Wikipedia

Ahmose

farao

Ahmose I (gammelegyptisk: jꜥḥ ms(j.w; alternativ staving Amenes eller Amosis i betydningen «Født av Iah»)[1] var farao og grunnlegger av 18. dynasti. Han tilhørte kongehuset i Teben som sønn av farao Sekenenre Tao og bror av Kamose, den siste farao av 17. dynasti. I løpet av styret til sin far eller bestefar gjorde Teben opprør mot Hyksos, de utenlandske herskerne av Nedre Egypt. Da Ahmose var sju år gammel ble hans far drept,[2] og han var rundt ti år gammel da hans bror døde av ukjet årsaker etter å styrt i kun tre år. Ved sin brors død kom Ahmose I på tronen,[3] og ved kroningen ble han kjent som nb-pḥtj-rꜥ, «kraftens herre er Ra».

Ahmose
Ahmose I, statuehode,
malt sandstein, ca. 1539-1493 f.Kr.
Fødtca. 1560 f.Kr.Rediger på Wikidata
Dødca. 1525 f.Kr.Rediger på Wikidata
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • Farao (1570 f.Kr.date QS:P,-1570-00-00T00:00:00Z/9 – 1546 f.Kr.date QS:P,-1546-00-00T00:00:00Z/9)
  • 18th dynasty pharaoh
  • Farao i Nye rike
  • farao
  • Saqqara-konge Rediger på Wikidata
EktefelleAhmose-Nefertari
Ahmose-Sitkamose
Ahmose-Henuttamehu
FarSeqenenre Tao
MorAhhotep I
SøskenAhmose-Nefertari
Ahmose-Henuttamehu
Ahmose-Tumerisi
Barn
8 oppføringer
Ahmose-Meritamun
Mutnofret
Amenhotep I
Ahhotep II
Siamun
Ahmose-ankh
Ramose
Ahmose-Sitamun
NasjonalitetOldtidens Egypt
GravlagtAbydos
Ahmose på Commons

I løpet av sitt styre fullførte Ahmose erobringen og utvisningen av Hyksos fra Nildeltaet, gjenopprettet Tebens styre over hele Egypt og gjenopprettet egyptisk makt og autoritet i de tidligere underlagte områdene Nubia og Kanaan.[3] Deretter omorganiserte han administrasjonen av landet, gjenåpnet steinbruddene, gruvene og handelsrutene, og begynte med omfattende byggeprosjekter av en størrelse som ikke hadde eksistert siden tiden under Mellomriket. Dette byggeprogrammet kulminerte med konstruksjonen av den siste pyramide reist av innfødte egyptiske herskere. Ahmoses styre la grunnlaget for Det nye rike i Egypt hvor egyptisk makt nådde sitt høyeste nivå. Hans styre er vanligvis datert til midten av 1500-tallet f.Kr.

Ahmose gjennomførte nødvendige reformer etter at Øvre og Nedre Egypt ble forent som angikk samordningen av administrasjonen, lovgivningen, kalendersystemet og gudedyrkelsen. Hans dødskultsted i Teben ble et viktig orakelsed der offisielle spørsmål ble avgjort. De skapte også grunnlaget for gudommeliggjøringen av farao og hans dronning i hans senere år. Kongefamiliens betydning ble fremmet. Det ble en regel at en prinsesse overtok embetet som «Amons gudehustru» i Teben, noe som var viktig både religiøs og statspolitisk grunnet orakelet. Ettersom den politiske og finansielle makten ble konsentrert i Teben, ble kult- og prosesjonssedene fra Tebens lokale guddom Amon fremmet på bekostning av Ra, særlig etter Ahmose ved hans sønn og etterfølger. Amon ble riksgud og derfor ble utbyggingen av templer for guden ikke bare begrenset til hovedstaden, men utvidet til hele landet.[4]

Liv og virke rediger

Familie rediger

 
Ahmoses skarabé, malt kleberstein (1,58 x 1,16 x 0,72 cm).

Ahmose nedstammet fra det 17. herskerdynasti i Teben. Hans bestefar og bestemor, Sekenenre Ahmose og Tetisheri, hadde minst tolv barn, inkludert Sekenenre Tao og Ahhotep I. Bror og søster, i henhold til tradisjonen for egyptiske dronninger, ble gift; deres barn var Kamose, Ahmose I, og flere døtre.[5] Ahmose fulgte i tradisjonen til sin far og giftet seg med flere av sine søstre, og gjorde Ahmose-Nefertari til sin førstehustru.[6] De fikk flere barn, inkludert døtrene Meritamun B, Sitamun A og sønnene Siamun A, Ahmose-ankh,[7] Amenhotep I og Ramose A[8] (betegnelsene «A» og «B» etter navnene er en konvensjon benyttet av egyptologer for å skille mellom kongelige barn og hustruer som ellers har samme navn). De kan også ha vært foreldre til Mutnofret, som senere ble hustru av senere etterfølger Thutmosis I. Ahmose-ankh var Ahmoses utpekte arving, men døde før sin far, en gang mellom Ahmoses 17. og 22. år som farao.[9] Ahmose ble isteden etterfulgt av sin eldste overlevende sønn, Amenhotep I, og som han kan for en kort tid ha gjort til medhersker.

