Alexander Cadogan
Alexander Cadogan (født 25. november 1884 i Chelsea i London, død 9. juli 1968 i Westminster i London) var en britisk diplomat og statstjenestemann. Han var utenriksråd (engelsk: Permanent Under-Secretary for Foreign Affairs) fra 1938 til 1946 og senere ambassadør til FN.
| Alexander Cadogan | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 25. nov. 1884[1][2][3][4] London | ||
| Død | 9. juli 1968[1][2][3][4] (83 år) Westminster | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Balliol College Eton College | ||
| Ektefelle | Lady Theodosia Acheson (1912–)[5][6] | ||
| Far | George Cadogan, 5th Earl Cadogan[5][7] | ||
| Mor | Lady Beatrix Craven[5][7] | ||
| Søsken | Henry Cadogan, Viscount Chelsea Edward Cadogan Gerald Cadogan William G. S. Cadogan[5] | ||
| Barn | Ambrose Cadogan[7] Patricia Cadogan[7] Cynthia Cadogan[7] Gillian Cadogan[7] | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927) | ||
| Utmerkelser | Kommandørridder av Order of the Bath Storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden | ||
Liv og virke rediger
Familie rediger
Cadogan var den åttende sønn og yngste barnet av George Cadogan, 5. jarl av Cadogan, og hans første kone Lady Beatrix Jane Craven.
Han giftet seg med Lady Theodosia Louisa, datter av Archibald Acheson, 4. jarl av Gosford, i 1912. Ekteparet fikk en sønn og tre døtre sammen.
Karriere rediger
Cadogan ble utdannet ved Eton College og deretter ved Balliol College i Oxford.
Han tjenestegjorde i utenrikstjenesten fra 1908 til 1950. Hans første postering var i Konstantinopel.[8] Hans neste var i Wien, og under første verdenskrig tjenestegjorde han i Foreign Office i London.
Etter krigens slutt var han med på Fredskonferansen i Versailles. I 1923 ble han sjef for Folkeforbundet-desken i utenriksministeriet, og var ganske optimistisk til hva Folkeforbundet ville kunne utrette. Han var mindre sikker på om nedrustningskonferansen i Genève ville lykkes, ettersom det var for lite tillit partene imellom.[9] På denne tiden ble det etablert et godt og tillitsfullt forhold mellom Cadogan og hans kollega og overordnede Anthony Eden.
I 1933 var Adolf Hitler trådt inn på arenaen, og det var opplagt for Cadogan at det ikke ville bli noen gjensidig nedrustning. Han gikk da med på en postering til den britiske legasjon i Peking.[10] Familien ankom der i 1934, etter at den kinesiske regjering hadde evakuert Peking på grunn av problemene med Japan. Han møtte Chiang Kai-shek og prøvde å forsikre ham om Storbritannias støtte. Til tross for at det ikke fantes noen allkinesisk regjering gjorde Cadogan sitt beste, men manglet ryggdekning hjemmefra. I 1935 ble atter hans anbefaling om britisk lån til den kinesiske regjering avslått,følte at det var lite han kunne utrette.[11]
I 1936 var Anthony Eden nettopp blitt ny utenriksminister, og han tilbød Cadogan posten som joint Deputy Under-Secretary. Cadogan beklaget at han dermed måtte forlate Kina svært brått, men han takket ja og dro tilbake til London. Ting var blitt verre mens han hadde vært utpostert i Kina. Italia hadde angrepet Abyssinia, og Tyskland var gått inn i Rhinlandet. Cadogan anbefalte en revisjon av de mer hevngjerrige sider av Versaillesfreden,[12] men ble ikke hørt verken av Sir Robert Vansittart eller av Eden. De mente at om man modifiserte Versailles-traktaten ville dette oppmuntre Tyskland. Cadogans etterlatte papirer viser at han mente at Storbritannia egentlig manglet en Tysklandspolitikk, og at dette gjorde ting verre.
I 1938 overtok Cadogan etter Sir Robert Vansittart som Permanent Under-Secretary i utenriksministeriet. Han representerte Storbritannia under Dumbarton Oaks-konferansen i 1944. Der ble han kjent med Edward Stettinius og Andrej Gromyko.
Cadogan var en av de sentrale skikkelsene i britisk politikk både før og under den andre verdenskrig. Som de aller fleste embetsmenn i Utenriksdepartementet ble han bittert kritisert for deres ettergivelsespolitikk mot Tyskland på 1930-tallet. På slutten av andre verdenskrig hadde Cadogan håpet på å bli utnevnt til ambassadør til Washington D.C. Men denne stillingen ble i stedet gitt til Clerk Kerr. Cadogan ble i stedet utnevnt til Storbritannias første ambassadør til FN.
Han var Storbritannias representant til FN fra 1946 til 1950. Han var medlem av Privy Council i 1946, og ble senere leder av BBCs styre (Board of Governors) fra 1952 til 1957.
Han døde i juli 1968, da han var 83 år gammel.
Ordener rediger
Cadogan ble tildelt flere medaljer, blant annet Order of the Bath, The Most Distinguished Order of Saint Michael and Saint George og Order of Merit.
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 133309037, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Sir Alexander G. M. Cadogan, Munzinger IBA 00000000045, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 10482, oppført som Alexander George Montagu Cadogan[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Alexander George Montagu Cadogan, Proleksis enciklopedija-ID 14253[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p2843.htm#i28429, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ David Dilks, ed., The Diaries of Sir Alexander Cadogan, 1938-1945, New York: G. P. Putnam's Sons, 1972, 3.
- ^ David Dilks, ed., The Diaries of Sir Alexander Cadogan, 1938-1945, New York: G. P. Putnam's Sons, 1972, 4-8.
- ^ London Gazette, 34021, 6 February 1934, s 829
- ^ David Dilks, ed., The Diaries of Sir Alexander Cadogan, 1938-1945, New York: G. P. Putnam's Sons, 1972, 10.
- ^ David Dilks, ed., The Diaries of Sir Alexander Cadogan, 1938-1945, New York: G. P. Putnam's Sons, 1972, 13.