Edward Stettinius jr.

amerikansk diplomat
(Omdirigert fra Edward Stettinius)
Edward Stettinius jr.
Edward Stettinius, as lend-lease administrator, September 2, 1941.jpg
FødtEdward Reilly Stettinius, Jr.
22. oktober 1900[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
ChicagoRediger på Wikidata
Død31. oktober 1949[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (49 år)
GreenwichRediger på Wikidata
Far Edward Reilly Stettinius, Sr.Rediger på Wikidata
Utdannet ved University of VirginiaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat, politiker, forretningsdrivendeRediger på Wikidata
Parti Det demokratiske partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
48. utenriksminister i USA
1944 til 1945
ForgjengerCordell Hull
EtterfølgerJames F. Byrnes
1. FN-ambassadør fra USA
1945 til 1946
EtterfølgerWarren Austin

Edward Reilly Stettinius jr. (født 22. oktober 1900 i Chicago i Illinois, død 31. oktober 1949 i Greenwich i Connecticut) var en amerikansk forretningsmann og politiker (Det demokratiske parti). Han var USAs utenriksminister under presidentene Franklin D. Roosevelt og Harry S. Truman, og senere landets første FN-ambassadør. Stettinius var også en viktig bidragsyter under San Francisco-konferansen, hvor FN ble etablert.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Edward var en annen av to sønner og den tredje av tre barn av Edward og Judith (Carrington) Stettinius. Moren stammet fra engelske nybyggere i Birginia i kolonitiden; faren var av tysk bakgrunn.

Stettinius studerte ved University of Virginia fra 1919 til 1924, men ble ikke uteksaminert.

ForretningsmannRediger

Han begynte deretter som arbeider ved General Motors hvor han fra 1926 ble forfremmet til selskapets visepresident og fikk ansvaret for industrielle og offentlige relasjoner. Han arbeidet også med å utvikle arbeidsledighetsprogrammer, som førte til at han kom i kontakt med Franklin D. Roosevelt. Stettinius forlot GM i 1938 til fordel for stillingen som direksjonsmedlem for US Steel, en stilling han for øvrig beholdt inntil sin død, før han av den nyvalgte presidenten Roosevelt deretter ble utnevnt til leder av Office of Production Management.

Politisk karriereRediger

Utenriksminister: I 1941 ble han administrator for programmet Lend-lease rettet mot de allierte i Europa, en stilling han hadde inntil han ble utnevnt til statssekretær i det amerikanske utenriksdepartementet i 1943. I november 1944 etterfulgte han deretter Cordell Hull som utenriksminister, da Hulls sviktende helse gjorde et skifte påkrevet.

Stettinius var, som formann til den amerikanske delegasjonen under San Francisco-konferansen om internasjonal organisering, medvirkende til dannelsen av FN og var til stede under den offisielle grunnleggelsen av FN den 26. juni 1945. I denne perioden deltok han også under Jaltakonferansen sammen med Roosevelt.

Få måneder etter Roosevelts bortgang gikk Stettinius av som utenriksminister og ble erstattet av senator James F. Byrnes.

Ambassadør: Rett etter sin avgang ble han av president Harry S. Truman utnevnt til USAs første ambassadør i FN, en stilling han beholdt inntil juni 1946, da han søkte avskjed på grunnlag av hans kritiske syn mot Trumans nekt mot å bruke FN som et verktøy for å løse konflikter med Sovjetunionen.

UniversitetsrektorRediger

Etter dette ble Stettinius ansatt som rektor ved University of Virginia, en stilling han beholdt til våren 1949 da han ble bedt om å arbeide mindre av sin lege på grunn av sitt svake hjerte.

Edward Stettinius døde av en blodpropp i hjertet hos hans søster og medgifte svoger Juan Trippe den 31. oktober 1949 i Greenwich i Connecticut.[5]

BibliografiRediger

  • Lend-Lease, Weapon for Victory (1944)
  • Roosevelt and the Russians. The Yalta Conference (1949)

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Edward Reilly Stettinius, Jr., biography/Edward-Reilly-Stettinius-Jr
  2. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb130140342
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Edward Reilly Stettinius, stettinius-edward-reilly
  4. ^ a b Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Eduard R. Stettinius, 00000000255
  5. ^ Time.com – Foreign Relations: The Optimist (Publisert 7. november 1949, besøkt 17. november 2009)

Eksterne lenkerRediger