Det er intet særskilt skille i slektslinjen til kongefamilien mellom 17. og 18. dynasti. Historikeren Manetho, som skrev langt senere under det ptolemeiske kongedømme, betraktet den endelige forvisningen av Hyksos etter bortimot et århundre og gjenopprettelsen av innfødt egyptisk herredømme over hele landet som en betydningsfull nok hendelse til at det burde markeres som et nytt dynasti.[10]

Datering og lengde Ahmoses styre rediger

Ahmoses styre kan bli rimelig nøyaktig datert ved heliakisk oppgang av Sirius (se egyptisk kalender) i hans forgjengers styre, men på grunn av tvister over hvor observasjonene ble gjort, har han blitt tilskrevet et styre fra 1570–1546, 1560–1537 og 1551–1527 f.Kr. av ulike kilder.[11][12] Manetho har angivelig gitt Ahmose et styre på 25 år og 4 måneder [11] (men da Manetho kaller den første herskeren hans dynasti for «Tethmosis» har han antagelig tiltenkt en annen). Denne figuren er tilsynelatende støttet av en inskripsjon av et «År 22» fra hans styre ved steinbruddene i Tura.[13] En medisinsk undersøkelse av hans mumie indikerer at han døde da var rundt 35 år gammel, noe som støtter et styre på 25 år om han kom på tronen da han var rundt 10 år gammel.[11] Karbondatering har estimert begynnelsen på 1570–1544 hvor gjennomsnittlig år er 1557 f.Kr.[14]

Alternativ datoer for hans styre, 1194 til 1170 f.Kr. er blitt forslått av David Rohl,[15] men disse ble avvist av de fleste egyptologer selv for karbondatering ble publisert i 2010.

Militære kampanjer rediger

 
Dolk med Ahmoses navn, Royal Ontario Museum, Toronto.

Konflikten mellom de lokal kongene i Teben og Hyksos-kongen Apepi hadde begynt under styret til Ahmoses far Sekenenre Tao og ble først konkludert etter bortimot 30 år av periodiske konflikter og krig i løpet av hans eget styre. Sekenenre Tao ble muligens drept i et slag mot Hyksosriket, noe hans mumie avslører veldige sår og skader, og hans etterfølger Kamose er kjent for å ha angrepet landområdene rundt Hyksosrikets hovedstad Avaris (dagens moderne Tell el-Dab'a).[2] Kamose hadde en kort tid som farao da hans høyeste dokumenterte kongeår er år 3, og han ble etterfulgt av Ahmose I. Apepi kan ha dødd omtrentlig på samme tid. De to rojale navnene — Awoserre og Aqenienre — kjent for Apepi er bevitnet i de historiske nedtegnelser for den samme Hyksos-kongen som ble benyttet av Ahmoses motstander ved ulike tider i løpet av sistnevnte konges styre.

Ahmose kom på tronen da han fortsatt var et barn, og hans mor, Ahhotep, styrte som regent fram til han ble myndig. Ved å dømme en del av inskripsjonene av hennes kongelige rolle mens hun satt ved makten, inkludert den ærverdige tittelen «omsorger for Egypt», konsoliderte hun effektiv Teben som en maktbase i årene før Ahmose tok full kontroll. Om Apepi II faktisk var en etterfølger for Apepi I, da er han antatt å være bundet opp i Nildeltaet under tiden da Ahhotep var regent ettersom hans navn ikke opptrer på noe monument sør for Bubastis.[5]

Erobringen av Hyksosriket rediger

 
Økseblad av kobber med farao Ahmoses titulære navn, Ashmolean Museum, Oxford.

Ahmose begynte erobringen av Nedre Egypt som ble holdt Hyksos-herskerne siden rundt år 11 av Khamudis styre, men rekkefølgen av hendelser er usikre.[16] Å analysere hendelsene for erobringen fram til beleiringen av Hyksos-hovedstaden Avaris er meget vanskelig. Bortimot alt som er kjent kommer fra en kort, men uvurderlig militær kommentar på baksiden av Rhind-papyrusen som ellers handler om matematikk. Disse kommentarene består av korte dagboklignende oppslag,[17] hvor en av dem lyder: «Regjeringsår 11, andre måned av shomu, ble Heliopolis tatt. Første måned av akhet, dag 23, denne sørlige fyrste brøt inn i Tjaru.» [18][19]

Mens det tidligere var antatt at dette regjeringsåret refererte til Ahmose, er det i dag antatt at det isteden refererer til Ahmoses Hyksos-motstander Khamudi ettersom Rhind-papyrusen refererer til Ahmose ved den mindreverdige tittelen som «sørlige fyrste» framfor konge eller farao, slik som Teben-tilhenger ville antagelig ha kalt Ahmose.[20] Anthony Spalinger i en bokomtale av Ryholt, Kim (1997): The Political Situation in Egypt during the Second Intermediate Period, c.1800–1550 BC, merket seg at Ryholts oversettelse av den midtre andelen av Rhind-teksten som omtaler Ahmoses invasjon av Nildeltaet leser isteden det som «1. måned av akhet, 23. dag. Han-av-Sør (= Ahmose) slo mot Sile.» [21] Spalinger understreker i bokomtalen at han ikke betviler Ryholts oversettelse, men spør isteden om det er: «rimelig å forvente en Teben-orientert tekst å beskrive dens farao på dette viset? For om datoen refererer til Ahmose, da må skriveren ha vært en tilhenger av denne herskeren. For meg, den helt indirekte referansen til Ahmose — det må være Ahmose — burde indikere en tilhenger av Hyksos-dynastiet; derav regjeringsårene burde referere til denne monarken og ikke til [kongen i] Teben.» [21]

