Adventdalen er en 30 km lang dal langs AdventelvaSpitsbergen, Svalbard. Dalen og elva munner ut i Adventfjorden og videre i Isfjorden, med utløpet ved Haugen i Longyearbyen, ikke langt fra UNIS. Adventdalen er blant Svalbards største, mest vegetasjonsrike og viktigste daler. Adventelva er vanskelig å passere i flomperioden mai-juli, og elvedeltaet i den nederste tredjedelen av dalen er svært bredt med vide myrområder på hver side. Sidedalene har ofte opphav i isbreer som gir betydelige elver tross sidedalenes beskjedne lengde.

Adventdalen på kartet over Svalbard
Adventdalen
Adventdalen
Adventdalen på kartet over Svalbard
Utsyn mot Adventfjorden og Oscar II Land på andre siden av Isfjorden.

Adventdalen har sitt utspring ved fjellene Slottet og Tronfjellet, under henholdsvis isbreene Hellefonna og Drønbreen. Den løper deretter rett vestover mot Adventfjorden. Sidedalene er, regnet fra nordvest: Mälardalen, Koslådalen, Helvetiadalen, Arnicadalen, Juvdalen og Brentskaret (med forbindelse til Eskerdalen-Sassendalen i øst) fra nord, og videre innløpende fra sør Janssondalen, Foxdalen, Bolterdalen, Todalen og Endalen. Ved Longyearbyen møtes Longyeardalen og Adventdalen.

Geologi og natur

rediger
 
Adventdalen vest mot øst sett fra høyden Sukkertoppen ved Longyearbyen.
 
Adventdalen med utløpet i Isfjorden, og Longyearbyen lufthavn nede til høyre.

Geologisk består dalen av slamstein, skifer og sandstein fra jura til kritt, og har gitt navn til Adventdalgruppen av tilsvarende fjellformer i regionen. Det er en rekke nedlagte gruver på sørsiden av Adventdalen, og det går bilvei inn til disse. Det er fortsatt kulldrift i Gruve 7, som ligger 15 km fra Longyearbyen midt mellom Foxdalen og Bolterdalen, og ble åpnet i 1975. Det er derimot ikke lenger drift i Gruve 6 ved innløpet til Todalen, eller i Gruve 5 et stykke inn i Endalen.

Dyrelivet er svært variert. Hare ble innført fra Finnmark i 1930, og moskus (nå utdødd) fra Grønland i 1929. Det er gode bestander av svalbardrein, hvitkinngås og rype. Derimot er det lite isbjørn og fjellrev i dalen.[1] Det er mange gode myrer og våtmarker for vadefugl langs dalføret.

Det er permafrost nede i jordsmonnet, og Adventdalen har en del pingoer som viser at vannet siger gjennom den øvre permafrosten i området.[2]

Samfunn og næringsliv

rediger
 
Tre næringer møtes i Adventdalen: turister i hundespann nærmer seg Gruve 7, med forsknings-anlegget EISCAT til høyre.

Det går snøskuterløyper innover hele dalen, og dessuten via både Longyeardalen og Todalen til Barentsburg, via Todalen til Sveagruva, via Brentskaret til Sassendalen, og via Helvetiadalen til De Geerdalen og Isfjorden i nord. Det er mobildekning i hele dalføret, med egne basestasjoner midt i Adventdalen, på fjelltoppen Skolten i øst, og øverst i Todalen i sør.

Universitetet i Tromsø og University of Alaska har et nordlysobservatorium i Adventdalen. Dessuten har Universitetet i Svalbard ulike studiefelt for botanikk og geologi. På Breinosa over Gruve 7 har EISCAT et forskningsanlegg med store radioteleskoper. I 2012 ble også Kjell Henriksen-observatoriet etablert her.

Det er prøveboret etter gass i Adventdalen, og mellom utløpene av Endalen og Todalen er det funnet kullgass under trykk. I 2013 ble det også funnet mulig skifergass i nedre Adventdalen.[3]

Det kommunale selskapet Longyearbyen Lokalstyre Bydrift KF (Bydrift) har siden 1992 drevet avfallsdeponi i dalen, nedenfor Gruve 6 cirka 10 km fra Longyearbyen. Anlegget har fått pålegg etter påvist forurensing av sigevann.[2] Siden 2007 har brennbart avfall blitt forbrent i Longyearbyen og avfallsmengdene i deponiet i Adventdalen har blitt redusert.

Historie

rediger

Den britiske oppdagelsesreisende William Martin Conways gjennomførte en ekspedisjon gjennom Adventdalen i 1896.[4] Fra 1900 ble det drevet ut kull fra tertiær via Adventfjorden, med basis i Hotellneset og Revneset. Etableringen av Longyearbyen i 1904 skapte økt trafikk i Adventdalen, og på 1920-tallet var det omfattende gruvedrift i Longyeardalen. Longyearbyens drikkevannsreservoar ble lagt til Isdammen nederst i Adventdalen.

Selskapet A/S De Norske Kulfelter drev gruvene i Hiorthhamn fra 1916 og etablerte en hytte under Operafjellet for fangst, som gruveselskapenes ansatte engasjerte seg sterkt i. Tilsvarende hadde Store Norske Spitsbergen Kulkompani store jaktterreng i Adventdalen og Sassendalen, og oppførte jakthytter ved Janssonhaugen, i Todalen, Endalen (1933) og Brentskardet (Passhytta, 1932). Ansatte i gruveselskapene reiste også fangsthytter i Tredalen (Bolterdalen) og ute ved Bjørndalen. I mellomkrigstiden inngikk Adventdalen i Fangstfelt 11 (Adventdalen) i den norske fangstadministrasjonen.[5]

I 1936 startet flyruter med post og forsyninger, hvor disse enten ble sluppet ned i Adventdalen eller flyet landet i dalbunnen der hvor Endalen munner ut i hoveddalføret. Flystripen her ble brukt helt fram til Svalbard lufthavn Longyear åpnet på Hotellneset i 1974. Under andre verdenskrig hadde tyskerne en værstasjon midt på Dammyra mellom utløpene av Endalen og Todalen. Bygningene står der fremdeles.

Referanser

rediger
  1. ^ Rosness, Gustav: Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127, Oslo 1993, side 72.
  2. ^ a b Solveig Vullum Løtveit, Deponiet i Adventdalen – En vurdering av spredning av forurensning og permafrostens egnethet som bunntetting, masteroppgave ved NTNU 2012.
  3. ^ Funn av skifergass på Svalbard, NTB / Troms Folkeblad, 22. september 2013.
  4. ^ Bolterdalen Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt, besøkt 4. mars 2013
  5. ^ Rosness, Gustav: Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127, Oslo 1993, side 72-74.

Eksterne lenker

rediger