AG-3

norskprodusert militært automatgevær
(Omdirigert fra AG3)

Automatgevær 3 (AG-3) er den lisensproduserte, norske varianten av Heckler & Kochs automatgevær G3. Kaliberet er 7,62 × 51 mm NATO, et standard-kaliber innen NATO. Med innskyvbar kolbe kalles våpenet AG-3 F1, og en versjon oppgradert i 2007 kalles AG-3 F2.

AG-3
Kongsberg AG-3.jpg
Basisdata
Opphavsland Norge Norge
Type:Automatgevær
Produsent(er) Kongsberg VåpenfabrikkRediger på Wikidata
Innført:1960
Bruker(e):Norge, Island
Tekniske data
Kamring 7,62 x 51 mm NATORediger på Wikidata
Mekanisme:Rekyldrevet, rulleforsinket
Skuddtakt:600 skudd/min
Vekt, uladet:4,1 kg
Vekt, ladd:4,7 kg
Lengde:1 026 mm
Magasinkapasitet:20 patroner
Siktemidler:Hullsikte

G3 ble utviklet da Vest-Tyskland trengte et nytt enhetsvåpen tidlig på 1950-tallet, og våpenet ble tatt i bruk fra 1959. AG-3 ble innført i det norske Forsvaret sent på 1960-tallet, og var en noe modifisert G3 produsert av Kongsberg Våpenfabrikk. Prisen det norske forsvaret betalte pr. våpen er oppgitt til 6 340,- 1996-kroner.[1] Bruken av AG-3 ble senere gradvis faset ut til fordel for Heckler & Koch HK416. I 2008 bestilte Forsvarsmateriell nye HK416 for å fase AG-3 helt ut av Forsvaret, etter 53 års bruk.[2]

HistorieRediger

I 1949 ansatte den spanske, statseide institusjonen CETME (Centro de Estudios Técnicos de Materiales Especiales) den tyske ingeniøren Ludwig Vorgrimler, som hadde jobbet for det berømte tyske Mauserwerke før og under andre verdenskrig. Vorgrimler hadde jobbet med det eksperimentelle automatgeværet Sturmgewehr 45 (StG.45(M). Dette våpenet tjente som utgangspunkt for forskjellige våpen hos CETME og senere hos Heckler & Koch.[3]

Da Vest-Tyskland trengte et nytt enhetsvåpen tidlig på 1950-tallet valgte de opprinnelig belgiske FN FAL, approbert som G1. De ønsket å produsere geværet selv på lisens, men fikk ikke til en avtale med belgierne. En lisens for CETME-riflen var derimot mulig å få kjøpt, og den tyske staten kjøpte produksjonslisens og overførte den til Heckler & Koch. I 1959 ble G3 innført i det vesttyske forsvaret.[4]

Norske forholdRediger

I 1960 startet utprøvingen av kandidater for ny enhetsrifle til Forsvaret. Våpnene som skulle erstattes av det nye enhetsvåpnenet var blant annet selvladekarabin M1 (SLK M1) (M1 Karabin)), selvladegevær M1 (SLG M1) (M1 Garand)) og MP40. Våpnene som ble testet i den første runden var AR-10, Beretta BM-59, FN FAL og SIG 510. M1 Garand ble brukt som referansevåpen under testene. Beretta-geværene ble fremskaffet ved at Forsvaret sendte et antall Garand-geværer til Beretta for ombygging. Etter de innledende rundene satt Forsvaret igjen med to kandidater – FN FAL og G3, men det var klart at begge geværene måtte modifiseres for at de kunne tas i bruk under norske forhold. Det var av økonomiske og politiske årsaker at G3 tilslutt ble approbert i 1966, da under navnet AG-3. FN FAL var dyr og produksjonsprosessen komplisert, samtidig som det var tvilsomt om våpenet kunne produseres på lisens i Norge. I tillegg hadde KV allerede startet forberedelse for produksjon av deler til 100 000 G3-rifler for den vesttyske hæren, Bundeswehr, som en del av en gjenkjøpsavtale. Hanevik[5] mener at det allerede var blitt tatt for gitt at Norge skulle velge G3 da denne avtalen ble undertegnet.

Norsk produksjonRediger

Ifølge en avtale med Heckler & Koch produserte daværende Kongsberg Våpenfabrikk (nå Kongsberg Defence Systems) våpnene på lisens. Totalt 253 497 våpen ble levert Forsvaret fra februar 1967 til november 1974.

Den vanligste norske versjonen er med fast kolbe, basert på den tyske G3A3. En versjon med innskyvbar kolbe ble produsert i 11 000 eksemplarer, basert på den tyske G3A4. På begge versjonene kan det monteres 40 mm Heckler & Koch HK79 granatrør under løpet ved å erstatte forskjeftet. Inntil ca. 1980 ble det skutt med geværgranater fra AG-3. Rekylen var hard og belastende for våpenet, og på slutten av 1980-tallet ble HK79 innkjøpt som substitutt.

Den norske versjonen av G3 har noen forskjeller fra den tyske originalen: Kolben er 2 cm lenger, sluttstykkebæreren har frest ut et serratert tommelfingergrep for å forenkle fremføring av sluttstykkebæreren ved ufullstendig ladegrep og ladearmen og bajonettfestet har litt annerledes utførelse. Man kan se at det er et norskprodusert våpen på at Kongsberg-symbolet (en K med krone) slått inn forskjellige steder. Riksvåpenet er slått inn på glidekassen sammen med produksjonsmåned/-år, samt serienummer.

UtskiftningenRediger

Utdypende artikkel: Utskiftingen av AG-3

 
Norske soldater med AG-3 på en øvelse i 1983.

