Pingo
Pingo fra inuittisk, også kjent som bulganniakh fra Sibir, er en kjegleformet landform, der et jordlag blir løftet av en iskjerne.
Størrelse rediger
Landformens størrelsen kan nå 70 meters høyde. Det er ikke satt noen nedre grense for hvor lav en pingo kan være. En pingo er mellom 30 og 600 meter i diameter, mens helningsvinkelen ofte er mellom 34o og 38o grader, og sjelden over 45o grader. Verdens største pingo er Kadleorshilik pingo 40 km sørøst for Prudhoe Bay, 54 meter høy.[1]
To typer rediger
Det finnes to dannelsesmåter for pingoer:
- Åpent system pingo, som er vanlig på Spitsbergen.[2] De blir dannet ved at en dalbunn har et tynt lag med permafrost (noen meter). Ved at det blir skapt et «kunstig» trykk i grunnvannet under permafrosten ved eksempelvis en isbre høyere opp i dalsiden, vil grunnvannet trenge mot overflaten gjennom permafrosten. Den høyeste noen gang målt av denne typen var en 42 meter høy pingo på Spitsbergen.
- Lukket system pingo, som er vanlig svært nord i Canada, Grønland og Alaska. De blir skapt ved at en elv går gjennom et område med veldig tykk permafrost. Når elven tørker ut, avkjøler luften overflaten av elven ganske raskt, slik at det blir et tynt lag med permafrost på overflaten av elveleie. Dette gjør så man får en lomme i elven hvor temperaturen er over 0o grader med vannholdige sedimenter. Etterhvert som dette vannet utvider seg og blir til is, vil det presse seg opp mot overflaten der trykket blir mindre. Den høyeste pingoen av denne typen noen gang målt er Ibyuk i Tuktoyaktuk 48 meter høy.
Vekst og kollaps rediger
De raskest voksende pingoene i verden finner man i områdene rundt der man finner Ibyuk pingoen. Mellom 1973-1975 vokste disse med 2,8 cm. Men de fleste pingoer vokser omkring halvparten av denne hastigheten.
Alle pingoer kollapser etter en tid, enten ved at de sprekker opp i toppen eller at iskjernen smelter. Dette skaper ofte et krater eller innsjø som kalles for pingoruin.
Referanser rediger
- ^ J. Ross Mackay (1998). «'Pingo Growth and Collapse, Tuktoyaktuk Peninsula Area, Western Arctic Coast, Canada: a long-term field study» (PDF) (engelsk). Géographie Physique et Quaternaire, vol. 42, no. 3. s. 42. doi:10.7202/004847ar. Besøkt 15.9.2013.
- ^ Ole Humlum, Arne Instanes og Johan Ludvig Sollid (2003). «Permafrost in Svalbard: a review of research history, climatic background and engineering challenges» (engelsk). Norsk Polarinstitutt. Besøkt 15.9.2013.[død lenke]
