Åpne hovedmenyen
Revneset på kartet over Svalbard
Revneset
Revneset
Revneset på kartet over Svalbard

Revneset er en odde ved nordre utløp av Adventfjorden i Isfjorden på det sentrale Spitsbergen, bare 5-6 km nord for Longyearbyen. På andre siden av Advendfjorden ligger Hotellneset. Revneset er lett kupert, og avgrenes av Louisfjellet i nordøst og Adventtoppen (786 m) og Hjorthfjellet (928 m) i øst. Rett østover løper Hanaskogdalen som dannes av Hanaskogelva. Her ute står en rekke hytter, brakker og restene av den britiske kullgruvebyen Advent City. Det står også en forsvarsstilling fra andre verdenskrig ved Hanaskogelvas utløp.

Revneset med Hanaskogdalen.
Advent City under utbygging i det første driftsåret, 1905. Adventtoppen i bakgrunnen.
Revneset sett fra sørøst.
Postkort fra senest 1908, som viser Advent City mens stedet var i full drift.

HistorieRediger

I 1899 hentet ishavsskipperen Søren Zachariassen ut flere tonn kull fra ulike steder ved Isfjorden. På vei ned mot fastlandet våren etter nevnte han sine kullfunn og ga kullprøver til ishavsskipperen Bernhard Pedersen fra Tromsø, som med denne informasjonen fikk reist kapital til Bergen-Spitsbergen Kulgrubekompani.[1] Dette selskapet okkuperte neste år feltene på Revneset, i 1901. Det ble tatt prøver og gjort innslag ved Adventtoppen.

I 1902 kjøpte det britiske selskapet The Spitsbergen Coal and Trading Company Ltd de lavereliggende kullfeltene fra kritt som Pedersen hadde tatt utmål på. Kullgruvedriften i fjellet Adventtoppen startet da det britiske selskapet anla Advent City her i 1905. Det ble anlagt egen brygge for utføring av kullet med skip. Gruven lå 47–48 meter over havet, som er nivået for kullaget her ute. Driften ble derimot kortvarig, og var preget av konstant konflikt mellom de britiske arbeidslederne og norske og svenske arbeiderne.

I 1910 overvintret fangstmannen Hans Jørgensen, sannsynligvis i en fangsthytte som stod her.[2]

AvviklingRediger

Kullet hadde dårlig kvalitet og driften ble derfor innstilt på Revneset i 1908.[3] I 1910 ble anlegget plyndret for materialer og verdier, og lite var igjen.[4]

Anleggene ble solgt til A/S De Norske Kulfelter Spitsbergen i 1916, og i 1917 flyttet Fredrik Hiorth og De Norske Kulfelter deler av anlegget lengre inn i fjorden til det som ble Hiorthamn. Denne byen ligger nede ved fjorden, ved foten av Hiortfjellet (786 moh). Det ble satt i gang drift på de høyereliggende kullfeltene fra tertiær med innslag oppe i fjellsiden av Hjortfjellet.[5] Det ble drevet ut kull til 1921, og en kort periode igjen 1924-25. Deretter forfalt brakkene.

ReferanserRediger

  1. ^ Thor B. Arlov (2008). Svalbards historie (2. utgave, 2. opplag utg.). Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 244-247. ISBN 82-519-1851-0. 
  2. ^ Rossnes, Gustav: Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127, Oslo 1993, side 74.
  3. ^ Rossnes, Gustav: Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127, Oslo 1993, side 72.
  4. ^ Aftenposten 21. august 1910.
  5. ^ Rossnes, Gustav: Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127, Oslo 1993, side 72.

Eksterne lenkerRediger

Koordinater: 78°17′06″N 15°35′24″Ø