjella» som ble sendt 6. januar 1969.[49] Enken hadde under krigen mistet ektemannen, både Milorg og tyskerne hadde skutt reinsdyr og flokken var redusert fra 700 til 80 dyr som hun i 1946 måtte selge.[49] Lifjell ønsket at hun skulle få erstatning, men Hauge mente at kravet var foreldet.[49] Kvinnen hadde i 1969 passert 85 år, var på pleiehjem og Lifjell sa til Pio Larsen: «Hun ble fratatt levebrødet, satt på bar bakke, og på toppen stemplet som landsforræder overfor hele det norske folk. Det går bare ikke an å behandlet et menneske slik, fordi om hun er en gammel og grå sliter, som ikke selv har evnet å forsvare seg.»[49]

Lifjell var 56 år da han døde 23. april 1971 under reinstransporten fra vinterbeitene på Dønna til sommerbeitene på Hemnesfjellet.[50][4]

Lifjell giftet seg med Ebba Renberg i 1941.[51] Ebba var datteren til Elsa Laula Renberg.[52] De hadde 3 barn da Ebba Kristina Margaretha Lifjell, født Renberg, døde 2. mars 1955 38 år gammel.[53] Han giftet seg senere med Maja,[7] født Jåma[2].

Referanser rediger

  1. ^ «Gravminner i Norge Anton Bech Lifjell». www.disnorge.no. Besøkt 8. mars 2020. «Født dato 0210 1915 Død dato 2304 1971» 
  2. ^ a b c d «Dødsannonse». Adresseavisen 1971.04.27. Trondheim. s. 13. 
  3. ^ a b c d e Anonym. «Anton Lifjell død». Rana Blad 1971.04.27. Rana. s. 3. 
  4. ^ a b c Anonym. «Kjent same er død». Helgeland Arbeiderblad 1971.04.28. Vefsn. s. 2. 
  5. ^ a b c Pio Larsen. «Anton Lifjell». Dagbladet 1971.04.28. Oslo. s. 7. 
  6. ^ a b c d e f g h i j Arne Bru. «Anton Lifjell begynner på nytt: Mistet 1500 rein i 1958. Arbeidet på jernverket for å få penger til ny reinstamme.». VG 1962.11.16. Oslo. s. 1,5. 
  7. ^ a b c Torbj. Tollånes. «Kraftanleggene i Rana betyr vår velstand, men samenes ruin. Anleggsveien skremmer reinen, beiter neddemmes, jakt og fiske ødes. Lifjell: Tror ikke på erstatning, må forsvare oss med paragrafer!». Lofotposten 1965.07.17. Vågan. s. 8,13. 
  8. ^ a b NTB. «Same hjemsøkes av moderne teknikk». VG 1965.07.19. Norge;Oslo;;Oslo;;;;. s. 15. 
  9. ^ Aftenpostens korrespondent i Mo i Rana. «2070 personer lever av reindrift i Norge». Aftenposten 1953.12.22. Oslo. s. 2. 
  10. ^ Anonym. «De norske samene». Nordlys 1953.12.17. Tromsø. s. 2. 
  11. ^ Anonym. «Norsk same-blad». Friheten 1953.12.16. Oslo. s. 3. 
  12. ^ Ola Hjulstad. «Sameskolenemnda uten midler - ingen bevilgning fra fylkene». Trønder-Avisa 1976.12.08. Steinkjer. s. 13. 
  13. ^ Anonym. «Stor stemning i Nordland for at sameskolen legges til Hattfjelldal. Men Anton Lifjell har mest tro på tomten i Vefsn.». Nordlands Avis 1954.06.29. Hemnes. 
  14. ^ Anonym. «Kautokeino fikk det neste samelandsmøte - Stor nordisk samekonferanse i Karasjok». Nordlys 1955.06.25. Tromsø. s. 2. 
  15. ^ a b c d Oddv. J. Larsen. ««Vi har ikke plass til svenskerein i Norge». Samene på Helgeland vil ha beitene for seg selv. Ellers må de finne seg et annet yrke.». Dagbladet 1955.08.31. Oslo. s. 11. 
  16. ^ a b c Skoghøy, Jens Edvin A. (1998). Tvistemål. Oslo: Universitetsforl. s. 268. ISBN 8200128563. «Det klareste eksempel på at søksmål om kompetanseforhold er blitt tillatt fremmet er Rt. 1957 s. 860 NH (reinbeitedommen)» 
  17. ^ Anonym. «Reindriftssamenes landsforening blir sprengt? Nord-Trøndelag fylkeslag har meldt seg ut av sammenslutningen. Anton Lifjell, Mo, ny formann i landsforeningen». Adresseavisen 1957.07.02. Trondheim. s. 2. 
  18. ^ Bjørn Hildonen. «Tidligere NRL ledere». Finnmark Dagblad 2014.06.16. Hammerfest. s. 5. 
  19. ^ Anonym. «Reindriftsamene holder landsmøte i Bodø i mars». Nordlands Framtid 1959.02.19. Bodø. s. 5. 
  20. ^ a b c Privattelegram. ««Sludder å sammenlikne oss med de fargede i Sør-Afrika» - Men vi har ofte følelsen av å være uønsket sier fjellsame. Måtte gi opp reindriften. Det er de eldre som roper «Finn-Jævel!»». Dagbladet 1960.11.08. Oslo. s. 5. 
  21. ^ a b c d e Anonym. «Rein på avveier i Ranadistriktet. Same til Sogn som gjeter.». Arbeiderbladet 1958.08.15. Norge;Oslo;;Oslo;;;;. s. 7. 
  22. ^ Anonym. «Nytt fra hele landet». Aftenposten 1958.08.15. Oslo. s. 2. 
  23. ^ Anonym. «Vest-Jotunheimen Reinlag skal ikkje gje opp enno = 19581020». Sogn og Fjordane 1958.10.20. Sogndal. s. 1,4. 
  24. ^ a b Anonym. «Nytt fra hele landet». Aftenposten 1962.11.08. Oslo. s. 13. 
  25. ^ a b Anonym. «Anton Lifjell tar opp reindrift i Rana igjen. Skal kjøpe 150 livdyr i Sverige - søker N-Rana om garanti til lån». Rana Blad 1962.08.21. Rana. s. 3. 
  26. ^ Anonym. «Ny reindrift i Mo i Rana». Adresseavisen 1962.08.22. Trondheim. s. 2. 
  27. ^ «N-Rana garamterer for lån til kjøp av rein». Rana Blad 1962.08.25. Rana. s. 6. 
  28. ^ a b Anonym. «Svensk rein klarte seg godt på Hemneshalvøya». Arbeiderbladet 1963.05.15. Oslo. s. 3. 
  29. ^ NTB. «Forlater fabrikken. Blir reinsame igjen». Arbeiderbladet 1962.11.08. Oslo. s. 14. 
  30. ^ Anton Lifjell. «Reindøden på Nordlandsbanen. Bygg høgre gjerder langs jernbanelinja». Rana Blad 1963.02.12. Rana. s. 3. 
  31. ^ Anonym. «Samisk offerstein i Rana». Lofotposten 1965.07.12. Vågan. s. 6. 
  32. ^ a b c d Adresseavisens kontor. «Politiet hadde ingen rett til å beslaglegge samenes fiskegarn. Aksjonen beklages av politimesteren i Helgeland - Samene krever erstatning». Adresseavisen 1966.06.03. Trondheim. 
  33. ^ «Maja Lifjell imøtegår RJFA: - Samene driver ikke ulovlig fiske». Rana Blad 1973.04.04. Rana. s. 3. 
  34. ^ Anonym. «Staten erstattet beslaglagte garn». Adresseavisen 1966.12.30. Trondheim. s. 6. 
  35. ^ a b c d e Adresseavisens kontor. «Godt vinterbeite for reinen på øyene i Helgeland». Adresseavisen 1968.05.08. Trondheim. s. 1,23. 
  36. ^ Anonym. «Lappefogden i Nordland om reindriften siste år: "Togdøden" større og mer urovekkende enn noensinne.». Rana Blad 1969.01.10. Rana. s. 1,8. 
  37. ^ Anonym. «600 reinsdyr fra Dønna til Hemnesfjellet.». Rana Blad 1969.04.17. Rana. s. 3. 
  38. ^ Anonym. «Valg på reindriftssamenes landsmøte i Steinkjer». Finnmarksposten 1966.06.30. Nordkapp. s. 6. 
  39. ^ a b Anonym. «Utbytterikt samelandsmøte i Mo. Rana-same medlem av landsforeningens styre». Rana Blad 1967.06.19. Rana. s. 1,8. 
  40. ^ «Offisielle valglister for Rana kommune». Rana Blad 1967.09.08. Rana. s. 7. 
  41. ^ Anonym. «Kvalifiserte folk til internatene - Skole- og internatmiljøet en helhet, sier reindriftsame-landsmøtet». Nordlys 1968.06.25. Tromsø. s. 4. 
  42. ^ Anonym. «Jaktloven må beskytte samenes rettigheter». Lofotposten 1969.07.02. Vågan. 
  43. ^ a b c d e f Anonym. «Rana-same med den første driftsplan for reindrift. Anton Lifjell tar i bruk nye metoder». Rana Blad 1968.11.08. Rana. s. 1,10. 
  44. ^ Anonym. «Anton Lifjell med i komite som skal foreslå ny jaktlov». Rana Blad 1968.12.21. Rana. s. 12. 
  45. ^ Anonym. «Reguleringen av Bangsjøene et meget alvorlig inngrep i naturen. Tallet på saksøkte kommer trolig opp i 400». Adresseavisen 1969.03.05. Trondheim. s. 22. 
  46. ^ a b c Rana Blad 1970.01.31. Rana. s. 1,6. 
  47. ^ Anonym. «Samemøtet avsluttet lørdag. Årsmøtet [sic] representanter på befaring ved Riasten og Tydal». Arbeidets Rett 1970.06.29. Røros. s. 3. 
  48. ^ a b c d e f g Anonym. «Interessant prinsippsak i Rana: Reineier vil ha fredet 60.000 DA. for småviltjakt. Rana». Rana Blad 1970.09.09. s. 1,8. 
  49. ^ a b c d Pio Larsen. «Hvem føler ansvar for en vergeløs samkvinne på 85 år?». Dagbladet 1970.11.21. Norge;Oslo;;Oslo;;;;. s. 4. 
  50. ^ Anonym. «Anton Lifjell døde under reinsanking». Nordlands Avis 1971.04.29. Hemnes. s. 2. 
  51. ^ Anonym. «Ekteskapslysninger». Adresseavisen 1941.02.28. Trondheim. s. 3. 
  52. ^ Torstein Finnbakk. «Teater om sørsamisk stridskvinne. Elsa Laula Renberg - organisasjons-pioner». Rana Blad 1995.11.11. Rana. s. 23. 
  53. ^ «Dødsannonse». Helgeland Arbeiderblad 1955.03.04. Vefsn. s. 3. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Anton_Lifjell&oldid=20985274»