Rhind-papyrusen illustrerer en del av Ahmoses militære strategi da han angrep Nildeltaet. Han gikk i Heliopolis, han forflyttet seg ned til det østlige deltaet for å erobre Tjaru, den fremste grensefestningen på militærveien fra Egypt og til Kanaan, i oktober, og unngikk helt Avaris. Ved å erobre Tjaru[18] kappet han av og forhindret all trafikk mellom Kanaan og Avaris. Det indikerer at han planla en blokade av Avaris og isolere Hyksos-hovedstaden fra hjelp eller forsyninger fra Kanaan.[22]

Nedtegnelser av den siste delen av den militære kampanjen ble oppdaget på gravmurene til en deltagende soldat, Ahmose, sønn av Ebana. Disse nedtegnelsene indikerer at Ahmose I ledet tre angrep mot Avaris, men måtte også slå ned et mindre opprør lengre sør i Egypt. Etter dette, i det fjerde angrepet, erobret han byen.[23] Han fullførte sin seier over Hyksos ved å erobre deres festning Sharuhen i nærheten av Gaza etter en beleiring i tre år.[11][24] Ahmose ville ha erobret Avaris i det minste ved sitt år 18 eller 19. Det er antydet av en «graffiti i steinbruddet ved Tura hvorved «oksen fra Kanaan» ble benyttet ved åpningen av steinbruddet i Ahmoses regjeringsår 22.» [25] Ettersom krøtter antagelig måtte bli importert etter Ahmoses beleiring av byen Sharuhen etter at Avaris var blitt erobret, betyder det at styret til Khamudi må ha endt ved år 18 eller 19 av Ahmoses 25 år lange styre.[25]

Krigføring i utlandet rediger

Etter å ha beseiret og erobret Hykosriket i nord, og således forent Egypt under en hersker, begynte Ahmose å drive krig i Syria og Nubia. En militær kampanje i løpet av hans år 22 nådde Djahi i sørlige Retjenu (det egyptiske navnet for Syria og Kanaan), og nådde kanskje så langt som til elven Eurfrat, skjønt den senere farao Thutmosis I er vanligvis blitt kreditert for å være den første farao som drev krig så langt unna. Imidlertid kom han i alle fall så langt unna som Kedem (antatt å være i nærheten av Byblos i dagens Libanon), i henhold til en ostrakon i graven til hans hustru, Ahmose-Nefertari.[26] Detaljer om denne særskilte militære kampanjen er knapp, kilden for det meste av informasjonen, Ahmose, sønn av Ebana, tjenestegjorde på et egyptisk krigsskip og deltok ikke på den landbaserte delen av kampanjen. Imidlertid kan det bli avledet fra arkeologiske undersøkelser i sørlige Kanaan under slutten av 1500-tallet f.Kr. at Ahmose og hans umiddelbare etterfølgere hadde til hensikt å bryte makten til Hyksos ved å ødelegge deres byer i Levanten og ikke nødvendigvis erobre Kanaan. Mange steder ble fullstendig ødelagt, forlatt og ikke gjenoppbygd i løpet av denne perioden, noe en farao som drev krig med hensikten å erobre og tvinge til seg tributt sannsynligvis ikke ville ha gjort. .[27]

Ahmoses militære kampanjer i Nubia er bedre dokumentert. Kort etter den første kampanjen i Nubia, gjorde en nubier ved navn Aata opprør mot Ahmose, men ble knust. Etter dette mislykte forsøket samlet en egypter ved navn Tetian, som var motstander av Teben, mange opprørere i Nubia, men han ble også beseiret. Ahmose etablerte på nytt egyptisk herredømme over Nubia, som da ble kontrollert fra et nytt administrativt senter etablert i Buhen (i dag beliggende rett over grensen til Sudan).[6] I etableringen av en nasjonal regjering synes Ahmose å ha belønnet ulike lokal fyrster som hadde støttet hans sak og av hans dynastiske forgjengere.[28]

Kunst og monumenter rediger

 
Fragmenter av et armbånd tilhørende Ahmose I, Musée du Louvre.

Med gjenforeningen av Øvre og Nedre Egypt under Ahmose ble det et nytt løft og støtte for kunstartene og monumentale konstruksjoner. Ahmose skal etter sigende benyttet en tiendedel av all produksjon i tjeneste av de tradisjonelle gudene,[29] fornyet de enorme monumentale byggverkene foruten også kunstartene. Imidlertid skjedde hans seier over Hykos relativt sent i hans styre og hans påfølgende byggeprogram varte sannsynligvis ikke mer enn sju år,[30] og mye av hva som ble satt i gang ble antagelig fullført av hans sønn og etterfølger Amenhotep I.[31]

Arbeid fra Ahmoses tid som farao ble gjort av langt finere materiale enn noe fra andre mellomepoke i Egypt, skjønt håndverksarbeidet fra hans tid nådde ikke alltid opp mot det beste arbeidet fra verken det gamle rike eller mellomriket.[32] Med Nildeltaet og Nubia under egyptisk kontroll på nytt ble det tilgang på ressurser som ikke var tilgjengelige i Øvre Egypt. Gull og sølv ble eksportert fra Nubia, lasurstein fra fjerne strøk i Sentral-Asia, sedertrær fra Byblos,[33] og fra Sinaihalvøya ble gruvene ved Serabit el-Khadim for utvinning av den grønne edelsteinen turkis gjenåpnet.[34] Selv om den nøyaktige forholdet mellom Egypt og Kreta er usikkert, i det minste en del minoisk design har blitt funnet på objekter fra denne perioden. Egypt betraktet til en viss grad at Egeerhavet var innenfor dens sfære og innflytelse.[33] Ahmose gjenåpnet steinbruddene for kalkstein i Tora for å skaffe stein til sine monumenter og benyttet okser fra Kanaan fra å frakte steinen, i henhold til inskripsjoner ved Tora.[35]

 
Fragmentert hode av Ahmose I. Metropolitan Museum of Art, New York.

Den kunsten som ble framstilt under Ahmose var tilsvarende den under mellomrikets kongelige stil i Teben,[36] og steler fra denne perioden var på nytt av samme kvalitet.[34] Det reflekterer en mulig naturlig konservativ tendens til å gjenoppfriske moter fra tiden før Hyksos-tiden. Til tross for dette er kun tre positivt identifiserte statuebilder av Ahmose overlevd: en enkel shabti oppbevart ved British Museum, formodentlig fra hans grav (som aldri har blitt positivt lokalisert), og to statuer i naturlig størrelse; en som er oppbevart ved New Yorks Metropolitan Museum of Art, og den andre ved museet i Khartoum, Sudan.[36] Alle viser noe utbulende øyne, et trekk som også er tilstede ved utvalgte steler som framstiller farao. Basert på stil er en liten sfinks i kalkstein, nå oppbevart ved Skottlands nasjonalmuseum i Edinburgh, har også blitt forsøksvis identifisert som representasjon av Ahmose I.[37]

Det er antatt at kunsten å framstille glass ble utviklet under Ahmose. De eldste eksemplene på glass synes å ha vært ufullstendig stykker av fajanse, men bevisst framstilling av glass skjedde ikke før begynnelsen av det 18. egyptiske dynasti.[38] Et av de eldste kjeder med glass som har blitt funnet hadde navnene til både Ahmose og Amenhotep I, skrevet i en stil datert til rundt deres stil.[39] Om glassframstilling ble utviklet ikke tidligere enn Ahmoses styre og de første objektene er datert ikke senere enn hans etterfølgers styre, da er det rimelig sannsynlig at det var en av hans undersåtter som utviklet dette særskilte håndverket.[39]

Ahmose tok opp igjen store byggeprosjekter som de før den andre mellomepoke i Egypt. I sør for landet begynte å bygge templer hovedsakelig i murstein, et av dem i den nubiske byen Buhen. I Øvre Egypt gjorde han tillegg til det eksisterende Amon-tempelet ved Karnak og til Montu-tempelet ved Armant.[34] I henhold til en inskripsjon ved Tora,[35] brukte han hvit kalkstein for å bygge et tempel for Ptah og det sørlige haremet til Amon, men ingen av disse prosjektene fullførte ham.[34] Han bygde et kenotaf, minnemonument, for sin bestemor, dronning Tetisheri, ved Abydos.[34]

Utgravninger av stedet Avaris av Manfred Bietak har vist at Ahmose hadde et palass bygget på stedet for den tidligere Hyksos-hovedstadens byfestninger. Bietak fant fragmentariske levninger av freskoer i minoisk stil som en gang dekket veggene til palasset. Det har av den grunn vært spekulert en god del hvilken rolle denne egeiske sivilisasjonen kan ha spilt i henhold til kunst og handel i Egypt.[40]

Under Ahmose ble byen Teben hovedstad for hele Egypt slik som det også ha vært under 11. dynasti tidlig i mellomriket. Det ble også sentrum for en nyetablert profesjonell sivil tjeneste hvor det stadig større behov for skrivere og lærde for de kongelige arkiver som begynte å bli fylt med rapporter og redegjørelser.[41] Å la Teben være hovedstad var antagelig et strategisk valg da det var lokalisert sentralt i landet og som var det logiske konklusjon etter å ha vært i krig med Hykos i nord og med Nubia i sør. Enhver framtidig opposisjon ved begge grenser kunne bli lettere organisert.[29]

Kanskje det viktigste skiftet var en religiøs: Teben ble effektiv også det religiøse som det ble politiske sentrum i landet. Tebens lokale gud Amon ble gitt æren for å ha inspirert Ahmose i å beseire Hyksos. Viktigheten av tempelkomplekset ved Karnak på østbredden av Nilen nord for Teben vokste og dens betydning som religiøs kult over den tidligere kulten til Ra i Heliopolis som ble mindre betydningsfull.[42]

Flere steler bevitner arbeidet til Ahmose ble funnet ved Karnak, to av dem avbildet ham som tempelets velgjører. På en av disse stelene, kjent som «Stormstelen», hevdet han å ha gjenoppbygd pyramidene til sine forgjengere ved Teben som blitt ødelagt av en betydelig storm.[43] Therautbruddet i Egeerhavet kan vært kilden til de ødeleggelser som ble beskrevet på denne stelen.

Ahmoses pyramide rediger

 
Levingene av Ahmoses pyramide (1998).
 
Plantegning av Ahmoses pyramide og tilstøtende bygninger, 4 til 7 er templer, sistnevnte er Tempel C.

Restene av Ahmoses pyramide i Abydos ble oppdaget i 1899 og ble identifisert som hans i 1902.[44][45] Det meste av dens ytre steiner har i årenes løp blitt benyttet som steinbrudd for andre byggeprosjekter, og haugen av murstein sin den var bygd har ramlet sammen. Imidlertid ble to rader med intakte stein funnet av Arthur Mace, som har beregnet dens bratte skråning til rundt 60 grader, noe som kan vurderes med Den store pyramiden i Giza som er mindre bratt med 51 grader.[46] I øst og ved siden av hovedpyramiden har Harvey identifisert to templer bygget av Ahmoses dronning, Ahmose-Nefertari. En av disse strukturene har også murstein stemplet med signaturmerket til finansministeren Neferperet, myndighetsperson som var ansvarlig for å gjenåpne steinbruddet ved Tora (El-Ma'asara) i Ahmoses regjeringsår 22. Et tredje og større tempel («Tempel C») er lik pyramidetempelet i form og skala, men dets stempel på mursteinene og detaljene i dekoren antyder at det var et kultsted for Ahmose-Nefertari.

Aksen på pyramidekomplekset kan bli knyttet til en rekke av monumenter som ble strukket ut langs en kilometer i ørkenen. Langs denne aksen er det flere nøkkelbygg: 1) en stor pyramide dedikert til hans bestemor Tetisheri som inneholdt en stele som avbildet Ahmose som sørget for ofringer til henne; 2) et underjordisk bygg, hogd ut i fjellgrunnen, som kan ha fungert som en symbolsk representasjon av en osirisk underverden, eller som en faktisk kongelig grav;[47] og 3) et terrassetempel bygd mot høye klipper, bestående av massive steiner og terrasser av mursteiner. Disse elementene reflekter generelt en lignende plan satt i gang for kenotafen til farao Senusret III og generelt i dens konstruksjon som inneholder elementer som reflekterer stiler til pyramidekompleksene til det gamle rike og mellomriket.[47]

Det er en del akademisk strid om denne pyramiden faktisk er Ahmoses gravplass, eller om dens hensikt var å være en kenotaf eller minnesmerke. Selv om tidligere forskere som Arthur C. Mace og Charles T. Currelly[48] ikke greide å lokalisere noe indre kammer, er det usannsynlig at et gravkammer ville ha blitt lokalisert i midten av pyramidens mursteinkjerne. I fraværet av noen omtale av en grav for farao Ahmose i opptegnelsene over gravplyndringer i Abbottpapyrusen, og i fraværet av noen sannsynlig kandidat for Ahmoses grav i Teben, er det mulig at han ble gravlagt i Abydos, som foreslått av Harvey. Det er lokalisert et stor antall av kultbygninger ved pyramidens grunnflate i senere år, foruten en gravplass rett ved som ble benyttet av prester tilhørende Ahmoses kult, noe som antyder dens betydning. Imidlertid er det andre egyptologer som mener at denne pyramiden ble bygget (som Tetisheris pyramide ved Abydos) som en kenotaf og at Ahmose isteden ble gravlagt i den sørlige delen av Dra Abu el-Naga (vestbredden av Nilen ved Teben) sammen med resten av faraoene fra siste del av 17. dynasti og begynnelsen på 18. dynasti.[34]

Ahmoses pyramide var den siste pyramiden som ble bygget som en del av et likhuskompleks i Egypt. Pyramidebygging ble oppgitt av påfølgende faraoer i det nye rike, både av praktiske som religiøse årsaker. Gizaplatået tilbød mer enn nok med plass for å bygge pyramider, men det var ikke tilfellet med den begrensede og klippepregete geografien ved Teben og ørkenen rundt var utsatt for oversvømmelser. Pyramideformen ble assosiert med solguden Ra, som hadde blitt overskygget av Amon i betydning. En av betydningene av Amons navn var «den skjulte», noe som betydde at det var nå teologisk tillatelig å skjule faraos grav ved å adskille helt og holdent hans storslåtte minnesmerke fra hans faktiske gravsted. Det ga også en ekstra fordel ved at faraos hvilested ble holdt skjult for gravplyndrere. Alle påfølgende faraoer i det nye rike ble gravlagt i sjaktgrav hogd ut av fjellet i Kongens dal.[49]

Mumie rediger

 
Det mumifiserte hodet til Ahmose.

Ahmoses mumie ble gjenoppdaget i 1881 innenfor Dayr al-Bahris grav DB320, også kalt for det kongelig depot, lokalisert på høyden direkte over Hatshepsut dødstempel. Han ble gravlagt sammen med andre mumier fra 18. og 19. dynasti: Amenhotep I, Thutmose I, Thutmose II, Thutmose III, Ramses I, Seti I, Ramses II og Ramses IX, foruten også faraoer fra 21. dynasti: Pinedjem I, Pinedjem II og Siamun.

Ahmoses mumie ble pakket ut av Gaston Maspero den 9. juni 1886. Det ble funnet inne i en kiste som bar hans navn i hieroglyfer, og på hans bandasjer var hans navn også skrevet med hieratisk skrift. Mens kisten i sedertre hadde en stil som lar den dateres til 18. dynasti, var den verken i kongelig stil eller dekorert, og hva som kan ha vært av forgylling kan ha blitt stjålet allerede i antikken.[50] Han hadde åpenbart blitt fjernet fra sitt opprinnelig gravsted, bandasjert inn på nytt og plassert i depotet ved Dayr al-Bahri under styret til prestekongen Pinedjem II fra 21. dynasti. Hans navn finnes også på mumiens bandasjer. Rundt nakken var det en krans med riddersporeblomster. Liket bar spor av å ha blitt plyndret av gravrøvere i antikken, hans hode var blitt brukket av fra kroppen og nesen var blitt knust.[51]

Kroppen var 1,63 meter høy. Mumien hadde et lite ansikt uten noen særskilt spesielle trekk, med unntak av noe framtredende fortenner; det kan ha vært et arvelig familietrekk da dette også kan bli sett på en del kvinnelige mumier i samme familie, foruten også på mumien til hans etterkommer Thutmose II. En kort beskrivelse av Gaston Maspero har også kastet lys over familielikheten:

«... han var middels høy, ettersom hans kropp ved mumifiseringen ble målt til 1,68 m i lengden, men utviklingen av nakken og brystet indikerer ekstraordinær styrke. Hodet er lite i proporsjon til bysten, pannen er lavt og smalt, kinnbeina markerte og håret er tykt og bølget. Ansiktet minner nøyaktig om det til Tiûâcrai [Seqenenre Tao] og likheten alene ville ha forkynt slektskap, selv om vi hadde vært uvitende forholdet som forente disse to faraoene.»[29]

de første undersøkelsene av mumien synes først å ha avslørt en mann i femtiårene,[29] på påfølgende undersøkelser har vist at han isteden var i midten av trettiårene da han døde.[28] Identiteten på denne mumien (katalognummer 61057 ved Det egyptiske museet i Kairo) ble satt under tvil i 1980 av de utgitt resultatene til James Harris, professor i kjeveortopedi, og egyptologen Edward Wente. Harris hadde tatt røntgenbilder av alle de antatte kongelige mumier ved museet i Kairo. Mens de historiske nedtegnelsene markerte Ahmose I som sønn eller muligens sønnesønn av Seqenenre Tao, er morfologien til de to kraniene svært forskjellige. Det er også forskjellig fra det til den kvinnelige mumien identifisert som Ahmose-Nefertari, antatt å være hans søster. Disse uoverensstemmelsene, og det faktum at denne mumiene ikke var blitt plassert med armene krysset over brystet, som var tradisjon i perioden for kongelige mumier av hankjønn, har fått dem til å konkludere at dette er sannsynligvis ikke en kongelig mumie. Det etterlater identiteten til Ahmose I som ukjent.[52]

Mumien er i dag, per 2018, i det arkeologiske museum i Luxor sammen med den påståtte mumien til Ramses I. De er en del av en fast utstilling kalt for «The Golden Age of the Egyptian Military» (Gullalderen til det egyptiske militæret).[53]

Etterfølgelse rediger

Ahmose I ble etterfulgt av sin sønn, Amenhotep I. Et mindretall av forskere har argumentert for at Ahmose hadde en kort tid hvor han delte styringen med Amenhotep, muligens i hele seks år. Om det var et felles styre kan Amenhotep ikke ha blitt gjort til sam-farao før Ahmoses 18. regjeringsår, det tidligste året hvor Ahmose-ankh, kronprinsen, kunne ha dødd.[9] Det er indirekte bevis som indikerer at et felles styre kan ha skjedd, skjønt omtvistelige bevis mangler.

Referanser rediger

  1. ^ Bart, Anneke : «The Egyptian lunar deity Iah – Deity of the Ahmosides» Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., Slu.edu
  2. ^ a b Shaw (2000), s. 199.
  3. ^ a b Grimal (1988), s. 192.
  4. ^ Schultz, Regine; Seidel, Matthias, red. (2007): Egypt. Faraoenes verden, Spektrum, s. 144
  5. ^ a b Grimal (1988), s. 194.
  6. ^ a b Grimal (1988), s. 190.
  7. ^ Dodson (1990), s. 91.
  8. ^ Dodson, Aidan; Hilton, Dyan (2004): The Complete Royal Families of Ancient Egypt, Thames & Hudson, s. 126.
  9. ^ a b Wente (1975), s. 271.
  10. ^ Redford (1965), s. 28.
  11. ^ a b c d Grimal (1988), s. 193.
  12. ^ Helk, Wolfgang (1983.): Schwachstellen der Chronologie-Diskussion, Göttinger Miszellen, Göttingen, s. 47–49.
  13. ^ Breasted, James Henry (1906): Ancient Records of Egypt, Vol. II, University of Chicago Press, Chicago, s. 12.
  14. ^ Christopher Bronk Ramsey et al. (juni 2010): «Radiocarbon-Based Chronology for Dynastic Egypt», Science 18, Vol. 328. no. 5985, s. 1554–1557.
  15. ^ Rohl, David (1995): Pharaohs and Kings, ISBN 0-609-80130-9
  16. ^ Shaw (2000), s. 203.
  17. ^ Spalinger, Anthony J. (2005): War in Ancient Egypt: The New Kingdom, Blackwell Publishing, s. 23.
  18. ^ a b Redford (1992), s. 71.
  19. ^ Tjaru var en festning ved «Horus' militære vei», den fremste militærveien som gikk ut av Egypt og inn i Kanaan, muligens Habua i nærheten av El Qantara, 50 km sør for Port Said.
  20. ^ Schneider, Thomas (2006): The Relative Chronology of the Middle Kingdom and the Hyksos Period (Dyns. 12–17)' i: Hornung, Erik; Krauss, Rolf & Warburton, David, red.: Ancient Egyptian Chronology (Handbook of Oriental Studies), Brill, s. 195
  21. ^ a b Spalinger, Anthony (oktober 2001): bokomtale, JNES 60 (4), s. 299
  22. ^ Ahram (2005)
  23. ^ Breasted, James Henry (1906): Ancient Records of Egypt, Vol. II, Chicago: University of Chicago Press, s. 7–8.
  24. ^ Redford (1967), s. 46-49.
  25. ^ a b Redford (1992), s. 195.
  26. ^ Weinstein, James M. (vinter 1981): «The Egyptian Empire in Palestine, A Reassessment», Bulletin of the American Schools of Oriental Research, 241, s. 6
  27. ^ Weinstein, James M. (vinter 1981): «The Egyptian Empire in Palestine, A Reassessment», Bulletin of the American Schools of Oriental Research, 241, s. 7
  28. ^ a b Shaw, Ian; Nicholson, Paul (1995): The Dictionary of Ancient Egypt
  29. ^ a b c d Maspero, Gaston (16. desember 2005): History Of Egypt, Chaldæa, Syria, Babylonia, and Assyria, bind 4 (av 12), Project Gutenberg EBook, EBook #17324.
  30. ^ Shaw (2000), s. 209.
  31. ^ Shaw (2000), s. 213.
  32. ^ Rice (2001), s. 3.
  33. ^ a b Catalogue Général 34001, Det egyptiske museet, Kairo
  34. ^ a b c d e f Grimal (1988), s. 200
  35. ^ a b «Quarry inauguration under Ahmose I» Arkivert 5. juni 2010 hos Wayback Machine., Ancient Egypt mars 2004
  36. ^ a b Russman et al., Edna R. (2001): Eternal Egypt: Masterworks of Ancient Art from the British Museum, University of California Press, s. 210–211.
  37. ^ Russman, Edna A. (2005): "Art in Transition: The Rise of the Eighteenth Dynasty and the Emergence of the Thutmoside Style in Sculpture and Relief", Hatshepsut: From Queen to Pharaoh, The Metropolitan Museum of Art. ISBN 1-58839-173-6, s. 24–25.
  38. ^ Cooney, J.D. (1960): «Glass Sculpture in Ancient Egypt», Journal of Glass Studies 2, s. 11
  39. ^ a b Gordon, Andrew H. (Oktober 1982): A Glass Bead of Ahmose and Amenhotep I, Journal of Near Eastern Studies, 41 (4), s. 296.
  40. ^ Shaw (2000), s. 208.
  41. ^ Tyldesley, Joyce (2001): Egypt's Golden Empire: The Age of the New Kingdom, Headline Book Publishing Ltd., s. 18–19.
  42. ^ Tyldesley, Joyce (2004): The Private Lives of the Pharaohs, Channel 4 Books, s. 100.
  43. ^ Shaw (2000), s. 210.
  44. ^ «Egyptian Pharaohs: Ahmose I», Phouka
  45. ^ Harvey, Stephen Phillip : The cults of King Ahmose at Abydos, University of Pennsylvania
  46. ^ Lehner, Mark (1997): The Complete Pyramids, Thames & Hudson Ltd, s. 190.
  47. ^ a b Lehner, Mark (1997): The Complete Pyramids, Thames & Hudson Ltd, s. 191.
  48. ^ Yamamoto, Kei (2006): «The Excitement of First Discovery. South Abydos 1899-1903», Penn Museum Expedition Magazine 48 (2)
  49. ^ Tyldesley, Joyce (2004): The Private Lives of the Pharaohs, Channel 4 Books, s. 101.
  50. ^ Forbes, Dennis C. (1998): Tombs, Treasures, Mummies: Seven Great Discoveries of Egyptian Archaeology, KMT Communications, Inc., s. 614.
  51. ^ Smith, G. Elliot (2000): The Royal Mummies,opptrykk, Duckworth, s. 15–17
  52. ^ Forbes, Dennis C. (1998): Tombs, Treasures, Mummies: Seven Great Discoveries of Egyptian Archaeology, KMT Communications, Inc., s. 699.
  53. ^ Bickerstaff, Dylan (2006–07): «Examining the Mystery of the Niagara Falls Mummy», KMT, 17 (4), s. 31.