På grunn av vekt, alder, ammunisjonstype og små tilpasningsmuligheter har Forsvaret fra midten av 1990-tallet jobbet med å bytte ut AG-3 med et mer moderne våpen. Kandidatene inkluderte Heckler & Kochs G-36, da allerede i bruk av Kystjegerkommandoen[6], og Colt Canada C8 (tidligere Diemaco) (som blir brukt av FSK-HJK/MJK). 13. oktober 2005 meldte Forsvarsnett at Forsvaret i tillegg har valgt å oppgradere AG-3, samtidig som nye våpen kjøpes inn, men dette avstedkom protester innad i Forsvaret og ble avlyst. Oppgraderingen skulle gå på nye siktemidler og ny type innskyvbar kolbe. I april 2007 undertegnet Forsvaret kontrakt med Heckler & Koch om leveranse av HK416, et våpen som hadde kommet inn sent i prosessen. I tillegg har Forsvaret tegnet avtale med Svenske Aimpoint om siktemidler til en verdi av ca. 50 millioner kroner[7]Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og innsatsstyrkene til Heimevernet vil få HK416, mens reservestyrkene til Heimevernet vil fortsette å bruke AG-3.[8] Utskiftingen skal være gjennomført innen utgangen av 2010[trenger oppdatering].[9]

De fleste NATO-land har per dags dato gått over til å bruke 5,56×45 mm NATO-ammunisjon til sine enhetsvåpen, Norge er blant de få landene som fortsatt har enhetsvåpen kamret i 7,62×51 mm NATO. Bortsett fra kostnader er noen av grunnene til at Norge velger å beholde AG-3 at det har større presisjon og gjennomslagskraft. Grunnet blandete erfaringer med bruk av 5,56 mm i blant annet Afghanistan har USA testet våpen i kaliber 6,5mm Grendel og 6,8mm SPC. En eventuell approbering av et nytt kaliber i NATO ligger langt frem i tid.[10]

En av fordelene med 5,56 mm ammunisjon er at denne er lettere, noe som betyr mye når soldatene er på skarpe oppdrag i utlandet og har med seg ekstra ammunisjon. Samtlige geværer som forsvaret testet ut under utskiftingsprosessen var kamret i 5.56x45mm NATO.

Tekniske detaljerRediger

 
AG-3 F1, adskilt

Geværet består av 114 deler, og tas fra hverandre i tolv deler under rutinemessig pussing:

Kolbe m/rekylfjærstang, glidekasse (kammer, pipe og magasinbrønn), forskjefte, sluttstykke (tennstempel, tennstempelfjær, styrestykket, sluttstykkehodet og sluttstykkebærer), magasin og underbeslag med avtrekkermekanisme.

Et standard magasin rommer 20 skudd, og på flerskudd er våpenet i stand til å tømme dette i løpet av cirka 2 sekunder.

En viktig detalj ved våpenet er at sluttstykket er unikt for hvert gevær, slik at det ikke er mulig å for eksempel bytte sluttstykke med nabosoldaten, som eksempelvis på skytebanen eller lignende. De tre siste sifrene på våpennummeret, som er sekssifret, står preget inn på sluttstykkehodet. Har geværet nummer 111213, skal det stå 213 på nevnte sluttstykkehode.

VarianterRediger

AG-3
Basisversjonen.
AG-3F1
Innskyvbar kolbe.
AG-3F2
Oppgradert versjon i 2007: Nytt forskjefte med Picatinnyskinne, som muliggjør feste av for eksempel rødpunktsikte, vertikalgrep og lys. Samtlige har også innskyvbar kolbe. 2500 gamle AG-3 ble oppgradert på Bjerkvik tekniske verksted til F2-standard. 5000 rifler ble oppgradert.
AG-3HVU
Heimevernsungdommen sine AG-3 er utstyrt med en rødfarget omstiller som ikke muliggjør helautomatisk ild. AG-3HVU er ellers identisk med standard AG-3, med fast kolbe og forskjefte i plast.[11]

treG-3 / hAG(e)-3 / lagdA-3

Navn brukt av personell om attrapvåpen laget av treverk.

ReferanserRediger

  1. ^ Forsvaret i tall Arkivert 21. mai 2006 hos Wayback Machine.
  2. ^ Dalløkken, Per Erlien (17. januar 2019). «Etter over 50 år skal AG3 endelig dimitteres». Tu.no (norsk). Besøkt 8. februar 2021. 
  3. ^ Modern Firearms: CETME A, B, modelo 58, C Assault Rifles (lest 30. januar 19:00)
  4. ^ Modern Firearms: Heckler & Koch G3 Assault Rifle (lest 30. januar 19:00)
  5. ^ Karl Egil Hanevik: Norske militærgeværer etter 1867, ISBN 82-993143-1-3
  6. ^ Forsvarsnett: Spørsmål og svar om Kystjegerkommandoen Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine.
  7. ^ Aftenposten: Arvtageren til AG-3 Arkivert 12. februar 2009 hos Wayback Machine.
  8. ^ Månedens gadget Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine.
  9. ^ Forsvarsnett: Nye angrepsrifler i Afghanistan Arkivert 13. juli 2009 hos Wayback Machine.
  10. ^ Forsvarets Forum: Kaliberkrigen Arkivert 18. mai 2007 hos Wayback Machine.
  11. ^ «Kapittel 4: geværer og karabiner». Skytevåpen benyttet av Forsvaret etter 1859. Forsvarsmuseet. 2014. s. 304. ISBN 978-82-91218-63-2. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger