Agnordal
Agnordal (av norrønt agnǫr, mothake)[1] er en sidedal der elven renner mot retningen til elven i hoveddalføret slik samløpet danner en skarp vinkel. Agnordaler har oppstått ved at elver på hver sin side av et vannskille har (svært) ulik helning. Elvene på den bratteste siden graver seg raskere ned i terrenget slik at vannskillet flyttes gradvis mot den slakkere siden.[2][3] Isbreer kan også ha medvirket til erosjonen som har flyttet vannskillet.[4] Forskyvningen av vannskillet fra atlanterhavssiden østover er et utbredt trekk på hele Den skandinaviske halvøy.[5] Prosessen med dannelse av agnordaler langs hovedvannskillene har særlig vært drevet av landheving i tertiær tid der den skandinaviske halvøy hevet seg mest i vest. Hovedvannskillet i Sør-Norge har blitt skjøvet østover.[6][2] Vermedalen og Vermas løp i øvre del av Rauma er et typisk eksempel.[7][8]
I Norge er det flere vassdrag der sideelvene kommer på skrå inn mot retningen til hovedelven. Daler som danner slike mothakemønstre, kalles agnordaler.[9] Der det er agnormønster, renner gjerne hovedelven i en relativt trang og dyp dal gjennom et høytliggende landområde der agnordalen har sitt opphav. I fortsettelsen av den øvre delen av hoveddalen, går det en videre dal med en elv som renner i motgående retning til hovedelven.
.jpg)
Forekomster i Norge
redigerVed hovedvannskiller
redigerRaumas øvre del med sideelver er typisk for agnordaler.[10] Vermedalen med elven Verma er en tydelig agnordal til hoveddalføret Romsdalen med Rauma..[11][12][13] Elven Verma og Vermedalen har hovedsakelig en østlig retning før de faller gjennom Vermefossen til Rauma går mot vest. Vermedalen er en hengende dal over Romsdalen og elven Verma styrter ned en bratt skråning og faller ned i Rauma der Rauma går i en dyp kløft. Trolig drenerte elven Verma tidligere østover til Lågen og vannskillet har her flyttet seg østover.[3] Ulvådalen danner en agnordal til Rauma.[14]
Fenomenet er tydelig i indre Troms. Reisas sideelver danner til dels agnordaler noe som tyder på området hovedsakelig ble drenert sørøstover tidligere. Dividalen drenerte før kvartær tid mot Østersjøen og sidedaler som Anjavassdalen danner en agnordal. Store deler av Finnmark med Finnmarksvidda heller i hovedsak mot sør, mens elvene Alta og Tana renner mot nord.[15][16][5] Ved Jotunheimen har vannskillet mellom Sogn og Østlandet flyttet seg markert østover mellom Drammensvassdragets og Glommavassdragets nedbørsfelt.[5] Vefsnas øvre del har agnordaler og for eksempel sideelven Susna hadde tidligere avløp til Sverige.[10][17][18]
Ved andre vannskiller
redigerDindalen med Dindøla er en agnordal til hoveddalføret for elven Driva. Grødalen er en sidedal til Sunndalen og renner østover før den ved Gjøra møter hovedelven Driva som renner vestover til Sunndalsøra.[11][12][13]
Drivdalen som kommer ut i dalføret Oppdal er en agnordal. Denne dalen var en gang en del av et dalsystem som gikk mot nordøst gjennom Gauldalen til Trondheimsfjorden. Tilstrømming av elver fra begge sider i dalføret gjennom Oppdal viser alle det samme agnormønsteret. Dette kan forklares med at vannskillet tidligere lå lenger mot vest og at agnordalene var del av en tidligere dalforming som drenerte østover. Agnordalene til Oppdal var tidligere del av et vassdrag som gikk i motsatt vei. Trolig har de korte, bratte elvene som renner mot vest, tilranet seg sideelver fra de lange, slake elvene som går i østlig retning.[19]
.jpg)
Ved vannskillet mellom Aura og Litldalen (som ender ved Sunndalsfjorden like ved Sunndalens munning) har Litldalselva og Rødbergsåa gravd seg så dypt i terrenget av Rødbergsåa/Skarvedalselva som tidligere drenerte til Eikesdalsvatnet nå drenerer til Sunndalsfjorden.[5] Jordalen og Øvsthusdalen er agnordaler til Nærøydalen og drenerer til Sognefjorden, mens de før siste istid drenerte mot Voss.[4] Vannskillet mellom Bjørkedalen (Volda kommune) og Nordfjordeid har blitt skjøvet sørover slik at mer av vannet drenerer mot Voldafjorden.[20]
Referanser
rediger- ^ «Agnordaler». Store norske leksikon.
- ^ a b Trømborg, Dagfinn (1992). Skuret, værbitt-. Landbruksforlaget. ISBN 8252915582.
- ^ a b Holtedahl, Olaf (1953). Norges geologi. Oslo: Aschehoug.
- ^ a b Aarseth, Inge mfl (2014). «WEST NORWEGIAN FJORDS: UNESCO World Heritage GUIDE TO GEOLOGICAL EXCURSION FROM NÆRØYFJORD TO GEIRANGERFJORD». Geological Studies. Norsk Geologisk Forening/Norges Geologiske Undersøkelse (nr 3).
- ^ a b c d Reusch, Hans (1905). «En eiendommelighed ved Skandinaviens hovedvandskille (A pecularity of the Scandinavian divide)» (PDF). Norsk geologisk tidsskrift. vol. 1, no. 1: 1-15.
- ^ Hjemmets store leksikon. Bind 1 A-Angl. Norge: Hjemmets bokforlag. 1985. ISBN 8259001128.
- ^ Melby, Morten W. (2000). Verdier i Rauma (Verma), Rauma kommune i Møre og Romsdal. Trondheim: Direktoratet for naturforvaltning. ISBN 8270725242.
- ^ Videregående geologi. xx: Vett & Viten. 1995. ISBN 8241200900.
- ^ Carlson, Are Birger (1991). «Istidsspor i området Åmotsdalen - Dindalen» (PDF). Årbok 1991. Trondhjems Turistforening: 61.
- ^ a b Huseby, Fredrik (1979). Generell geologi. no: Universitetsforlaget. ISBN 8200263282.
- ^ a b http://www.tk.no/speilet/sagtroa-bygdetun-blir-info-senter-for-nasjonalparken/s/1-113-405727
- ^ a b https://www.ntnu.no/c/document_library/get_file?uuid=5662d6b3-0dd9-44fb-a508-41ce0dc7b189&groupId=10476
- ^ a b http://bora.uib.no/handle/1956/6077
- ^ Jørgensen, Per (1997). Kvartærgeologi. Landbruksforl. ISBN 8252921078.
- ^ Ryvarden, Leif (1989). Norges nasjonalparker. Universitetsforlaget. ISBN 8200028577.
- ^ Haugerud, Rolf Egil (1995). Reisadalen. Fylkesmannen i Troms, Miljøvernavdelingen. ISBN 8299357705.
- ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Kunnskapsforl. 1998. ISBN 8257304921.
- ^ Gyldendals store konversasjonsleksikon. xx: Gyldendal. 1972. ISBN 8205002673.
- ^ Holtedahl, Olaf (1953). «Hovedvannskillets flytning». Norges geologi. 2. Oslo: Aschehoug. s. 968–978.
- ^ Melby, Morten W. (2001). Verdier i Stigedalselva, Volda kommune i Møre og Romsdal. xx#: Direktoratet for naturforvaltning. ISBN 8270724807.