Litteratur rediger

Biografier
  • Clayton, Peter (2006): Chronicle of the Pharaohs. Thames and Hudson Ltd. ISBN 0-500-28628-0.
  • Dodson, Aidan (1990): «Crown Prince Djhutmose and the Royal Sons of the Eighteenth Dynasty», The Journal of Egyptian Archaeology. University of Chicago Press. 76, s. 87–96. doi:10.2307/3822009. JSTOR 3822009.
  • El-Aref, Nevine: «King of the Wild Frontier», Al-Ahram. Arkivert fra originalen den 31. juli 2010.
  • Gardiner, Alan (1964): Egypt of the Pharaohs. Oxford University Press. ISBN 0-19-500267-9.
  • Grimal, Nicolas (1988): A History of Ancient Egypt. Librairie Arthéme Fayard. Redford, Donald (1992): Egypt, Canaan, and Israel in Ancient Times. Princeton University Press. ISBN 0-691-00086-7.
  • Redford, Donald (1967): History and Chronology of the 18th Dynasty of Egypt: Seven Studies. University of Toronto Press.
  • Rice, Michael (2001): Who's Who in Ancient Egypt. Routledge. ISBN 978-0-415-15449-9.
  • Shaw, Ian (2000): The Oxford history of ancient Egypt. Oxford University Press. ISBN 0-19-280458-8.
  • Shaw, Ian; Nicholson, Paul (1995): The Dictionary of Ancient Egypt. Harry N. Abrams, Inc. ISBN 0-8109-9096-2.
  • Wente, Edward F. (1975): «Thutmose III's Accession and the Beginning of the New Kingdom», Journal of Near Eastern Studies. University of Chicago Press. 57 (1), s. 265–272.
  • Wiener, Malcolm H.; Allen, James P. (1998): «Separate Lives: The Ahmose Tempest Stela and the Thera Eruption», Journal of Near Eastern Studies. University of Chicago Press. 57 (1), s. 1–28. doi:10.1086/468596.
Referanselitteratur
  • Breasted, James Henry (1906): Ancient Records of Egypt, bind II, University of Chicago Press, Chicago, ISBN 90-04-12989-8.
  • Catalogue Gènèral 34001, Det egyptiske museum, Kairo.
  • Clayton, Peter (2006): Chronicle of the Pharaohs, Thames and Hudson Ltd, uinnb.
  • Cooney, J. D. 1960): «Glass Sculpture in Ancient Egypt», Journal of Glass Studies, 2 (11).
  • Dodson, Aidan (1990): «Crown Prince Djhutmose and the Royal Sons of the Eighteenth Dynasty», The Journal of Egyptian Archaeology, 76.
  • Dodson, Aidan; Dyan, Hilton (2004):The Complete Royal Families of Ancient Egypt, Thames & Hudson, ISBN 0-500-05128-3.
  • Russman, Edna R. et al. (2001): Eternal Egypt: Masterworks of Ancient Art from the British Museum. ISBN 0-520-23086-8.
  • Gardiner, Alan (1964): Egypt of the Pharaohs, Oxford University Press, ISBN 0-19-500267-9
  • Gordon, Andrew H. (Oktober 1982): «A Glass Bead of Ahmose and Amenhotep I», Journal of Near Eastern Studies, 41 (4).
  • Grimal, Nicolas (1988): A History of Ancient Egypt. Librairie Arthéme Fayard, ISBN 90-04-12989-8.
  • Helk, Wolfgang (1983): Schwachstellen der Chronologie-Diskussion. Göttinger Miszellen, Göttingen.
  • Lehner, Mark (1997): The Complete Pyramids. Thames & Hudson Ltd, ISBN 0-500-05084-8.
  • Maspero, Gaston (2005): History Of Egypt, Chaldaea, Syria, Babylonia, and Assyria, bind 4 (av 12), Project Gutenberg EBook #17324.
  • Murnane, William J. (1977): Ancient Egyptian Coregencies, Studies in Ancient Oriental Civilization. No. 40. The Oriental Institute of the University of Chicago.
  • Redford, Donald B. (1992): Egypt, Canaan, and Israel in Ancient Times. Princeton University Press, Princeton NJ, ISBN 0-691-00086-7.
  • Redford, Donald B. (1967): History and Chronology of the 18th Dynasty of Egypt: Seven Studies. University of Toronto Press.
  • Shaw, Ian (2000): The Oxford History of Ancient Egypt. Oxford University Press, ISBN 0-19-815034-2.
  • Smith, G. Elliot (2000): The Royal Mummies, Gerald Duckworth & Co Ltd., ISBN 0-7156-2959-X.
  • Spalinger, Anthony J. (2005): War in Ancient Egypt: The New Kingdom. Blackwell Publishing, ISBN 1-4051-1372-3.
  • Schultz, Regine; Seidel, Matthias, red. (2007): Egypt. Faraoenes verden, Spektrum.
  • Tyldesley, Joyce (2001): Egypt's Golden Empire: The Age of the New Kingdom. Headline Book Publishing Ltd., ISBN 0-7472-5160-6.
  • Tyldesley, Joyce (2004): The Private Lives of the Pharaohs. Channel 4 Books, ISBN 0-7522-1903-0.
  • Weinstein, James M. (vinter 1981): «The Egyptian Empire in Palestine, A Reassessment», Bulletin of the American Schools of Oriental Research, no. 241.
  • Wente, Edward F. (1975): «Thutmose III's Accession and the Beginning of the New Kingdom», Journal of Near Eastern Studies, University of Chicago Press.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ahmose&oldid=24283836»